Øyvind (41) får heroin på statens regning

For å redde
kjærligheten
og selve livet
må Øyvind (41)
få til noe han
aldri har klart.

Og nå
hjelper
staten til.

HEROIN-
EKSPERIMENTET

  • Jenny Lohne
  • Helge Mikalsen (foto)
Publisert:

De passerer ham én etter én, men ingen enser mannen med tomatplanten. Karl Johans gate i Oslo er full av folk, og midt i mengden står Øyvind Christensen.

Han er rusavhengig og har nettopp kommet fra sykehuset hvor han har fått ettermiddagsdosen med heroin. Helt gratis. Én sprøyte morgen og én ettermiddag.

For et drøyt halvår siden tilbrakte han flere timer av dagen i Storgata eller Brugata – Oslos mest dopbelastede gater.

Han måtte ty til kriminalitet for å finansiere sitt eget forbruk. Kokain og heroin om hverandre – og ikke minst mye angst.

Noen ganger inneholder Øyvinds krevende hverdag opptil fem doser heroin om dagen. Etter hvert var han ikke hjemme før sent på kvelden.

Et femårig prøveprosjekt innen rusomsorgen er i gang i Norge.

Ren, medisinsk heroin utstedes til et knippe pasienter som er avhengige og har vært det over tid.

Det er en ny tilnærming til rusavhengige som behandlingssystemet tidligere ikke har klart å stabilisere i programmer som legemiddelassistert rehabilitering (LAR) eller annen rusbehandling.

Midlene til prosjektet ble avsatt under daværende helseminister Bent Høie. I løpet av pandemien ble det stablet på bena et tilbud under Oslo universitetssykehus (OUS), samt et søsterprosjekt i Bergen.

I januar ble de første heroindosene satt på statens regning, inne på området til Ullevål sykehus.

Øyvind Christensen ble tidlig en del av prosjektet. Han fikk høre om den heroinassisterte behandlingen via bekjente og ble henvist videre gjennom primærhelsetjenesten.

VG har fulgt ham i seks måneder.

Jaget etter den neste dosen er erstattet med heroinbehandling på sykehus.

For Øyvind Christensen har det åpnet seg et nytt kapittel – med kjedelige hverdager, mer stabilitet, sprekker og depresjon.

Han er sliten,
tynn og har
nervene i
høyspenn.

Et liv med kokain
og heroin i store
mengder tar på.

En hustrig februardag er Øyvind bare noen uker inne i livet som pasient ved heroinassistert behandling ved OUS. Allerede de første dagene blir en tydelig kontrast til livet hans fra før.

Øyvind kommer inn på sykehuset om morgenen, etter en natt med metadon som medisin for heroinavhengigheten. Her er det helsepersonell i hvite uniformer og leger på kliniske flater som følger opp helsen hans.

Heroindoseringen bestemmes i samarbeid med lege, og det er opp til pasientene om de vil ha stoffet i sprøyte- eller tablettform.

Øyvind møtes av en sykepleier som stiller noen kontrollspørsmål om hvilke rusmidler han har inntatt, og som gjør en helsevurdering.

– Har du hatt behov for å ta noen annet? spør Akbar Grande.

– Valium, svarer Øyvind.

En annen pleier tar ut den sveitsiskproduserte heroinen og trekker opp sprøyten med 360 milligram.

Øyvind gjør seg klar blant de blanke stålbåsene hvor dosene settes. Han får brukerutstyret sitt utdelt, og alt er klart. Ren heroin, injisert i armen eller låret.

– Her er vi trygge på hva vi får og det som skjer med oss. Her føles det ikke slitsomt i det hele tatt, sier Øyvind etter dosen.

Han sitter lettere krumbøyd i en lenestol i venterommet. Rusen strømmer gjennom kroppen. Abstinensene forsvinner, angsten også.

Dette er medisin for en mann som Øyvind. Han må ha noen minutter for å samle seg.

Veien hans til å få status som heroinpasient er lang. Som 16-åring trekkes Øyvind mot cannabis etter å ha lest forfatterne Ingvar Ambjørnsen og William S. Burroughs.

Han har begynt på videregående skole sammen med en kamerat fra hjemplassen Gildeskål. De får høre om en eldre elev som kan skaffe dem cannabis. Øyvind og kompisen er rusliberale og vil utvide horisonten.

