Fire ungdommer la seg etter en fest

Marius og Kamilla var kjærester. Steffen og Kelly var kanskje i ferd med å bli det.
De kom seg aldri ut.

For første gang forteller Sidsel Worren offentlig hva hun så fra nabobalkongen.

SØNDAG 14. DESEMBER 2008, grytidlig: Sidsel Worren rygger bort fra det kalde gufset som slår mot henne fra balkongdøren. Hun gjemmer seg bak gardinen på soverommet. Rundt 10-15 meter unna har en mann revet opp døren til nabohuset.

Det smeller idet døren treffer veggen. Mannen har på seg mørke dressbukser og en mørk jakke med hetten trukket over hodet.

Ti år senere er detaljene fortsatt naglet i Sidsel Worrens minne:

Gjennom skyvedøren, som har stått åpen siden kvelden før, hører hun bråk fra stua i det hun kaller «gamlehuset». Høye drønn. Som om noen flytter og velter møbler der inne.

Døren der nede står fortsatt åpen. Merkelig, tenker Sidsel. Klokken er litt over fem på morgenen, det er iskaldt ute. Den mørkkledde mannen går inn og ut. Han bærer på ting.

Sidsel blir redd. «Herregud, han har vel ikke tenkt til å tenne på huset?», tenker hun. Hun hører at mannen der ute smeller igjen en bildør. Nå krøller hun dundynen rundt seg, og setter seg på sengekanten for å følge med.

Mannen går inn igjen. De ubestemmelige lydene forandrer seg. Høye klikk. Som om noen holder på med en verktøykasse der inne. Luften dirrer, kjennes elektrisk, føler hun.

Døren til nabohuset står fortsatt åpen. Taklampen lyser sterkt. Med ett forandrer fargene seg, blir rødlige.

«Per! Det skjer noe forferdelig nede i «gamlehuset», skriker hun.

Ektemannen spretter opp av sengen. Snart slikker flammene oppover veggen og ut av taket. Per ringer 110. Sidsel prøver å tenke. En kvinne skriker. Hun hører at mennesker tramper og løper i loftsetasjen i det brennende huset.

Sidsel gisper. «Herregud. Er det folk der inne?»

HERØY PÅ SUNNMØRE har mindre enn 9.000 innbyggere. Alle kjenner alle. Folk her vet å ta vare på hverandre når tragedien rammer. Til alle tider har de livnært seg på havet.

Rett før jul fylles kirken helt opp. «Dette er en veldig stor ulykke for vår bygd, og en stor tragedie for alle familiene», sier prest Jens Terje Johnsen til VG.

Hvordan sette ord på det ufattelige?

MINNEGUDSTJENESTEN: Fire lys blir tent i Herøy kirke. Ett for hver av de omkomne. Foto: Nils Harald Ånstad, Sunnmørsposten

I EN EKSPLOSJONSARTET brann er fire ungdommer revet bort. Sprudlende, energiske Kamilla (17) og rolige, stødige Marius (20), et uatskillelig par. Steffen (22) og Kelly (22). De var ikke kjærester, men kanskje på vei til å bli det.

OMKOM: Marius Voldsund, Kamilla Grimstad, Steffen Myklebusthaug og Kelly Nerland Remøy. Foto: Privat

Først fant familie og venner trøst i det politiet sa. At de fire ungdommene sovnet stille inn i sengene i det gamle huset på Flusund.

Men var det slik?

Hvorfor fikk ikke foreldrene vite hva som sto i etterforskningsdokumentene? At ingen av ungdommene ble funnet sammen i sengene de hadde lagt seg i. At både Marius og Kelly hadde vært i aktivitet etter at det begynte å brenne.

Hvorfor sa ikke politiet dette?

Sidsel Worren ble politiets hovedvitne. Trolig var det bare hun som observerte mannen som gikk inn og ut av huset i timen før flammene brølte foran henne.

Mange journalister har villet snakke med henne. Først nå forteller hun offentlig hva hun så – til VG.

«Jeg har vært redd, men nå vil jeg bidra, hvis min forklaring kan være til hjelp».
«Jeg så det jeg så, og hørte det jeg hørte. Den brannen kan ikke ha vært en ulykke».
SIDSEL WORREN

BRANNÅRSAKEN ER fortsatt ukjent. Etter et halvt år ble saken henlagt. Politiet kunne da utelukke at brannen hadde en teknisk årsak, men hadde heller ingen grunn til å mistenke at den var påtent.

I mer enn ti år har alle de ubesvarte spørsmålene plaget lokalsamfunnet. Hva skjedde egentlig i etterforskningen?

Hvem hadde forsøkt å starte en av bilene utenfor huset med feil nøkkel?

Hvorfor lå flere av de omkomnes eiendeler i baksetet? Hvem hadde flyttet dem?

Og hva gjorde mannen som Sidsel Worren observerte fra nabohuset?

VG HAR DE SISTE månedene gått gjennom et stort antall politidokumenter, og snakket med pårørende, venner, vitner og mennesker som deltok i redningsarbeidet.

I Brattvåg i Haram møter VG en mann som ikke får fred i sjelen. I flere år etterforsket tidligere lensmann Jens Bjørkedal brannen privat.

Bjørkedal mener politiets etterforskning var «dårlig» og «svært mangelfull»:

– Foreldrene vil ta med seg dette til graven. De har aldri fått et klart svar. De har mistet barna sine. Men politiet har bare gitt dem unnvikende svar.

Etterforskningsleder Robert Hjelmeseth i Møre og Romsdal politidistrikt erkjenner i dag at politiet skulle ha snudd flere steiner, kan du lese i kapittel 4.

Daværende lensmann i Herøy, Per Otto Myklebust, vil ikke kommentere saken.

– Dersom foreldrene har spørsmål, kan de komme til meg. De trenger ikke spørre gjennom VG, sier Myklebust, som i dag er pensjonert.

13. DESEMBER 2008 har Kamilla Grimstad (17) og Marius Voldsund (20) invitert til fest. Marius’ far leier «gamlehuset» av Sidsel Worrens svigermor. Nå er han på sjøen utenfor Brasil.

I løpet av kvelden er rundt 30 unge mennesker innom festen.

Kamilla og Marius er stormforelsket. Kamilla har sydd inn den rosa favorittkjolen sin, så den skal sitte perfekt. Hun har brukt lang tid på badet sammen med venninnen Anna Elena Stordal. De har krøllet håret og sminket hverandre.

Marius og kompisgjengen går på et julebord på en restaurant i Fosnavåg. Imens spiser jentene pizza og hører musikk fra TV-en. De tar bilder med selvutløser og snakker om fremtiden. Kamilla tenker på å utdanne seg som frisør i Bergen.

Ved 23-tiden er flere av guttene tilbake. Gjengen fester, pyntet i kjoler og dress. Steffen Myklebusthaug (22) har slipset på hodet, før han slenger det fra seg på gulvet.

Stemningen er god, skal flere av ungdommene senere fortelle politiet i avhør.

Tor Voldsund er Marius’ onkel. Han er ti år eldre, men god venn med nevøen. Marius har ringt onkelen flere ganger for å få ham til å komme.

Rundt klokken 04.15 vil Tor hjem. Festen er over. I den ene sofaen i stua ligger Steffen og holder rundt Kelly, som har kommet innom en stund tidligere, skal Tor senere fortelle i politiavhør.

Marius og Kamilla la seg i andre etasje rundt en time tidligere. Tor går opp til dem. Kamilla sover. Marius løfter på hodet og sier «ha det» til onkelen sin.

Da Tor går, er det tre personer igjen i stua, forteller han til VG i dag. Kelly, Steffen og en annen ung mann som hadde vært med på festen.

