ØYENVITNE: Munir Jaber (22) kunne fortelle retten og de pårørende om det skom skjedde i Bolsjevika og ved Stoltenberget, der åtte mennesker ble skutt. Foto: Heiko Junge/Scanpix

- Ubeskrivelig å se mennesker du kjenner ligge slik

OSLO TINGHUS (VG Nett) Da Munir kom tilbake til Bolsjevika, fant han vennene sine skutt og drept.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

Munir Osman Humed Jaber (22) trodde han var vitne til en øvelse da drapene startet.

- Jeg ser gjeningsmannen utenfor vinduet. Han står der og smiler tilfreds med pistolen i hånden vendt mot trappeoppgangen ved lillesalen. Han gikk veldig rolig, forteller den 22 år gamle fylkessekretæren i Oslo- og Akershus AUF i retten.

VG DIREKTE: Følg rettssaken og still spørsmål til våre journalister her

Så Breivik i vinduet

Han hadde hørt de første skuddene noen minutter før, men trodde det var noen som lekte med kinaputter. Nå sto han i vinduet i Kafèbygget og så rett på terroristen.

- For meg var det helt urealistisk at det kunne være ekte. Uniformen så rar ut, gjerningspersonen var så rolig og uniformen så dessuten ganske falsk ut. Men jeg handlet som om det var det verste som foregikk, forteller Jaber i retten.

Inne i bygget begynte panikken å spre seg blant de mange ungdommene som sto trengt sammen.

- Jeg trakk meg da mot veggen, før jeg ropte inn i storsalen om at folk måtte komme seg ut, med hodet under vinduene. Folk begynte å bevege seg. En person ropte. "Stopp, hva løper vi fra". Jeg tenkte litt på det samme, sier Jaber.

Han valgte å springe tilbake til utgangsdøren for å se hva som faktisk foregikk.

- Jeg løper til utgangsdøra og ser ut. Der ligger det en dame skutt. Det er masse blod. Jeg løper inn igjen i Storsalen og roper «stol på meg! Kom dere ut».

Ville låse dørene

Mens de andre forsøkte å komme seg ut, gjorde Jaber selv et forsøk på å sikre sikre bygget.

- På det tidspunket visste vi ikke hvor mange gjerningsmenn det var. Jeg ville låse dørene i bygget og sikre. Det lå en haug med sko ved dørene, som jeg forsøkte å sparke bort for å få lukket dørene. Jeg rev også ned masse klær. Det tok tid, forteller han om de dramatiske minuttene.

Han ba et annet AUF-medlem om å komme seg bort og i sikkerhet, mens han fortsatte å fjerne sko. Han tenkte fortsatt at det kunne være en øvelse som foregikk.

- Likevel lot jeg det ikke begrense hvordan jeg handlet, men kikket inn i Lillesalen. Der var det ingen som jeg kunne se, så jeg går ut i gangen. Da hører jeg masse skudd, og jeg forstår at han er inne i bygget, forteller Jaber.

- Hørte mange skudd

Drapsmannen var inne i bygget. Marerittet startet for alvor for 22-åringen.

- Inne i gangen var det masse, masse mennesker, Vi hører vi skudd inne i bygget. Det var masse, masse, masse, masse skudd. Vi hører våpenet er inne i bygget. Vi lagde en vei, og sender en pulje med mennesker, inn i kafeteriaen. Bilder som hengter på veggen faller ned, folk faller og skjærer seg på glass, forteller han.

En gruppe kommer seg ut og springer ned en bakke til Kjærlighetsstien.

- Det var en som hadde fått blod på seg, Vi stoppet. Er dette sant, er det en øvelse?

Etter hvert som folk klarer å komme seg ut av bygget, stopper de ved Kjærlighetsstien. En av gruppen på rundt 15 personer har fått blod på seg, og de sjekket om det faktisk var ekte blod.

- Mens vi snakker sammen om dette, hører vi at skuddene kommer utenfra. Da bare løper vi videre, sier Jaber.

Kastet av seg klær

Jaber og gruppen fortsetter ned til vannet nendenfor ved Kjærlighetsstien.

- Jeg prøver å rive av meg genseren, men den satt fast. Jeg fikk revet den av meg, kastet telefonen og skulle til å legge på svøm. Men vannet var for kaldt, og jeg måtte snu. Vi gikk tilbake, og mot Stoltenberget. Vi var tre-fire stykker. Det kom hele tiden flere og flere etter oss. Mange begynte å svømme med en gang. Andre stoppet og snakket med hverandre, beskriver han i retten.

Jaber bestemmer seg da for å ringe etter hjelp. Han tastet nummeret til ambulansesentralen og kom gjennom. Der var det lite hjelp å få.

- Hun sa at de ikke kunne sende noen ambulanse før politiet var der. Hun sa at hun ikke kunne kontakte politiet, det måtte jeg gjøre seg, sier Jaber.

Kaotisk

Statsadvokat Inga Bejer Engh bryter inn og spør hva AMK-operatøren faktisk sa.

- Hun sa at jeg måtte gjøre det selv, men at hun skulle forsøke å gjøre det hun kunne. Jeg ga uttrykk for at det ikke var mulig å gjemme seg der vi var, og i tillegg hørte vi skuddene komme nærmere, svarer vitnet.

- Han som holdt utkikk, sa «nå kommer han, nå kommer han». Her blir det litt kaotisk, for vi var veldig mange. Flere kastet seg i vannet igjen, forteller han videre.

Jaber var nå ved Stoltenberget.

- Jeg ser det ikke er mulig å gjemme seg her. Jeg hører skuddene komme nærmere. En som holder utkikk ropte "nå kommer han". Da tenkte jeg å begynne å løpe innover på øya igjen.

Han ønsket fortsatt ikke å forlate øya, siden det var mange medlemmer der fremdeles. 22-åringen bestemte seg derfor for å bli igjen.

- Nå løper du til du faller!

- Jeg gjømte meg heller nede ved vannet. Jeg hører noen kommer ovenfra. Jeg var den siste i en rekke på tre-fire som løper langs steinen parallelt ved vannet. Ved Bolsjevika-stranda faller jeg i gjørmen. Det skytes mot oss. En person snudde seg mot meg og sa «Vil du leve Munir, så må du løpe. » Vi løp opp mot Kjærlighetsstien. Jeg hørte skudd. Jorda spratt opp foran oss. Jeg var fast bestemt: «Nå løper du til du faller.»

Plutselig stoppet skytingen.

- Det ble ropt «det er politi, det er politi». Vi tenkte: «Det er det ikke!» Vi fortsatte å løpe.

22-åringen var nå i skogen overfor Kjærlighetsstien. Han gikk inn i høy vegetasjon med brennelse. Han passet på å reise opp igjen gresset og kvistene han hadde tråkket ned, for å skjule at han hadde gått i gresset. Han ble sittende i skogen nedenfor Kafèbygget, med ansiktet mot Kjærlighetsstien.

- Da så jeg et helikopter. Det var sort. jeg tenkte det kunne være politiet eller militæret. Mens jeg er der hører jeg mange skudd, ganske mye, langs vannkanten. Så blir det stille. Jeg blir sittende. Jeg var kald. Jeg var våt. Jeg måtte holde meg rolig, forteller Jaber.

Stakk tungen mellom tennene

Regnet traff bladene rundt ham så det hørtes ut som tunge skritt.

- På et tidspunkt ble det sååå kaldt. Uansett om jeg strammet musklene i kroppen for å holde varmen, så begynte jeg å hakke tenner. Jeg stakk tungen borti tennene for at de ikke skal lage lyd. Jeg ble sår på tungen, sier han.

Rundt ham fortsatt skuddene å falle. Han hører en jente i vannet tigge om å bli plukket opp av en båt, og han hører nye rop om «politi!».

- Jeg ser en jente smyger seg over plassen foran meg. Da reiser jeg meg, og løper ut. Jeg signaliserer at vi ikke må lage lyder, Vi holder hender, Vi valgte å løpe utenfor stiene. Vi måtte ha oversikt, og vite hvor vi løper, forteller han.

- Ubeskrivelig

Sammen med jenta skled han ned mot Kjærlighetsstien, og tilbake mot Bolsjevika.

- Hun tar veien over plassen, mens jeg gikk ned mot vannet. Da så jeg hva som hadde skjedd. Det var vondt og tøft å se folk du har en relasjon til, så mange unge mennesker, ligge slik. Det er ubeskribelig å se sånne ting. Ingen fortjener å se noe slikt, fortller han om synet som møtte ham der.

- Jeg måtte komme meg videre. Jeg så en person som lå og fløt i vannet. Jeg visste ikke hvem det var, sier Jaber.

Han beskriver hvordan det lå døde mennesker rundt i området, og forteller hvordan han kjente flere av de drepte.

- Det var masse, masse mennesker og mye blod. Jeg sa i avhør at jeg trodde det var 15, men det var visst åtte. Det var syn som gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg brøt litt sammen, forteller han.

Vinket mot båter

Han forteller at han var veldig bevisst på ikke å lage lyd, og at han og jenta lagde mye lyd mens de vasset ut for å legge på svøm.

- Da vi var kommet så langt ut at vi skjønte det ville være vanskelig å skyte oss, begynte vi å vinke. Først mot et helikopter, så mot to båter som kjørte ut, en i hver retning, sier han.

- En båt med to politifolk plukket oss opp. Det var en ambulansebåt. Vi ble kjørt til Utvika. Vi gjentar ett spørsmål til politiet: «er dere ekte, er dere ekte, er dere ekte?» De sa ja.

Fikk panikk

Politiet fikk beskjed over samband at de skulle kjøres til Strovika. Det ble endret kurs. Jabed fikk panikk.

- Da var jeg sikker. Nå kjøres vi et annet sted for å drepes. Jeg spurte hvorfor vi ikke kunne settes av hvor vennene våre var. Han svarte først ikke, men sa til slutt: «vi har ikke kontroll på bilen». Da tenkte jeg at det kunne stemme, forteller han.

Jaber sier at han tenkte «nå er vår tid kommet» når han så det var to politifolk til ved Storøya.

- Det er jo plass til fem i en bil, Det var to på land, to i båten og en på øya. Fem, sier han.

Etter en stund skjønte han på ambulansene og andre hjelperne at terrorister ikke kan mobilisere slik.

- Savnet er tungt

Aktor Inga Bejer Engh ber ham utdype at han så Breivik smile utenfor Kafèbygget. Jaber sier Breivik fremstod rolig. han så ikke at Breivik snakket med noen.

Om tiden etter terrorangrepene sier han at savnet er svært stort, og at den har vært preget av mange tunge dager, Han er takknemlig for samholdet i AUF, og sier han har jobbet mye for organisasjonen i tiden etterpå.

Forsvarer Vibeke Hein Bæra ber ham fortelle om møtene med Breivik på øya, spesielt det han eventuelt sa.

- Jeg kan starte med Storsalen. Der så jeg ham bare. Ved Bolsjevika, og når jeg løp tilbake i retning Kafebygget, hørte jeg det bli ropt "politi, politi. Vi skal hjelpe, vi skal hjelpe", svarer han.

- Hørte ingen gledesutbrudd

Bæra spurte om han hørte latter eller gledesutbrudd. Noe andre vitner har hevdet de hørte, og Breivik bestemt har avvist. Jaber sier nei.

Jaber sier også at han hørte det ble ropt "politi, politi" mens han gjemte seg i gresset nedenfor Kafebygget. Han hørte to jenter hyle, så ble det stille.

Aktor Svein Holden spør: «Vet du om det var Breivik som ropte?»

- Nei, svarer vitnet.

- Kan det ha vært ekte politi? Spør Holde videre.

- Det vet jeg ikke, svarer han igjen.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen spør til slutt om Jaber husker jentene han så døde ved Stoltenberget. Han sier han ikke ønsker å si hvem han tror det var, av frykt for at han skal si feil.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder