Nøktern helt

NARVIK (VG) Vinden rusker i barten. I tussmørket vandrer flykaptein Stein Magne Lian (56) mot terminalbygningen. Det var her øksedesperadoen gikk om bord.

Vi sitter inne på Narvik lufthavn. Her begynte den dramatiske flyturen for vel to og en halv måned siden. Flight 605 til Bodø, som endte med voldsomt drama da en mann angrep pilotene med øks.

- Hvordan føles det å bli Årets navn; å være helt?

- Jeg føler meg beæret, spesielt fordi det er vanlige lesere som har stemt. Men jeg har bare gjort en jobb, og ville overleve.

Nok en gang poengterer Lian at han ikke var alene om bragden i flyet.

- Hadde det ikke vært for en fantastisk god styrmann, Kristian Markus Andresen, og de to passasjerene Odd Eriksen og Trond Frantzen som grep inn, vet jeg ikke hvordan dette hadde endt. Det var et teamwork. Jeg ser det sånn at jeg er valgt som årets navn på vegne av oss alle. Økseangrepet har satt sitt merke. Stein Magne Lian har en rødlig strek i pannen, en siste rest av et groende kutt. Men den joviale rogalendingen virker ellers imponerende uberørt.

Han er ikke brakt ut av fatning.

Det voldsomme dramaet føles i det hele tatt uvirkelig, her på den mørketid-søvnige flyplassen.

I dag er Lian på vingene igjen, tilbake som pilot i Kato Air. Sammen med kona Ragnhild bor han på Ålgård i Rogaland, men har sin arbeidsplass i luften over Nordland. En uke arbeid, en uke hjemme.

Tidligere har han jobbet som trailersjåfør. Lian er far til tre voksne barn og bestefar til to små jenter. Han er gift for tredje gang - og har det helt utmerket i livet.

Og under barten sitter smilet løst. Det er en utmerket egenskap for en bestefar.

- Jeg håper jeg får litt mer tid til barnebarna, og ser fram til å kunne ta dem med på sirkus, forteller han, og avslører sin egen lidenskap for sirkus og show.

- Når jeg går på sirkusforestilling, sitter jeg som regel ganske langt fremme. Av en eller annen grunn blir jeg lagt merke til av klovnene, og hentet fram i manesjen, sier han og ler godt.

- Grunnen kan jo være at jeg ler så mye og er så engasjert. Jeg liker mye tull og show, smiler han.

Men kicket - den store opplevelsen - får han i 10000 fots høyde. Der føler han friheten, og får det store overblikket.

- Spesielt her i Nordland er det fantastisk flott. Når du tar av en klar morgen, når solen er kommet opp over horisonten, det er helt vindstille og du ser fjellformasjonene. Da får jeg kicket. Då e det godt å leva, bedyrer han på syngende rogalandsk.

- Når ble du bitt av flybasillen?

- Da jeg var ganske ung. 12 år. Jeg tok søsteren min på seks med meg på sykkelen, og syklet til flyplassen på Sola for å se på flyene. Jeg husker vi var der en hel dag. En tekniker lot oss komme inn i flyene og se. Da var jeg solgt.

Privatflysertifikat tok han som 22-åring. Men yrkesflyger ble han ikke før han rundet 37.

Før det hadde han tatt utdanning som bilmekaniker, vært Rogalandsmester i landeveissykling for juniorer, og jobbet som trailersjåfør.

- Hadde du vært 12 år i dag ville du aldri ha sluppet inn til flyene. Du ville blitt stoppet av sikkerhetsvaktene?

- Ja, det ville vært umulig å gjøre i dag. Dessverre har ting forandret seg. For å verne seg mot den risikoen bare noen ytterst få representerer, i alle fall her i Norge, må man bygge ut sikkerheten betraktelig. Det er synd, men nødvendig, sier han.

Noen meter fra oss inne i terminalbygget i Narvik, står en vegg av nakne sponplater. Bak dem forbereder sikkerhetsvaktene sjekken av passasjerene til ettermiddagens Kato Air-flight.

Onsdag 29. september i år var denne kontrollen ikke etablert. En 34 år gammel asylsøker kunne gå om bord på flyet med en øks i lommen.

Nær Bodø slo han til. Kaptein Lian fikk et slag i bakhodet. Hodet ble kastet fram mot panelet.

- Da jeg løftet hodet igjen, så jeg at mannen dengte løs på styrmannen. Jeg grep fatt i mannens venstre hånd, der han holdt øksen, forteller Lian, og viser oss hvordan øksemannen sto fremoverbøyd, inn i cockpiten.

Han forteller med et avbalansert og fredfullt uttrykk. Slik fremstår den erfarne flykapteinen; rolig, vennlig - med smilet på lur. Kontrasten til det utrolige dramaet han forteller om, blir sterk.

- Du må ha mobilisert en slags urkraft?

- Ja, det er jeg helt overbevist om. Når du får et slag i hodet og ikke svimer av, så blir du veldig sterk. Jeg tenkte ikke på noe annet enn å holde hånden hans fast.

Men øksedesperadoen la andre hånden og hele sin vekt mot stikka, slik at flyet raste nedover i en spiral.

- Dra som bare det, sa jeg til styrmannen. Sammen dro vi stikka tilbake, slik at vi til slutt klarte å trekke flyet opp.

- Dere var nede i 30 meters høyde da?

- Jeg tror ikke det var 30 meter engang. Høyden var nesten null. Det virket så lavt at man nærmest ikke kunne trekke flynesen for raskt opp, i fare for at halen ville gå ned i bakken. Det var ingenting å gå på, sier han ettertenksomt.

- Mange ville blitt lammet av frykt i en slik situasjon. Det skjedde ikke med deg. Kan du forklare det?

- Jeg har sett før at jeg kan reagere ganske nøkternt og rolig under sterkt press, blant annet som langtransportsjåfør på stygg-glatte veier. Jeg tror de fleste er i stand til det, hvis man kan jobben sin.

Også helten Lian har hatt sine forbilder i livet:

- Da jeg var ung, var det Elvis. Jeg prøvde å smile like skjevt som ham, og hadde håret så stivt av brylkrem at du måtte brekke det ned, smiler han under barten.

Så forsvinner han i vintermørket - på vei for å forberede sin neste flytur.