Den unge mannen ønsker ikke å medvirke i denne reportasjen. Men etter brannen forklarer han til politiet at de to andre må ha gått opp og lagt seg etter at han sovnet. Selv sovnet han på sofaen, forteller han.

Så ble han vekket av røyklukt.

PÅ SKODJE utenfor Ålesund våkner Gunn-Evy Sæter i femtiden søndag morgen.

Hun føler seg nedstemt. Tar til tårene, skjønner ikke hvorfor. Hun prøver å gjøre humøret bedre ved å pakke inn julegaver.

Så fort hun er ferdig med Kamillas gave, skal hun ringe til Marius, tenker mammaen.

Hun vil høre om alt er bra.

KLOKKEN 06.31 slår brannvesenet i Herøy full alarm, etter å ha blitt varslet av Per Worren.

Sidsel Worren har fått på seg klær, det ringer intenst på døren.

Mannen utenfor ber om brannslukningsapparat. Han blør fra høyre bein. Han skadet seg på glasskår da han hoppet ut av stuevinduet han hadde knust med en kjøkkenstol, forteller han, ifølge Sidsel.

Han må inn igjen, sier han. Redde dem som er inne i huset.

«Er det mennesker der inne?» brøler Per.

Sidsel vet det allerede, men hun har ikke klart å få frem et ord om det hun hørte. Skrikene fra kvinnen og løpingen i andre etasje.

Flammene står ut av inngangsdøren. Sidsel løper for å hente hageslangen, men vannet har frosset, husker hun.

Klokken 06.48 er de første brannkonstablene på plass. Både første og andre etasje er i full fyr. På baksiden av huset er skifertaket gjennombrent.

Utrykningsleder Børge Berstad slår fast at det ikke er forsvarlig å sende inn noen av sine menn.

ÅSTED: Politiet jobber på stedet etter brannen. Foto: Alf Tore Leine

PÅ GRESSPLENEN klarer Sidsel Worren ikke å bevege seg. Menneskene hun hørte skrike og løpe der inne må ha kommet seg ut nå, tenker hun. Blålys blinker og folk løper.

Men Sidsel hører ingenting. Hun er i sjokk.

Den unge mannen som reddet seg ut, hjelper til med å legge ut vannslanger. Han sov på en sofa i stua, sier han til utrykningsleder Berstad. Det er mulig at folk har overnattet oppe, fortsetter den unge mannen.

«Det er ikke lenger mulig å finne overlevende», husker Berstad at han tenkte.

Samtidig som brannvesenet driver etterslukking, vil politiet ha klarhet i hvem som kan ha vært inne i huset da brannen startet.

Mannen som sov på sofaen, tok på seg skoene og ville redde de andre, forklarer han senere i avhør. Det viste seg umulig, fordi trappen sto i flammer. Mannen løp tilbake til stua, der røyken nå ble svart og tykk. Han grep en stol, knuste et vindu og stupte ut, oppgir mannen i avhør. Han blir tatt med til legevakten for å få sydd kuttet på låret.

Mange tilskuere har strømmet til. Blant dem er Aud Remøy og Susann Voldsund. De finner ikke barna sine. Kelly og Steffen har holdt sammen siden barndommen. Nå får ikke mødrene svar når de ringer dem. Heller ikke barnas venner har hørt noe.

En politibetjent bærer på et lyseblått skjerf.

Det tilhører Kelly.

PÅ SKODJE har Gunn-Evy Sæter pakket inn smykkeskrinet de skal gi Kamilla til jul. Idet hun skal ringe Marius, blir hun oppringt av Paul Helge Voldsund, sin tidligere samboer. Han er Marius’ far.

Gunn-Evy synker sammen på gulvet. Den fire år gamle sønnen hennes løper rundt henne.

Marius er død.

I KRISTIANSUND kikker Oskar og Lillian Grimstad inn i de julepyntede butikkvinduene. Det ble sent på julebordet kvelden før. Nå rusler de rundt, for å være sikre på at de er kjørbare før de kjører hjem til Hareid.

En bekjent ringer Lillian og spør hvordan det går. «Bare bra», svarer hun. «Har du ikke hørt at huset på Flusund har brent ned? Kamilla og Marius var der inne», sier den andre personen.

Lillian skriker. Brøler. Kollapser, faller sammen på bakken. Oskar drar henne opp. «Kamilla har brent inne», sier hun flere ganger.

Det tar nærmere fire timer å kjøre hjem fra Nordmøre. Oskar tråkker ekstra hardt på gasspedalen. Lillian er desperat. Hun ringer alle hun kommer på. Ber naboer sjekke om Kamilla ligger i sengen sin. Hun er bare 17 år, og fikk ikke lov til å dra på fest. Hun skulle være hjemme og passe hunden sammen med Marius.

Lensmannen i Ulstein ringer henne. Han er ordknapp, synes hun. Han ber dem om å ta det rolig, og ikke kjøre seg i hjel. Kamilla ligger ikke hjemme i sengen sin.

ONSDAG 17. DESEMBER, tre dager etter brannen, starter politiet og Kripos de tekniske undersøkelsene på åstedet.

En ung mann kommer for å hente den røde Kiaen, som ble parkert utenfor huset mens festen pågikk.

MYSTERIET: Brannvesen og politi jobber på stedet. Foran huset står den røde Kiaen, hvor de omkomnes eiendeler senere ble funnet.

En politibetjent er til stede. Bilen er ulåst. Begge legger merke til at det står en Mercedes-nøkkel i tenningslåsen.

På dette tidspunktet reagerer ikke politiet på at bilen har vært forsøkt startet med feil nøkkel, viser etterforskningsdokumenter VG senere har fått lese.

Den unge mannen kjører bilen til verkstedet. Her møter han to venner som også var på festen.

I baksetet ser de en sort veske:

Veska i bilen var Kellys. Den er fylt med flere gjenstander de raskt kjenner igjen.
Kameraet tilhørte Kamilla.
Denne kortholderen, med flere kort, tilhørte Marius. Senere skal vitner fortelle at den lå på et bord i stuen.

De finner også Steffens slips, Kellys sammenkrøllede jakke og en liten blå lekemotorsykkel som sto på peishyllen under festen.

De tre personene leverer alt på politistasjonen.

Hvorfor lå eiendelene til Kamilla, Marius, Steffen og Kelly i bilen utenfor huset?

Gjenstandene er ikke ukjente for politiet. Allerede i morgentimene etter brannen la lensmannen og en politistudent merke til den sorte vesken i bilen, viser politidokumenter VG har lest.

Ved siden av vesken lå to sverd og et trestativ. Kort tid før brannen startet, sto sverdene i stativet i stuen i huset, skal bilder og vitneutsagn senere vise. Politiet tok med seg sverdene og la dem på toppen av et skap inne på politistasjonen.

Først over en måned senere skulle de bli oppdaget, registrert og lagt på beslagsrommet, viser en politirapport.

POLITIET BLE i morgentimene også gjort oppmerksom på en mobiltelefon som lå foran i den samme bilen. Noen hadde forsøkt å sende flere tekstmeldinger, uten å lykkes. Den siste klokken 04.57 – omtrent halvannen time før brannen startet.

Etter en stund fant politiet ut at telefonen tilhørte den unge mannen som overlevde brannen, viser utrykningsrapporten.

I avhør fortalte mannen at det var han selv som hadde prøvd å sende tekstmeldingene. Han visste ikke hvordan telefonen og de andre gjenstandene hadde endt i bilen, oppga han.

Søndag 14. desember mente politiet at hverken gjenstandene eller bilen var interessante for etterforskningen, ifølge politidokumentene.

Politiet sender bare Mercedes-nøkkelen til DNA-analyse. De andre gjenstandene blir liggende på beslagsrommet på politistasjonen.

Hvorfor er politiet så sikre på at de avdødes eiendeler ikke har noen sammenheng med brannen som tok livet av dem?

Og hvorfor skal det ta måneder før foreldrene får beskjed om at politiet har eiendelene som tilhørte deres avdøde barn?

Ut av Hurtigruten kommer uniformerte menn. Mellom seg bærer de fire kister.

KAMILLA GRIMSTAD (17), Marius Voldsund (20), Steffen Myklebusthaug (22) og Kelly Nerland Remøy (22) er blitt identifisert og obdusert på Gades Institutt på Haukeland i Bergen.

På kaia i Torvika står en taus forsamling. Fire dager etter brannen er det orkan i kastene i Herøy. Hurtigruten krenget på vei inn. Mannskapet måtte jobbe ekstra hardt for å manøvrere fartøyet inn til land.

Sunnmøringene er vant til hardt vær, men i dag er det ekstra brutalt.

Slik er livet plutselig blitt, tenker Oskar Grimstad, avdøde Kamillas far.

Lillian og Oskar Grimstad

HVORFOR SPRIKER forklaringene?

Naboen Sidsel Worren blir avhørt av politiet både søndag og mandag. Begge dagene beskriver hun mannen hun så fra soveromsvinduet like før brannen startet søndag morgen. Det kan ikke ha vært en ulykke, skal hun ti år senere huske at hun tenkte i avhøret.

Den unge mannen som kom seg ut av det brennende huset, blir også avhørt. Han forklarer seg fritt. Politiet forteller hva Sidsel har forklart. Mannen kan ikke forstå dette.

Han har ikke lagt merke til noen mann utenfor eller inne i huset, og ikke merket at ytterdøren har vært åpen, sier han.

Allerede mandag sier lensmann Per Otto Myklebust til NTB at det ikke er mistanke om at det har foregått noe kriminelt i forkant av brannen. Så vidt han vet har ikke avhøret av mannen som kom seg ut, gitt svar på brannårsaken, sier han.

Etterforskningsleder Robert Hjelmeseth grunner over de ulike forklaringene.

Han aner uråd.

Paul Helge Voldsund

EN PAPPA har reist en lang vei hjem.

Utenfor Brasil sto Paul Helge Voldsund på dekk på konstruksjonsskipet Rem Commander og jobbet. En kollega brøt inn på callingen. Et hus på Flusund brenner, sa han. Snart ble Voldsund hentet i helikopter.

Mandag morgen er han fremme på Gardermoen. Han ser avisstativene, får sjokk.

Først nå forstår Voldsund at det verst tenkelige har skjedd.

Marius, hans eldste sønn, er en av de fire døde.

Voldsund støtter seg på kollegaen han har reist sammen med. Uten ham ville han kollapset.

TORSDAG SETTER etterforskningsleder Hjelmeseth ord på hva han tenker.

I en epost til påtaleleder Kjell-Sigve Haugland skriver han at det ikke er samsvar mellom det ekteparet Worren forklarer i avhør og det mannen som kom seg ut, har sagt.

Han nevner også eiendelene og Mercedes-nøkkelen som ble funnet i Kiaen utenfor huset. «Noen har tatt gjenstandene som var i huset tidligere på kvelden, og lagt dem i bilen», skriver han.

Flere av gjenstandene kan knyttes til de omkomne:

«Med bakgrunn i dette sitter vi igjen med en litt «uggen følelse», selv om det presiseres at vi ikke skal være forutinntatte og mistenke noen for å ha noe med brannen å gjøre», skriver overbetjent Hjelmeseth.

Han ber påtalelederen om bistand fra Kripos, også til den taktiske etterforskningen. Så langt har Kripos bistått med åstedsundersøkelser og identifisering av de omkomne.

