Tester ny behandling mot spiseforstyrrelser
En ny norsk studie skal undersøke om veiledning i trening og kosthold er bedre enn kognitiv terapi mot spiseforstyrrelser.
Mens en alkoholiker på avvenning må holde seg totalt borte fra flasken, kan trening i kombinasjon med normalisering av kostvaner være bra for en person med spiseforstyrrelse.
- Men vedkommende må hjelpes til en ny adferd. Mengden av trening må for noen trappes gradvis ned, intensitet og type trening må legges om. For andre må trening inn i hverdagen, forklarer Therese F. Mathisen, som skal ta doktorgrad på 120 norske kvinner med spiseforstyrrelse.
Les også: Carina Holm (29) hadde bulimi og fikk hjelp av Therese F. Mathisen
Får ikke hjelp
Studien skal gå over tre år. Forskerteamet vil imidlertid følge pasientene også etter at Mathisens stipendiatperiode er over.
Mathisen er utdannet ernæringsfysiolog, og rådgiver i fysisk aktivitet og helse. Hun har også lang erfaring som utøver innen styrkeløft. Interessen for spiseforstyrrelser ble vekket av kunder hun har hatt gjennom syv år med eget firma.
Lenge har kuren for spiseforstyrrede vært kognitiv terapi, som fokuserer på å bryte et negativt tanke- og handlingsmønster knyttet til kropp, utseende og spising. Men 20-30 prosent av pasientene greier ikke å nyttiggjøre seg av slik terapi. Nå skal Mathisens doktorgrad undersøke om veiledning i trening og kosthold har like bra, eller også bedre effekt.
Fysisk aktivitet best langtidseffekt
Veiledere for studien er professor Jorunn Sundgot-Borgen (NIH) og professor Jan Rosenvinge (UIT), to av Norges fremste eksperter på spiseforstyrrelser. Sundgot-Borgen har tidligere gjort en studie av tre ulike behandlingsopplegg på unge norske kvinner med bulimi. Hun kom til at fysisk trening har best langtidseffekt.
- Flertallet av mennesker med bulimi og overspisingslidelse i befolkningen søker ikke hjelp. For dem som gjør dette, tar det ofte fire-fem år før de søker seg til behandlingsapparatet. Grunnene til det er ofte en feilaktig opplevelse av kontroll over mat, kropp og vekt, i tillegg til skam og skyldfølelse, sier Sundgot-Borgen.
- Men kan ikke disse pasientene allerede mye om kosthold og trening?
- Det er en myte. De vet ikke hvor de finner de ulike næringsstoffene, eller hvordan de smart setter sammen maten. Når de trener, overdriver de intensiteten og varigheten. De bruker også ofte trening som straff, kaloriforbrenning eller for å takle vonde følelser, svarer Sundgot-Borgen.
Lettere å oppsøke hjelp
Sundgot-Borgen ser for seg at nye behandlingsformer vil kunne åpne dørene for mange, og gjøre terskelen for å oppsøke behandlingsapparatet lavere.
- Noen vil helt klart ha behov for psykologis/psykiatrisk hjelp, men hvis noen kan klare seg med å få normalisert kostholdsvanene og få et helsefremmende forhold til trening, vil det være mange behandlere tilgjengelig, påpeker Sundgot-Borgen.
Hun understreker imidlertid at en ordinær trener eller PT vil ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å bidra i behandlingen av dem som sliter med spiseforstyrrelser.