NY BOK: Hovedpersonen Eva, med forfatteren av boken «Den usynlige krigen», Jon Gangdal. Foto:Trond Solberg,VG

Flyktet fra voldsmann i 20 år: Jeg burde gått etter det første slaget

Levde på strengt fortrolig adresse

Hun og datteren flyttet 45 ganger

Nå trener hun på å leve et trygt liv

Hun flyttet 45 ganger, og byttet navn syv ganger for å slippe unna volden fra eksmannen.

Nå har forfatter Jon Gangdal skrevet bok nummer to om livet hennes, og det de kaller «den usynlige krigen». Den som hver dag utkjempes bak lukkede dører og vinduer i norske hjem, og ødelegger livene til tusenvis av kvinner og barn, og noen menn.

– Jeg håper at kvinner som selv er i et slikt forhold, skal lese boken, og bruke den som selvhjelp til å bryte ut. Jeg håper inderlig den kan være til trøst for dem som kjemper for å få livet sitt på rett kjøl igjen, sier Eva.

«Den brennende sengen»

Selv leste hun Faith McNultys bok «Den brennende sengen» på krisesenteret, der hun og den lille datteren hennes flere ganger søkte tilflukt.

– Det var som å lese om meg selv, sier Eva, som ikke er hennes egentlige navn, men det hun kalles i boken.

Først da hennes tidligere ektemann døde i 2008, kunne hun slutte å flykte fra truslene, knyttnevene og øksen.

Ved sin bortgang var eksmannen registrert med 257 kriminelle forhold i politiets straffesaksregister. Blant forholdene var grove tyverier, ran, trusler, besittelse og salg av narkotika, voldtekt og grov legemsbeskadigelse.

Ser seg over skulderen

– Jeg burde ha følt en enorm lettelse da han døde. Jeg burde ha følt meg fri. Men jeg har fortsatt å se meg over skulderen. Hver gang jeg hører det klirre i en pose med flasker, eller noen slipper et par tunge vekter i gulvet på treningssentret, fryser jeg til is. Da er jeg tilbake i marerittet, forteller Eva, som snart fyller 50.

Hun har diagnosen posttraumatisk stress-syndrom. I dag er hun ufør, men jobber frivillig for å hjelpe andre voldsofre.

Som aktivt medlem i en kompetansegruppe, jobber hun mot Stortinget for å bedre kårene til voksne og barn som er utsatt for vold.

Økonomien rakner

– Det er så mye som ikke fungerer når du lever på «kode 6». Det første som rakner er økonomien. De ulike delene av hjelpeapparater snakker ikke godt nok sammen, og forstår ikke alvoret som ligger bak. Når du flytter fra sted til sted på den måten vi gjorde, er du avhengig av støtte og hjelp både fra NAV og andre etater, sier Eva.

Hun mener samhandlingen mellom offentlige etater som kan hjelpe voldsofre, må bli mye bedre enn den er.

Mishandlingen startet allerede mens den lille datteren hennes lå i magen. Men det tok tid før hun greide å bryte ut.

– Vi levde i en slags symbiose: Voldsmannen og offeret. Lenge trodde jeg på det han sa, at det skulle bli bedre, og at han elsket meg og den lille datteren vår. «Han er jo egentlig så snill», som moren hans stadig sa.

- Gå etter første slag

– Du levde slik i over 20 år. Når skulle du ha gått fra ham?

– Jeg ser det veldig klart i dag. Jeg burde ha gått etter det første slaget. Det bør alle som blir utsatt for vold. Det er da både gjerningsmann og offer går over grensen, og dessverre finnes det sjelden en vei tilbake.

Det som ble en øyeåpner for Eva, var kvelden da han trengte seg inn i leiligheten til henne og den lille datteren deres.

– Jeg husker øyeblikket da han løftet kattungen hennes i været, og vred halsen om på det vesle, forsvarsløse dyret, som var det kjæreste jenta vår eide.

Datteren døde

I dag også datteren død. Hun ble bare 31 år gammel.

Kort tid etter døde samboeren hennes. Begge var rusmisbrukere, og døde alt for tidlig, for under ett år siden.

– Det er fortsatt for vondt til at jeg greier å snakke så mye om det. I tillegg er den seks år gamle sønnen deres plassert i fosterhjem, jeg får ikke se ham heller, selv om jeg er mormoren hans, forteller Eva som selv aldri har ruset seg.

Hun synes det er vanskelig å si hvilken betydning opplevelsene i barndommen og ungdomsårene hadde for datteren, og for det som skjedde med henne senere.

– Jeg forsøkte å skåne henne, men fra psykolog-rapporter vet jeg at hun hadde sine sår i sjelen. I tillegg led hun av barneleddgikt, og hadde til tider store smerter. Jeg tror det medvirket til at hun begynte å eksperimentere med rus. Men vi to hadde et godt og tett forhold oss imellom, sier Eva.

Setter pris på livet

Til tross for de mange årene livet måtte settes på vent, og til tross for de store sorgene hun bærer med seg, setter Eva i dag stor pris på livet.

– Jeg har en datter til som lever, en fantastisk tenåringsdatter. Og jeg har en ny mann. Utrolig nok elsker jeg livet, det virkelige og trygge livet som jeg hver dag trener på å leve.

– Men hvordan torde du å slippe en ny mann inn på deg etter alt det vonde du hadde opplevd?

– Det tok tid. Først var vi venner, en lang stund. Etter hvert kom kjærligheten, og vi giftet oss. Vi har det godt sammen.

– Ser du på deg selv som et offer?

– Ja, det gjør jeg. Men et offer kan også bli en ressursperson. Det er slik jeg føler det i dag. Jeg er en ressurs, som bruker bakgrunnen min til å hjelpe andre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder