Betalte flere beløp: Slik forhandlet Norge i Camilla-saken

QUITO (VG) Den ecuadorianske kvinnen krevde å få annullert adopsjonen til sin stjålne datter. Da overførte norske aktører en stor pengesum til Ecuador. Så forsvant kravet om å få jenta tilbake.

Pengene ble overført til en menneskerettighetsorganisasjon i Ecuador i to omganger: Først fra Utenriksdepartementet, senere fra foreningen Adopsjonsforum.

VG har sett dokumenter der det står at den biologiske familien til jenta «nyter godt av hjelpen».

Nøyaktig hvordan pengene ble brukt, kan ikke VG dokumentere. Men i et brev til Barne- og familiedepartementet, skriver den norske foreningen Adopsjonsforum:

«Det er takket være Adopsjonsforum at [kvinnen] har et hus å bo i. Vi har ellers gjennom årene bidratt til at hun har klær på kroppen, mat på bordet og tenner i munnen».

Camilla har aldri fått et klart svar på hvorfor og hvordan moren fikk et nytt hus.

– Jeg tror de betalte huset, og at det er gjort som et «plaster på såret» for at min mamma mistet meg. Jeg tror de håpet at sannheten ikke skulle komme frem, sier Camilla i dag.

Camillas historie: Jenta som ble stjålet

Krevde annullering

Det var i 1988 at jenta ble stjålet fra moren. Hun ble registrert med en falsk mor og adoptert ut av Ecuador til to intetanende adoptivforeldre i Norge.

Men da Camillas biologiske mor fikk vite at datteren var i Norge, krevde hun å få adopsjonen annullert.

Dette førte til heftig aktivitet i Utenriksdepartementet, Barne- og familiedepartementet og den norske foreningen Adopsjonsforum, som sto bak adopsjonen.

150.000 kroner fra Utenriksdepartementet

Myndighetene gikk inn i forhandlinger med advokaten til Camillas mor, ledet av den daværende norske ambassadøren Frode Nilsen. Forhandlingene varte i flere år. Også daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg involverte seg i saken.  

Først vedtok Utenriksdepartementet i 1990 å gi 150.000 kroner til en latinamerikansk menneskrettighetsorganisasjon, ALDHU. Der hadde advokaten til Camillas mor gode kontakter.

Men advokaten ga seg ikke med det. Han vil også ha rundt 100.000 kroner fra Adopsjonsforum, står det i en rapport fra ambassadør Nilsen i januar 1991.

Med mindre kravet imøtekommes, vil Camillas adopsjon trolig bli annullert og hun vil bli krevd sendt tilbake, skrev Nilsen.

«Latinsk løsning»

Først sa myndighetene blankt nei til at Adopsjonsforum skulle sende penger.

«[...] verken norske myndigheter eller norske adopsjonsforeninger må innblandes i noe som vil kunne oppfattes som kjøp og salg av barn», står det i et brev fra Barne- og familiedepartementet.

Men etter hvert som forhandlingene fortsatte, endret tonen seg.

I juli 1991 øynet ambassadøren sjansen til å finne en «latinsk løsning», kommer det frem i et brev fra UD.

Hva en «latinsk løsning» innebærer, er uklart.

Men i løpet av tiden som kommer, aksepterer myndighetene at den norske adopsjonsforeningen overfører penger til Ecuador.

I et brev til landsstyret, som også blir sendt i kopi til Barne- og familiedepartementet, skriver Adopsjonsforum at de sammen UD har gått inn og støttet et fattigdomsprosjekt som menneskerettighetsorganisasjonen til advokaten til Camillas biologiske mor står for.

«Det er et fattigdomsprosjekt som dekker landsbyen familien bor i, og familien er blant dem som nyter godt av hjelpen. Denne modellen ble man enige om etter at Barne- og familiedepartementet hadde gitt utrykk for at det ikke var akseptabelt at det blir gitt noe som helst form for støtte direkte til familien».

Trakk kravet om adopsjonen

Etter at avtalen om pengeoverføringene gikk i boks, ble kravet om å annullere Camillas adopsjon trukket.

Camillas biologiske familie fikk bygget et nytt hus i hjemlandet med god standard, i tillegg til helsehjelp og utdanning til barna, står det i dokumentene VG har fått innsyn i. Det nye huset hadde betydelig bedre standard enn familiens tidligere hus, som hadde jordgulv og som var uten vinduer.

«Offisielt har dette prosjektet ikke noe å gjøre med saken og må ikke kobles sammen på noen som helst måte. Reelt/det faktiske forhold her er at dette prosjektet binder sammen og åpner vei for positivt samarbeid med [advokaten]», noterte Camillas adoptivfar at den da pensjonerte ambassadøren Frode Nilsen fortalte ham i 1994.

Da hadde eks-ambassadøren og lederen for foreningen Adopsjonsforum allerede vært på inspeksjon av det nye huset i Ecuador:

Både ambassadør Nilsen og daværende leder for Adopsjonsforum Ketil Lehland er døde.

Dagens ledelse av Adopsjonsforum har ikke villet møte VG til et intervju. Daglig leder Nina Wang viser til at saken ligger langt tilbake i tid, og at de som jobbet der den gangen ikke lenger gjør det.

– Det er en fryktelig, fryktelig sak.

I en e-post skriver hun at hun ikke har grunnlag for å betvile «påstandene som fremlegges i saken om Camilla Austbø».

Det er barne - og familieminister Kjersti Toppe (Sp) som svarer på vegne av regjeringen.

– Det er en fryktelig, fryktelig sak. Det som skjedde med Camilla, skulle aldri ha skjedd. Det er menneskehandel, en kriminell handling.

– Kjøpte norske myndigheter seg ut av Camilla-saken? 

– Ja, det kan jo se sånn ut, slik jeg oppfatter det nå. Det skal ikke være slik at man skal kunne kjøpe seg avlat (tilgivelse for en syndig handling, red.anm). Og det kan jo se ut som om det var tilfellet her. Men jeg kjenner jo ikke alle detaljene og vurderingene som ble gjort, så det er vanskelig å si dette helt bastant.

– Har Norge et ansvar for Camillas biologiske mor, Cecilia? 

– Ja, det mener jeg. Når en biologisk forelder blir fratatt ungen sin på denne måten, så har vi et prinsipielt ansvar. Vi kan ikke fraskrive oss det.

Toppe lover samtidig at adopsjonene fra Ecuador skal gjennomgås i en granskning av adopsjonssystemet som norske myndigheter nå skal gjøre.

I en e-post til VG skriver kommunikasjonssjef Tuva Bogsnes i Utenriksdepartementet til VG:

«UD hjalp den gangen til med å prøve å avklare hva som hadde skjedd i det som må ha vært en vanskelig sak. Dette er langt tilbake i tid. Vi har derfor ikke alle detaljene i det som man må anta var vanskelige vurderinger for de berørte og for myndighetene den gangen – både i Norge og Ecuador.»

Videre skriver Bogsnes:

«Ifølge UDs arkiver, støttet Norge for 30 år siden den latinamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen ALDHU, i forbindelse med et ecuadoriansk barnevernprosjekt. Støtten var for opprustning av tre regionale barnedomstoler og en seminarrekke ved barnedomstolene og barnevernsinstitusjoner om betydningen av å få ned behandlingstiden i barnevern- og adopsjonssaker.»