De har selv opplevd rasisme: Håper barna vil slippe

– Jeg håper hun vil slippe å føle på annerledeshet, sier Gro (43) om datteren. For barn opplever rasisme, også i Norge, ifølge antirasistisk senter.

Gro Mukta Holter (43) er adoptert, men har hele livet opplevd å ikke bli trodd når hun sier hun er norsk.

I et galleri hvor hun jobbet som kurator, trodde flere at hun var vaskehjelp. Hun beskriver at mange har antatt at hun er «underkuet» og ikke har egne meninger fordi hun er «mørk og kvinne».

Da hun skulle bli mor var det umulig ikke å tenke på hva den 12 år gamle datteren hennes kunne oppleve.

Oppmerksomheten har for fullt rettet seg mot rasisme verden over etter George Floyds dødsfall. VG har intervjuet foreldre som har barn med en annen hudfarge enn hvit. Hvordan snakker de med barna sine om rasisme? Og hva tror de det store engasjementet mot rasisme kan bety for dem?

For barn opplever rasisme i Norge, ifølge Vivian Brattsti Sørensen, seniorrådgiver ved Antirasistisk Senter.

– Barn med minoritetsbakgrunn, melaninrike barn, eller barn som har andre ytre kjennetegn som gjør at de ser ut som om de har en annen etnisitet enn norsk, opplever rasisme i Norge. Ikke alle, og ikke hele tiden, men de aller, aller fleste, skriver hun i en mail til VG.

Ser på annerledesheten som noe positivt

På grunn av egne opplevelser med rasisme har Holter vært bevisst på å snakke med datteren om dette.

– Jeg valgte å fokusere på annerledesheten som noe positivt. Jeg prøvde å bygge opp en styrke i henne.

Nylig skrev Holter blant annet dette i en status på Facebook:

Nomi har alltid vært stolt av at hun er lysebrun! Da hun var yngre sa hun: «jeg er kvart Bangladeshisk, kvart Svensk og 💯 prosent Norsk!» 😍✌🏾 Fordommer, hverdagsrasisme og fremmedfrykt er noe alle som ikke ser helt «typisk norske» ut opplever, selv om det ikke prates mye om, kanskje i redsel for å virke krenket og oversensitive, eksisterer det likevel, dessverre mye mer enn man skulle tro🤬 Derfor har jeg alltid oppmuntret datteren min til å være kjempeSTOLT av sitt «unorske» utseende og opphav. 

– Viktig at hun er klar over urettferdighetene

For å informere datteren om rasisme har de blant annet lest om Nelson Mandela og Rosa Parks.

– Det er viktig at hun er klar over urettferdighetene som finnes. Når vi leser om Rosa Parks engasjerer hun seg og forstår ikke hvorfor det er så urettferdig. Barn klarer ikke forstå det hatet, sier hun.

– Hva tror du det nye engasjementet mot rasisme vil bety for din datter?

– Jeg håper og tror hun vil slippe å føle på annerledeshet og at åpenhet rundt rasismeproblematikken vil gjøre barn og unge enda mer tolerante mot ulikheter i samfunnet.

Voksne står for mye av rasismen mot barn

Sørensen ved Antirasistisk Senter forklarer at mye av rasismen barn og unge opplever handler om fordommer og stereotypier.

– Noe av rasismen er det andre barn som står for, men det er åpenbart at de har det fra et sted.

Hun mener det er «altfor mange eksempler på» at voksne opptrer rasistisk overfor barn.

– Det finnes barnehageansatte som forskjellsbehandler, lærere som stigmatiserer og politi som bedriver etnisk profilering. Vi får meldinger om barn som blir fortalt at de er skitne fordi huden er mørk, om ungdommer som stadig blir stoppet av politiet «bare fordi», om barn ned i barnehagealder som blir ropt etter. «Dra tilbake dit du kommer fra» er hyppig brukt, uavhengig av om vedkommende som blir utsatt for det er født i Norge, har en eller flere norske foreldre, er adoptert og så videre.

Utsatt for rasisme som barn

Nosizwe Kealeboga Lise Sidzumo Baqwa var rundt 10 år gammel da hun satt på T-banen på vei til en pianotime.

Hun hadde glemt klokken, og måtte spørre noen om tiden.

Hun så seg rundt etter den personen som så aller tryggest ut. Spurte en kvinne som så ut som en koselig bestemor:

«Hva er klokken»?

– Så sa hun at det var på tide at jeg kom meg tilbake til der hvor jeg kom fra.

10 år gamle Nosizwe løp av banen på feil stopp.

Som barn har hun hele tiden følt hun måtte overkompensere på en eller annen måte. Hun følte hun måtte snakke ekstra høyt så de rundt henne skjønte hun snakket norsk. For hvor mange ganger hadde hun opplevd at svaret «jeg kommer fra Norge» ikke var godt nok?

– Jeg var veldig stolt av min sørafrikanske bakgrunn. Men da jeg var syv år hadde jeg ikke vært lengre enn til Liseberg, liksom.

Hun kan også huske at hun som barn var mer redd for nazister enn monstre under sengen. Og hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har blitt kalt «jævla neger».

Nå er hun 37 år gammel, har to barn og to bonusbarn.

– Jeg kjenner veldig på det som mor, at jeg ikke ønsker at min datter skal bære byrden av historien på sine skuldre.

– Vi melaninrike har en ekstra bekymring

Baqwa sier at alle foreldre er bekymret for barna sine, og alle vil at de skal ha det bra.

– For min del handler det om å sikre at mitt barn ikke er det eneste barnet med mangfoldig bakgrunn i sin klasse eller skole. Hvis hun er i andre sosiale aktiviteter er det en bekymring om at ignorante barn eller foreldre kan ryke på å si noe de ikke mener på noen måte, men som gjør at mitt barn føler seg utsatt.

Hun legger frem et eksempel fra barnemunn:

«Hei, du brune jente!».

– Vi melaninrike har en ekstra bekymring for at barna skal bli kalt noe, eller bli beskrevet på en måte som gjør at de føler seg utsatt, sier Baqwa.

Praten om rasisme

Baqwas mor flyktet fra Sør-Afrika og Apartheidregimet til Norge, og rasisme er naturlig for familien å snakke om. Hun sier hun snakker med barna om det, når det blir gjort erfaringer som gir utgangspunkt for å snakke om det.

– Da vil jeg peile det inn på at problemet ikke handler om mitt barn. Det handler om noe større, noe som er gammelt.

– Men jeg har ikke satt meg ned og tatt praten som mange andre foreldre med afrikansk bakgrunn gjør.

Hvordan bekjempe rasisme?

Sørensen fra Antirasistisk Senter mener foreldre som selv har blitt utsatt for rasisme har større forutsetning for å forberede barna på hva de kan oppleve.

– Det vi ofte ser gå igjen er ønsket om å ikke skremme barna unødig, men likevel gjøre dem forberedt på at rasisme finnes. Vi ønsker alle å beskytte barna våre, men på et tidspunkt er den beskyttelsen vi kan gi ikke tilstrekkelig.

Hun mener rasisme «først og fremst» kan bekjempes ved at alle sier ifra når de opplever at noen blir utsatt for det.

– Dersom rasismen får stå uimotsagt blir den farligere og sterkere.

Videre sier hun at ulike bakgrunner må bli en del av det normale.

– Vi må fortelle historier og eventyr og lese bøker hvor heltene og hovedpersonene ikke bare er kritthvite.

– Det finnes rasisme der ute

Abubakar Hussain (33) har to døtre på fire og seks år. Foreløpig synes han det er for tidlig å snakke med dem om rasisme.

– Jeg lar dem være barn til de opplever noe, sier han før han legger til:

– Så er det ikke like jævlig nå, som det var da jeg var seks år.

Selv om han som barn ikke tenkte at det han var utsatt for var rasisme, så var det nettopp det, mener han.

Det var for eksempel læreren som aldri lærte å si navnet hans riktig. Hvordan lærernes tone endret seg når de snakket med ham om leksene, og ikke den hvite sidemannen.

Og nå, som voksen: Når ordet «pakkis» løst slenges rundt, og han blir beskrevet som «utlendingen som har klart seg».

Da han skulle bli far gjorde han seg tanker om hva barna kunne oppleve. Mest av alt fryktet han hat mot muslimer.

– Det er mer skremmende for min del. Men jeg tenker at de må oppleve det som er sannheten. Sannheten er at det finnes rasisme der ute. Og om den finnes når de er voksne, så er det bra de får det med seg og bra de ser realiteten. Hvis de opplever det kan de i alle fall snakke med meg om det, sier han.

Hussain husker ikke noen episoder hvor barna har vært direkte utsatt for rasisme. Men han kan kjenne på at han blir bekymret om han hører bråk i oppgangen i blokken han bor i.

Da tar han seg i å tenke: Tror naboene det er hans barn som bråker – fordi de er mørke?

– Må jobbe med hvordan innvandrere fremstilles

Som ung kan han huske at de med en annen hudfarge enn hvit som han så på TV-skjermen, enten kjørte taxi, jobbet i kebabsjapper eller var kriminelle. Han mener barn får det samme bildet gjennom mediene i dag.

– Hvis vi skal bli kvitt rasisme og vil at barn skal vokse opp uten – må vi jobbe med hvordan innvandrere fremstilles.

Han håper engasjementet mot rasisme fører til holdningsendringer:

– Alle er lei av å tenke på rasisme, alle er lei av forskjellene. Se på USA. Selv om rasisme er et stort problem, så kalles aldri en svart person for noe annet enn en amerikaner. I Norge får vi ikke kalle oss norske engang. La oss starte med det. La oss bli norske først.

Kronikk: Nå må vi snakke om rasisme, Norge

Viktig å snakke med barna om rasisme

Sørensen ved antirasistisk senter mener det er viktig at voksne snakker med barna om rasisme.

– For det første fordi det er viktig for barn som risikerer å bli utsatt for rasisme å kjenne til hva som skjer. Det er også viktig at barn som ikke risikerer å bli utsatt for rasisme kjenner til at det finnes.

Hun legger til:

– Man bør også snakke med barn om hvite privilegier, fordi det er sterkt knyttet opp til at rasisme kan eksistere. Man må til en viss grad kunne snakke med barn om historisk og moderne rasisme, uten å skremme unødig. Men det er dessverre ikke sånn at man kan beskytte barn mot rasisme så lenge det eksisterer i beste velgående, også i Norge.