Torry Pedersens siste dag som VGs toppsjef: Har sikkert gjort mye dumt

INNENRIKS

De ga Torry Pedersen (59) et tilbud om å gå av som han ikke
syntes det var tradisjon for å kunne avslå. «Her i Schibsted gjør vi som partiet sier», oppsummerer VGs toppsjef inntil mandag morgen.

Publisert: Oppdatert: 08.01.17 19:18

Med samfunnseliten på vei inn til NHOs gallamiddag i Oslo Spektrum som vitner, måtte Pedersen pent stå oppe på et bord og blåse boble av rosa tyggegummi.

Akkurat slik statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) gjorde på VGs oppfordring over hele avisens forside sist helg.

Heller ikke statsminister Erna Solberg (H) eller finansminister Siv Jensen (Frp) var vonde å be: Med entusiasme påtok de seg oppgaven med å dynke presselegenden i kunstig snø.

Bakgrunn: Pedersen går av som ansvarlig redaktør i VG

Det hele ble foreviget av en fotoveteran med obligatorisk «rørleggersprekk».

Det måtte nesten bli sånn.

For ett år siden uttalte sjefredaktør Torry Pedersen (59) at «det er jo sånn i vår tid at det alltid vil være en rørlegger med et kamera i nærheten når store ting skjer», som forklaring på at antall fotografer ble kuttet.

– Din forgjenger Bernt Olufsen var VGs sjefredaktør i 18 år. Du går av etter kun seks år, fattige 59 år gammel. Ingen stayer, altså?

– Nei, det kan du si … Nå hører det vel med til saken at jeg før det var administrerende direktør i tre år, så var jeg både administrerende direktør og redaktør for VG digitalt i åtte år, og før det var jeg nyhetsredaktør i seks år. Men, Bernt var en ordentlig stayer, det skal han virkelig ha!

– Du var jo kronprins i VG i en mannsalder og vel så det, til og med en utålmodig kronprins etter hvert, og så gir du deg før du har fylt 60?

– Jeg hadde tenkt å gi meg sånn rundt da jeg ble 60 år. Og så kom forespørselen om denne jobben opp. Da syntes jeg det var en interessant utfordring for de siste årene av mitt yrkesliv.

Les mer: Gard Steiro overtar VG-roret

– Var det du eller Schibsted som først tok initiativet til samtaler om å slutte?

– Det kom fra Schibsted.

– De kom til deg før du selv hadde tenkt å gå av, som ville vært først om et år eller så?

– Ja, det kan man si.

– I norske pressehistorie plasseres gjerne avgåtte sjefredaktører på såkalte tørkeloft, der de ikke får eller må gjøre stort. Er den nye jobben din også det, eller er det like attraktivt og prestisjefylt som å være toppsjef i VG?

– Jeg vil nok tro at det å være toppsjef i VG er en ganske fremskutt posisjon. Dette er jo forhåpentligvis noe mer tilbaketrukket, men jeg vil anse jobben som full av interessante utfordringer. Jeg skal blant annet være styreleder i Schibsteds fem aviser. Jeg tror det er veldig mye opp til meg selv.

– Men da du fikk den forespørselen, tenkte du da at «nå er jeg jaggu i ferd med å bli degradert»?

– Jeg tenkte ikke så mye på forespørselen til å begynne med. Jeg bare hørte på. Og så forsto jeg at det var et tydelig ønske. Og da … jeg pleier å erte de i Schibsted med at «her i Schibsted gjør vi som partiet sier». Haha. Jeg har vært så heldig at jeg har fått et utall av interessante oppgaver hele veien. Om jeg skulle ha vært ett år til i VG … for meg så var det viktig å gå til en ny og interessant utfordring.

– Er det sånn at du bare kunne ha sagt «nei, dere, jeg blir et år eller to til, jeg vil ikke gå av»? Eller er det ikke slik det foregår?

– Det tror jeg helt sikkert kunne ha vært mulig. Men jeg har en avtale som går til jeg er 62 år. Over lang tid har jeg sagt til mine sjefer at jeg ikke vil gå fra å være sjefredaktør i VG og over til et svart hull. Jeg vil ikke gå fra det spotlyset det er å være toppsjef til å gjøre ingenting. Derfor var det interessant for meg å få en ordentlig ny oppgave nå. Jeg tror også det er stimulerende å bli utsatt for å måtte sette seg inn i nye ting.

VG møter vår egen sjefredaktør og administrerende direktør til avskjedsintervju på puben «Stopp Pressen», som ligger i samme hus som VG. Mannen som har hatt ulike sjefsjobber i nesten alle de nærmere 30 årene han har jobbet i avisen, liker det å bli intervjuet omtrent like godt som han liker å bli fotografert. Altså dårlig.

Til tross for Torry Pedersens enorme innflytelse over hvordan VG har utført sin journalistikk, har han heller ikke som toppsjef vært en deltager i den generelle norske samfunnsdebatten.

– Jeg har vært opptatt av å uttale meg om ting som har med VG, mediepolitikk og journalistfaglige ting å gjøre i offentligheten, og minst mulig om ting jeg ikke trenger å uttale meg om.

– Hvorfor?

– Det er ingen mangel på rikssynsere i Norge. I min tid har politisk redaktør Hanne Skartveit tatt seg av meningene i VG. Jeg tror medielandskapet og den teknologiske utviklingen, tempoet og det at jeg har hatt ansvar for både det redaksjonelle og kommersielle, gjør at man må ta noen valg. Det jeg har lagt vekt på er å være veldig synlig internt, tilstedeværende i forhold til journalistikk og strategi.

Praktisk talt hver dag klokken 10.45 har Torry Pedersen hatt et allmøte midt i VGs redaksjon. Der evalueres siste døgns produksjon.

– På møtene virker det som om du, i hvert fall i egne øyne, har så mange fornuftige og kloke tanker. Man kan nesten få inntrykk av at det er du som vet mest om hvordan alle ting skulle ha vært gjort i dette samfunnet. Burde du da ikke ha kommet ut i offentligheten med dette, til samfunnets beste?

– Jeg har jo hatt mange medarbeidere til å ta seg av den oppgaven! Jeg har jo gitt noen innspill til hva for eksempel du bør interessere deg for opp gjennom årene.

– Ja, vi har vel alle bare vært noen marionetter, klemt under sjefredaktørens hæl?

– Ja!

– Får du nå mer eller mindre tid til å dyrke din store hobby; å gå på dyre og eksklusive restauranter verden over, gjerne med en stjerne eller to eller tre i Guide Michelin?

– Akkurat den hobbyen er ikke mer tidskonsumerende enn at jeg har klart å gjøre det til nå også. Men jeg håper at jeg nå ikke må jobbe syv dager i uken.

– Hva er det dummeste du har gjort som sjefredaktør?

Pedersen tar et solid tak rundt halvliteren med øl.

– Jeg klarer ikke å ta fram noe som sjefredaktør som er det dummeste jeg har gjort. Men jeg har sikkert gjort j…. mye dumt, da … Men dét mener jeg helt genuint: Hvis du skal prøve å gjøre mye som leder, sånn at man får fremgang, så krever det at du gjør mye feil og dumt.

– Du må kunne gi et eksempel på noe dumt du har gjort?

– Man vet ikke alltid om man har gjort noe dumt. La oss ta et eksempel: Den store satsingen på VGTV. Var vi for tidlig ute? Eller vil det senere bli en payback, som viser seg at var virkelig smart? Det vet jeg ikke.

– Hvilken forside i VG angrer du mest på?

– Det er flere som jeg har vært kraftig misfornøyd med.

– Og som du har godkjent på forhånd?

– Jeg har sikkert godkjent noe som er ikke er smart. Hallo! Noe annet ville ha vært rart.

– Hvilken forside eller oppslag er du mest stolt av?

– Det er jo ikke jeg som har lagd dem! Men den største journalistiske prestasjonen vi har gjort i min periode, er dekningen av 22. juli. Samlet sett. Hvis man ser på det i ettertid, tror jeg det står seg helt «cutting edge», altså!

– Hva tror du er grunnen til at så få liker oss som jobber i mediene?

Stille.

– Nå tror jeg ikke at vi ikke blir likt på et personlig plan. Jeg lurer på om premisset for spørsmålet er helt korrekt?

– Det er ditt privilegium.

– Jeg tror grunnleggende sett at majoriteten av dem som bor her i landet, er tilhengere av en fri og kritisk presse. Men så er det ubehagelig å bli utsatt for den hvis man har gjort noe dumt. Så hender det jo at mediene begår overdrivelser. Så mener noen ut fra politiske posisjoner at vi underdekker eller underslår utviklingstrekk de er opptatt av. Jeg synes å merke en tydeligere polarisering i samfunnet enn jeg har lagt merke til før. Det oppdager jeg ved å lese e-postene mine.

– Det å være negativ til «mainstream media» er blitt meget populært?

– Ja, og «politisk korrekt media» og så videre. Jeg merker det særlig i krysningspunktet mellom innvandring og tap av jobber, at det har oppstått signifikante politiske skillelinjer. Særlig i USA og Storbritannia, men også her. Dette er utrolig vanskelig. Globaliseringen har bidratt til å redusere fattigdommen på verdensbasis vesentlig, mens det i de mest privilegerte samfunnene har oppstått – etter mitt skjønn – altfor store forskjeller inntektsmessig.

– Hvordan tror du egentlig at det kommer til å gå med mediene?

– Det synes å være sånn fortsatt, at det er de tradisjonelle mediene som har de store, avslørende sakene. Det er urovekkende at man har måttet nedbemanne så mye i tradisjonelle medier. De blir ikke bedre av færre journalister! Det mener jeg er helt åpenbart.

Hvis det ikke hadde vært for at han er sjefen vår, ville VG ikke nølt med å kalle ham styrtrik. Men det ville ikke ha tatt seg ut.

– Nå som du går av, vil det bli frigitt lønnsmidler til syv nye journalister i VG, viser et konservativt anslag. Hvilket råd vil du gi din etterfølger om hvordan avisen bør disponere disse nye reporterne?

Mannen med godt over seks millioner kroner i inntekt begynner å le.

– Min hypotese er at min etterfølger ikke kommer til å ha noen vesentlig dårligere betingelser enn jeg hadde. Uten at jeg kan noe om det.

– Men konsernsjefen i Schibsted, Rolv Erik Ryssdal, tjener omtrent dobbelt så mye. Hvordan innvirker denne forskjellen på samarbeidet dere imellom?

– Overhodet ingenting!

– Du tenker ikke noe på det?

– Nei. Og nå svarer jeg helt ærlig. Og så mener jeg at det er en helt legitim debatt å diskutere lønnsnivåer og sånn, det er helt fair. Jeg har aldri underslått hva jeg tjener.

– Du får utbetalt flere hundre tusen kroner hver måned i lønn. Det vanlige lesere i VG sikkert lurer på, er hvor mye som går rett på sparekonto, og hvor mye går til forbruk?

– Igjen, det vet jeg ikke, liksom, i den forstand at jeg er privilegert ettersom jeg har det som det vil være rimelig å betegne som en god lønn. Man kan nok si at jeg er en elendig investor ved at jeg ikke bruker tid på dette.

– Men hvor blir det av pengene da? Mye personlig forbruk?

– Nei, hva skulle det være? Jeg kan ikke si at jeg har noen ekstravagante vaner.

Igjen ler Pedersen. Han ler i det hele tatt mest når vi spør om lønnen hans. Det kan dog anføres at vi har opplevd hjerteligere latter.

– Gir du penger til tiggere på gaten?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg mener at vi bør ha et sosialsystem som gjør at vi ikke vedlikeholder det med å tigge.

– Er det etter din mening for store økonomiske forskjeller i Norge?

– Ja! Eller – USA er verst. Der er forskjellene flerfoldig ganger større enn her. Samtidig mener jeg at dette er en av de store utfordringene i vår tid, at så mye kapital hoper seg opp på få hender. Det gjelder både i forhold til innsatsen som legges ned for å unngå å betale skatt som vi ser blant de multinasjonale selskapene, og den inntektsforskjellen som er mellom de velbeslåtte og de som ikke er det.

– Hvordan reflekterer du rundt dette, når du selv i så mange år har hatt en så høy inntekt?

– Jeg er enig i at jeg tjener godt i forhold til gjennomsnittlig lønn. Men det er jo en ekte banalitet i forhold til de skjevhetene vi tross alt snakker om her. Jeg er villig til å se på mitt lønnsnivå, jeg, hvis det er på strukturelt nivå, men ikke på individnivå. Å flytte pengene mine til en annen riking, det gidder jo ikke jeg! Men jeg tror økonomisk ulikhet er en av de fremste komponentene i fremveksten av populisme som vi ser nå.

– Mener du dagens regjering fortjener fire nye år, eller bør Jonas Gahr Støre bli statsminister etter årets stortingsvalg?

– Det skal jeg ta stilling til på valgdagen.

– Du må da ha noen betraktninger rundt det?

– Ja, men de er mer overordnede: Jeg har ikke opplevd at Norge går av hengslene ved regjeringsskifter den ene eller den andre veien.

– Er du enig eller uenig med Sylvi Listhaug politisk?

– Jeg kan for lite om hennes politiske standpunkter til å vurdere det. Det virker på meg som om hun er i stand til å kommunisere med en emosjonell glasur som skaper sympatier og antipatier. Og der har hun kanskje et forbilde i en som snart skal bli president.

– Ett polariseringsskisma blir stadig klarere også i Norge: De som står på den «flerkulturelle siden», og de som står på den «innvandringskritiske siden». På hvilken side står du?

– Norge ble et flerkulturelt samfunn for lenge siden. Så det er irreversibelt. Samtidig er det ikke bærekraftig at alle flyktninger i verden kan komme til Norge. Man må prøve å kombinere humanisme med realisme. Jeg kan ikke forstå at folk kan få seg til å si at vi ikke skal gjøre det vi kan for å redde flyktninger som holder på å drukne i Middelhavet. For meg er det helt ubegripelig at man kan ha en slik holdning.

– Hva tenker du om at Donald Trump snart innsettes som president i USA?

Pedersen må ta en pause. Han puster tungt.

– Jeg synes vel grunnleggende sett at det er helt krise! sier han.

– Men samtidig mener jeg at det illustrerer at den etablerte, elitistiske strukturen som Hillary Clinton representerer, også er i krise. Det er jo fascinerende at et land som bringer frem den beste forskningen og de mest avanserte selskapene som finnes i verden, klarer å komme opp med akkurat de to der som kandidater for å være den fremste politiske representanten i landet. Det må jeg si er interessant!

I morgen tar dagens nyhetsredaktør Gard Steiro (41) over Torry Pedersens jobb.

Her kan du lese mer om