PST så Bhattis melding om homofili før terrorangrepet
NYDALEN (VG) Facebook-meldingen, som siterte et argument for drap på homofile, ble fanget opp av PST «kort tid før angrepet».
VGs avsløring om at PST ble varslet om et mulig terrorangrep i forkant av masseskytingen under Pride-feiringen i Oslo i fjor, har reist en rekke spørsmål om hva PST foretok seg i dagene før angrepet.
Det mest alvorlige spørsmålet er hvorvidt angrepet kunne vært avverget.
Torsdag møtte PST-sjef Beate Gangås VG til intervju, kort tid etter at hun hadde vært i møte med representanter fra Pride-markeringen.
De hadde med seg en liste som inneholdt 19 spørsmål de forventer at PST svarer på.
Gangås skyver på flere av spørsmålene fra VG og Pride og sier de må besvares på et senere tidspunkt. Samtidig kommer PST nå med avklaringer på et spørsmål som i lengre tid har stått ubesvart:
- PST bekrefter for første gang at de var kjent med ekstremisten Arfan Bhattis Facebook-innlegg om drap på homofile forut for angrepet.
– Den informasjonen kom kort tid før angrepet skjedde, det er så detaljert jeg tror jeg kan være på det, sier Gangås.
Innlegget ble lagt ut 14. juni. Flere ganger tidligere har PST avvist å svare på spørsmålet.
Facebook-innlegget til Bhatti besto av et bilde av regnbueflagget, et symbol for skeive, med et forbudt-skilt over seg, samt et sitat som kan forstås som et budskap om at homofile bør drepes.
Innlegget er relevant fordi det kan belyse hvorvidt PST hadde grunnlag for å forstå hvem som sto bak terrortrusselen og hvem den rettet seg mot.
PST mente det var sannsynlig at noen i nettverket rundt Arfan Bhatti var involvert. Terrorsiktede Zaniar Matapour inngikk i dette nettverket.
– All den tid [Facebook-innlegget] var kjent for dere før angrepet, ble det gjort noen vurderinger av det?
– Det kan jeg ikke kommentere i detalj. Det jeg kan si, er at det er jeg også veldig opptatt av å få klarhet i, svarer Gangås.
Gangås var ikke PST-sjef da terrorangrepet skjedde, men politimester i Oslo.
VG har stilt en rekke spørsmål om hva PST visste og foretok seg i tiden forut for angrepet, deriblant:
- Hva visste PST om Zaniar Matapours meninger om homofili og homofile i forkant av angrepet?
- Var PST kjent med Bhatti og Matapours utstrakte kontakt, samt samtalen de to, ifølge Aftenposten, hadde 20. juni, fem dager før angrepet?
- Gjorde PST en vurdering av sannsynlige mål da de ble kjent med terrortrusselen?
- Så PST i så fall på Pride som et sannsynlig mål?
- Vurderte man spaning eller bekymringssamtaler – tiltak som ikke krever godkjennelse fra dommer – i dagene før angrepet?
Gangås sier at svarene på disse spørsmålene må komme på et senere tidspunkt.
– Jeg må be om forståelse for at jeg ikke kan dykke ned i disse detaljene. Dette er informasjon som vi vil være veldig opptatt av å sette inn i en tidslinje, sånn at vi kan få delt så mye fakta vi kan med utvalget, sier Gangås.
Hun sier PST må «alle fakta på bordet» først.
– Vil du forplikte deg til å dele et fullstendig faktabilde med offentligheten på et senere tidspunkt?
– Ja, jeg skal dele all den informasjonen jeg kan dele, svarer Gangås.
Et av spørsmålene fra Pride-representantene til PST torsdag var om PST har vært blinde for trusselen ekstreme islamister representerer for skeive.
I de offentlige nasjonale trusselvurderingene PST publiserer årlig, har de bare pekt spesifikt på trusselen mot skeive miljøer fra høyreekstreme – men ikke for ekstreme islamister.
– Har PST hatt blindsoner overfor de skeive miljøene?
– Nei, jeg kan ikke si at det har vært noen blindsoner, svarer Gangås.
Hun viser til at det har vært en rekke terroranslag mot skeive i andre land som PST har tatt inn i sine trusselvurderinger.
PST varslet ikke politiet om terrortrusselen i forkant. Vurderingen var at informasjonen var for vag til at man kunne gjøre noe med den.
– Hvis du som politimester 22. juni fikk vite at PST så det som sannsynlig at noen i et nettverk rundt Arfan Batti planla terrorangrep, men at navn, sted, tid var ukjent: Hva ville du kunne gjort – om noe?
– Det er jo et hypotetisk spørsmål på en side. På en annen side så brukes jo trusselvurderingen fra PST som et viktig grunnlag når arrangementer planlegges fra politiets side, svarer Gangås.
Hun påpeker at det uansett var «betydelige ressurser» som var satt inn for å ivareta sikkerheten under Pride, selv om politiet ikke fikk varselet.
– Om det ville vært annerledes hvis man hadde fått informasjonen, synes jeg det er veldig vanskelig å svare på.
Et annet spørsmål som fortsatt er ubesvart, er hvorvidt PST fikk all informasjonen de trengte fra E-tjenesten.
Det var en agent for E-tjenesten – som under dekke av å være IS-leder – snakket med en islamist som fortalte om planene for et angrep.
E-tjenesten har svart slik på spørsmålet om de delte alle meldinger mellom islamisten og agenten:
– Det må ikke herske noen tvil om at E-tjenesten deler all relevant informasjon som kan bidra til å redde norske liv.
Hverken PST eller E-tjenesten kan svare på om samtlige meldinger ble delt videre. Forsvareren til Matapour har sagt at det fremgår av meldingene at politiet ikke har fått alle sammen.
– Kan det være at E-tjenesten og PST fra tid til annen kan ha forskjellige vurderinger av hva som er relevant informasjon?
– Ja, det kan det selvfølgelig være, uten at jeg kan si at det har vært det her, svarer Gangås.
– Kan E-tjenesten da avgjøre hva som er relevant for dere?
Gangås svarer på spørsmålet ved å si at det «ikke må være tvil om» at intensjonen «er å gjøre hverandre gode» og at PST forsøker å ha et «tett og nært samarbeid på alle nivåer».
Et utvalg jobber med å evaluere hva som skjedde i forkant og etterkant av terrorangrepet.
Men E-tjenestens involvering i saken er per nå ikke en del av evalueringen, fordi det faller utenfor mandatet til utvalget.
– Bør mandatet til utvalget endres?
– Det er et spørsmål du må rette til noen høyere oppe enn meg.
– Jeg forstår at noen over deg må avgjøre det. Men du har lov til å ha en mening om det. Vil du dele den?
Gangås begynner med å si at PST vil se på hvordan de jobbet sammen med E-tjenesten uansett om det blir en del av utvalgets evaluering eller ikke, før hun sier:
– Jeg vet ikke om jeg skal mene så mye om det.
