ÅPENHJERTIG: - Det vekker ubehagelige minner, sier Wencke Mühleisen om den siste tiden i det omdiskuterte kunstnerkollektivet.
ÅPENHJERTIG: - Det vekker ubehagelige minner, sier Wencke Mühleisen om den siste tiden i det omdiskuterte kunstnerkollektivet. Foto:,NRK

Hun bodde i kunstnerkollektiv der alle måtte ligge med alle

– Jeg skjønte at dette er jo fullstendig horribelt og uakseptabelt

INNENRIKS

22 år gammel klippet hun håret kort, og flyttet inn i et kunstnerkollektiv der alle lå med alle og oppdro hverandres barn. Etter ni år brøt Wencke Mühleisen ut. – Jeg måtte ta ansvar, jeg måtte gå.

Publisert:

– Når jeg tenker tilbake, tenker jeg: Faen. Allerede etter fire-fem år, var jeg klar for å gå. Hvorfor gjorde jeg ikke det? spør Wencke Mühleisen (60).

I dag er hun er en etablert kjønns- og medieforsker, og på 70- og 80-tallet var hun kjent som en grensesprengende performanceartist som sjokkerte ved å kle seg naken på scenen, male underlivet rødt og simulere samleier.

Før dette, tilbrakte hun store deler av 20-årene sine i det som er blitt omtalt som Europas største sosiale eksperiment; kunstnerkollektivet Fredrichshof Østerrike.

I et intervju med NRK-programmet Nasjonalgalleriet, som sendes mandag kveld, deler hun for første gang hele historien med den norske offentligheten.

Ikke lov med én partner

Kollektivet, som dyrket teater, dans, improvisasjon og terapi, hadde et helt særegent sett med kjøreregler, som ble satt ned av lederen og kunstneren Otto Mühl. Blant annet var åpne parforhold eneste tillatte samlivsform.

– Først ble jeg engstelig, men langsomt ble det som en form for frihet, og en mulighet til å gjøre noen erfaringer som man vanskelig kunne gjøre på noen annen måte, sier Mühleisen om det liberale sexlivet.

– Men normene innfant seg jo, også i den frie seksualiteten. Hvis du tilbrakte flere netter med din utvalgte, var det ikke bra. Da isolerte du deg og dyrket den romantiske kjærligheten i stedet for å være i fellesskapet.

Skilte barna fra mødrene

Blant reglene het det også at barna var alles ansvar og ikke skulle binde seg spesielt til sine foreldre. Det som i begynnelsen hadde vært spennende og frigjørende, utviklet seg etter hvert i gal retning.

– Det var en fryktkultur. Mühl var spontan, noen ganger morsom og humoristisk, og så plutselig kunne det snu, forteller Mühleisen til NRK.

Hun sier at den siste tiden i kunstnerkollektivet vekker mest ubehagelige minner.

– Mühl hadde en sterk vilje til å gjøre det radikale. Dette var en verdi i kunsten, og til å begynne med i kollektivet, men ble nokså ødeleggende da han gikk over grensene.

Den frie barneoppdragelsen ble byttet ut med en autoritær pedagogikk, og Mühl innførte en sosial rangordning der kollektivet kunne stemme over ting som hvorvidt noen var egnet til å ta vare på sitt eget barn. Nettopp dette skjedde med Mühleisen, som hadde født en datter.

– Da skjønte jeg at dette er jo fullstendig horribelt og uakseptabelt. Jeg skjønte at jeg måtte ta ansvar, jeg måtte gå.

– Mühleisen er en heltinne

Etter ni år brøt hun ut med sin ett år gamle datter i 1985, som første medlem av kunstnerkollektivet. Fra utsiden ble hun gjort oppmerksom på at Mühl misbrukte barn helt ned i 12-13-årsalderen seksuelt.

– Det vi fikk vite etter hvert, var at han tok det som sin rett, pedagogiske plikt og privilegium å innføre ungdommene i seksualitet. Da skjønte jeg at jeg ikke bare kan stable mitt eget liv på bena, men at jeg var nødt til å gjøre noe utenfra.

Hennes varslinger førte til en rekke medieavsløringen om hva som hadde foregått på innsiden av kunstnerkollektivet, og senere en rettssak i 1990 der Mühl ble dømt til syv års fengsel.

Helle Vaagland, programleder i Nasjonalgalleriet, mener det står respekt av det Mühleisen gjorde.

– Hun er en heltinne, og en av de kuleste damene som finnes i Norge. Hun er vår egen Pippi Langstrømpe; både på grunn av kunsten hun lagde, og fordi hun turte å gjøre en ende på kollektivet når det fikk en uheldig utvikling, sier hun.