Den første opplevelsen er fantastisk. Følelsen av depresjon forsvinner, og musikken de hører på, forsterkes.

Slik fortsetter Øyvind i ungdomsårene å eksperimentere med ulike stoffer.

Det er ikke før i 30-årene at han er blitt opiatavhengig. I mellomtiden har han rukket å bo i København og ta en bachelorgrad i Midtøsten-studier på Universitetet i Oslo.

Veien har gått fra cannabis til psykedeliske stoffer, videre til benzodiazepiner, kokain og røyking av heroin. Til sist kommer injiseringen og den absolutte avhengighet.

Det hele skjer mens hans jobber i anleggsbransjen, inntil han for få år siden blir sykmeldt.

Flere ganger har Øyvind forsøkt å bli rusfri. Men har opplevd at avvenning og legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ikke har fungert. Tilbakefallene har vært mange, og opiatavhengigheten har vedvart.

– Nå skal jeg trappe ned på dosen min. Det handler om tillit, og at jeg får bestemme det selv, sier han mens han ser ned i linoleumsgulvet på Ullevål sykehus.

Han har allerede fått tanker om et annet liv. Hjemme har han en kone som er og alltid har vært rusfri.

Hennes tålmodighet rives i stykker av det slitsomme livet Øyvind fører. Av hensyn til jobben sin ønsker 33-åringen å være anonym i denne reportasjen.

For seks år siden møttes de på nettet gjennom en felles bekjent. Hun så en belest og interessant mann, som viste omsorg for dem rundt seg. Han så en kvinne som kunne gjøre en forskjell.

Snart planla de et møte i hennes hjemland i Europa. Men før dette var han ærlig om sin rusavhengighet. Etter en stund ble hun med ham til Norge, hvor de bosatte seg i en sokkelleilighet øst i Oslo.

Nå er Camilla Birkevold en annen viktig kvinne i Øyvinds liv.

Hun leder prøveprosjektet i Oslo og er en veteran innen hovedstadens rusomsorg. Så langt har behandlingsteamet tatt inn i overkant av et dusin pasienter, men vil gjerne utvide helt opp mot hundre.

Denne februardagen er Birkevold overarbeidet, men optimist.

– Her skal ting være veldig forutsigbart, med ritualer for trygghet. Dette skal være en base som vil dem vel, sier hun og ser mot pasientene.

– Behovspyramiden blir snudd på hodet. Nå kan de begynne å tenke på hobbyer og andre ting, sier Birkevolds kollega, legen Jon Lunde Wisløff.

Wisløff er spesialist innen rus- og avhengighetsmedisin og en av to leger i prøveprosjektet. Til ham kan pasientene komme med spørsmål om dosering, men også alt annet innen deres somatiske helse.

Sammen med Camilla Birkevold og de andre ansatte prøver han å ha en helhetlig og praktisk tilnærming til hvilke målsettinger de skal sette for pasientene.

– Vi kan ønske oss at de skal bli rusfrie, men det er ikke nødvendigvis målsettingen. De skal ha liv som de kan leve godt i, sier Birkevold.

Målet er en stabilisering og en bedring av livskvaliteten til dem som er med i prosjektet. Håpet er også at det skal redusere antallet overdoser og kriminaliteten som oppstår for å finansiere et rusforbruk.

Noen måneder
senere har våren
så vidt kommet.

Solen kaster
skarpe skygger
i Oslos gater.

Øyvind og kona drikker kaffe på en kafé i sentrum. Paret har lagt bak seg en vond periode.

– Før han ble med i programmet, var det veldig vanskelig, sier hun.

Øyvinds kone er utålmodig. Hun vil ha en rusfri ektemann og et stabilt liv.

– Vi har forskjellig tidsskjema, han og jeg. Jeg vil at han skal slutte helt med heroin, men han trenger lengre tid.

Penger er det for lite av.

– Jeg hadde vært død uten henne, sier Øyvind.

– Det er vanskelig at han ikke jobber. Det hadde vært bra om han hadde noe å gjøre på dagene. Akkurat nå er han veldig fokusert på behandlingen, sier hun.

Øyvind er sliten. Et langt liv med kriminalitet og rus har tatt på. Han har jaget og levd gatelivet fra morgen til kveld. Nå har luften liksom gått ut av ham.

– Det har vært veldig vanskelig. Jeg har skyldfølelse, noe jeg tror veldig mange rusavhengige kjenner på. Men jeg er glad for at jeg får heroin i ordnede former, så det ikke er til sjenanse for samfunnet, sier Øyvind.

– Programmet har gitt meg litt håp, sier kona, men hun er nølende.

– Hvis jeg kan gjøre noe meningsfylt, vil rustrangen bli mindre. Jeg har allerede sluttet med kokain. Jeg har fortsatt et lite sidebruk med harde stoffer, men det er kun sosialt, svarer Øyvind.

Han vet at livet hans er en belastning for parforholdet.

– Er det ikke uansvarlig å bruke stoffer på siden når et stort nettverk jobber for at du skal få et bedre og mer stabilt liv?

– Ikke når det er det samme stoffet. Men generelt er rusbruken min på en nedadgående kurve, svarer Øyvind.

Han har kommet i kontakt med sosionomen som er tilknyttet den heroinassisterte behandlingen på Ullevål sykehus. Kanskje Øyvind kan komme tilbake i jobb?

– Først må jeg stabiliseres, og nå har jeg funnet et nivå jeg er komfortabel med, sier han.

– Nå har jeg verdighet.

Det har gått noen
uker, og Oslo er på
sitt mest frodige.

Syrinduften ligger
tung i luften – sammen
med cannabisrøyken.

Øyvind sitter på en benk i parken med sin nye venn Sidney Tømmervold. De jammer på hver sin gitar og snakker om å starte et band.

Et tredje potensielt bandmedlem har forsvunnet ut av gruppen. Han er på kjøret, og de får ikke tak i ham.

Slik går de neste ukene, til juni melder sin ankomst og syrinene er på hell. Øyvinds liv stabiliseres ytterligere.

– Livet mitt nå er litt småkjedelig, innrømmer han.

De uthulede kinnene har fylt seg ut. Men Øyvind er fortsatt sliten og trenger hvile.

– Jeg er i starten på en normalisering. Men det varierer fortsatt fra dag til dag. Jeg har fått tid til å kjenne på hvor hardt livet har vært til nå.

To ganger i uken spiller han fortsatt musikk med Sidney.

– Jeg føler meg som en normal borger og kan slappe av mer. Jeg trenger ikke bruke hver dag til å jage etter stoff.

Programmet på sykehuset har utløst en ekstra utålmodighet rundt ham, hos kona og familien i nord som støtter ham.

– Jeg tror de håper at jeg skal slutte med heroin, men de vet at jeg kan komme til å trenge en form for medisinering i lang tid.

– Er det slitsom å dra til sykehuset to ganger om dagen for å få dosene dine?

– I forhold til det livet jeg levde tidligere, er ikke dette slitsomt i det hele tatt, svarer han.

Fortsatt røyker Øyvind cannabis og tar benzodiazepiner, noe han begynte å bruke for å redusere angstnivået sitt. I dag er han avhengig av valium og skaffer stoffet på det illegale markedet. Men han øyner et håp om en ny medisinsk tilnærming til rusavhengige. Mon tro om fastlegen er med på det?

– Kanskje jeg kan få en resept på valium, sier Øyvind spørrende.

Den siste tiden har depresjonen kommet sigende. En sløy tristhet over livet han har levd.

– Jeg har fått tid til å tenke over ting, og det er ikke alltid hyggelig. Jeg har tenkt mye på hvordan livet mitt er brukt til avhengighet, og hvordan det har påvirket dem rundt meg.

Heroin på resept oppleves ikke som noen vidundermedisin for bedre mental helse.

– Det er ikke som om du vinner i lotto bare fordi du er blitt en del av dette prosjektet, selv om det for meg har vært direkte livreddende, sier han før han drar til Ullevål sykehus for å få ettermiddagsdosen sin.

Øyvind døser noen minutter i lenestolen på venterommet, før han går ut for å ta seg en røyk.

Han vil ned i sentrum på et blomstermarked for å gjøre innkjøp til terrassen hjemme på Oslo øst. En enslig tomatplante som kanskje vil spire og gro.

Når han kommer ned i sentrum, titter han gjennom utvalget av planter. Han vet hva han er ute etter.

– På sikt vil jeg gjerne ha en mye større hage, men nå går jeg for noe jeg kan håndtere, sier han, omgitt av det grønne.

Kanskje sommeren vil gi modne tomater, men også åpne et nytt kapittel i livet?

Øyvind har kommet i kontakt med Oslo kommunale ruspoliklinikk, hvor han også kan få veiledning for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Han håper på et liv med sosialt arbeid, enten med andre rusavhengige eller flyktninger. Neste uke skal han treffe behandlingsteamet der for å gjøre opp status.

Juni er på hell,
og solen skinner
uavbrutt.

Ved møtebordet
glinser svetten i
Øyvinds panne.
Noe har skjedd.

Hos den kommunale ruspoliklinikken i Oslo sentrum skal han få veiledning om rusbehandling og veien tilbake til arbeidslivet. Men siden sist har Øyvind sprukket. I to heftige dager har han vært på kokainkjøret.

– Jeg har hatt mitt første store tilbakefall med kokain, forteller han til behandlerne Birgitte Hanssen, Tanya Granberg og Anne Jean Grefsgård.

– Det ble mer paranoia enn eufori.

– Hva gjorde du for å klare å avslutte det tilbakefallet, spør Grefsgård, som er klinisk sosionom.

– Jeg var bare så sliten, svarer Øyvind.

I møterommet snakker de om å bryte mønstre som leder til tilbakefall til gamle synder. De tre kvinnene ytrer et oppriktig ønske om å bistå med avhengighetsbehandlingen.

– Så tenker du litt på å jobbe? spør jobbspesialist Hanssen.

– Jeg vil gjerne jobbe med sosialt arbeid og ta i bruk arabiskkunnskapen min, sier Øyvind.

– Jeg har veldig troen på at vi skal få til noe fint innen det, svarer Hanssen.

I et kjølig møterom på Ullevål sykehus har prøveprosjektet leder Camilla Birkevold lagt bak seg mange måneder med intensivt arbeid for de heroinavhengige. Snart skal hun ha en etterlengtet ferie.

Antallet pasienter er økt til 30 og de vil fortsatt utvide. Selv om det er tidlig i prosjektet, har de allerede begynt å gjøre seg noen erfaringer.

– Vi ser veldig god stabilisering blant pasientene. Vi beveger oss mellom avhengighetsbehandling og skadereduksjon, sier Birkevold.

– Denne perioden har vært kjempespennende. Vi har jobbet med noe helt nytt. Det har også vært utfordrende og slitsomt å utforme denne behandlingstilnærmingen.

Men:

– Dette er ikke noen quick fix. Pasientene har fortsatt veldig kompliserte liv. Denne behandlingen kan legge til rette for endringsarbeid over tid.

Etter ettermiddagsdosen er det noe annet som dominerer tankene til Øyvind. En venninne av ham er på kjøret, og han tror hun har en rusutløst psykose.

Han vil dra for å hjelpe henne, prate om hvordan hun kan komme ut av det, ta imot hjelp. Han vil fortelle om den heroinassisterte behandlingen på Ullevål sykehus og den kommunale ruspoliklinikken i sentrum.

– Jeg ser mye av meg selv i henne, og jeg husker hvordan jeg var på den alderen.

Øyvind stopper opp og tenner en røyk. Hvordan ser han på sin egen avhengighet?

– Det kommer nok til å ta flere år å bli fri, men jeg har allerede lyst til å bli trappet ned i dosene. Kona trenger å se at det kommer noen ordentlige forandringer.

Parets fremtid er uavklart. Ingen konkrete planer er spikret. Livet deres står på mange måter på vent mens Øyvind stabiliseres.

Han kan være en del av femårsprosjektet så lenge det varer – eller til han føler seg klar for en annen rusbehandlingsform.

Dagen etter er like varm, himmelen like blå. Til tross for en sprekk med kokain og venner som sliter, melder en normalitet seg i Øyvinds liv.

Han har handlet inn til middag og kommet hjem på terrassen.

Der står den enslige tomatplanten i den strålende solen. Et par tomater skimtes. De er helt grønne, men kanskje vil de modnes og bli røde i løpet av tiden som kommer?




Publisert:

Mer om

  1. Rusbehandling
  2. Oslo
  3. Rusavhengighet
  4. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
  5. Narkotika
  6. Livet
  7. Ullevål sykehus

Flere artikler

  1. Pluss content

    Rådene mot svettelukt og fukt: – Dokumentert god effekt

  2. Pluss content

    Kjærlighet på rømmen

  3. Person satt fast i Kollensvevet

  4. Pluss content

    «Det kan skje med alle»

  5. Varmen kommer, men noen må finne frem gummistøvlene