Flere personer må avhøres for å kartlegge flere detaljer, mener Hjelmeseth.

«Jeg ser for meg at vi fra dette tidspunkt snakker «stor sak» hva etterforskning angår», skriver han.

Etterforskningslederen vil kartlegge bilder fra mobiler og kamera, og innhente bilder fra personer som deltok på festen og kom til stedet da brannen oppsto. Politiet må ta stilling til om de skal be om hjelp fra andre deler av politidistriktet, understreker han.

Neste dag sender påtaleleder Haugland forespørselen videre, og ber om taktisk bistand fra Kripos.

Men Kripos kommer aldri. Hvorfor ikke?

For de pårørende skal det bli et av mange ubesvarte spørsmål.

I OSKAR og Lillian Grimstads store hus på Hareid er livet etter brannen uutholdelig.

– Da Kamilla forsvant, ble det altfor stille, sier de.

Hun hadde vært høyt og lavt i huset. Kjelleren var alltid vært full av venner.

Julaften, ti dager etter brannen, får Oskar skinnhansker. «Til pappa, fra Kamilla», står på det på pakken. På innsiden har de mykt fôr.

Vennegjengen kommer på besøk, med et fotoalbum. Bildene forteller om et ungt liv. Kamilla skjærer grimaser på de fleste av dem.

«Den siste kvelden», står det skrevet før de siste sidene.

Barndomsvenninnen Amanda har kjent Kamilla siden de gikk i barnehagen. Noen måneder etter brannen forteller hun noe rart. En av dem som var på festen, fant flere gjenstander i bilen han hadde satt igjen utenfor huset.

Amanda har hørt at gjenstandene tilhører Kamilla og de tre andre, forteller hun Oskar og Lillian.

DE FØRSTE DAGENE etter brannen jobber mange i politiet med etterforskningen.

Etter juleferien blir ressursbruken trappet ned, ifølge politiet. De siste månedene før sommeren jobber bare én etterforsker med saken på heltid.

Hjemme hos Gunn-Evy Sæter venter fire år gamle Brian på storebroren. Når Marius kom hjem, etter en lang dag som yrkessjåfør, fikk lillebroren være med ham ned i leiligheten hans i kjelleren. Brian pleide å få ligge oppå ham i sofaen, mens de så film sammen.

På ettermiddagen står lillebroren og roper på «Mamrus», hver eneste dag.

For Gunn-Evy er alt mørkt:

– Han var i ferd med å begynne på livet. Så var det plutselig over.

GRAVEN: Flere ganger i uken går Gunn-Evy Sæter hit til kirkegården på Skodje. Graven må alltid være velstelt, akkurat slik sønnen hennes likte det.

3. JULI 2009 oversender politiet saken til statsadvokaten. Politiet kan ikke fastslå hvordan brannen startet, skriver politiinspektør Ingar Bøen.

Ingen er mistenkt for å ha tent på huset. Politiet har heller ikke funnet noen teknisk årsak til brannen. Sannsynligvis startet brannen i andre etasje, eller ved enden av trappeløpet fra første etasje, har politiet konkludert.

Alle nødvendige tekniske undersøkelser er gjort, skriver politiinspektøren.

Statsadvokaten har ingen merknader til politiets innstilling.

17. juli 2009 blir saken henlagt på grunn av mangel på bevis.

«Det er gjennomført en rekke avhør av personer, brannmannskap og ambulansepersonell. Det er også foretatt rundspørring og sporsøk med hund», skriver politiet i en pressemelding tre dager senere.

I realiteten var bare én av fire i ambulansene avhørt, vedgår politiet i dag. Politiet hadde ikke gjort en systematisk rundspørring av alle naboene, men poengterer at de hadde snakket med alle de mente hadde betydning for saken – og at politiet fortsatt står inne for pressemeldingen.

Sommeren 2009 får Oskar Grimstad en telefon. Politiet har Kamillas kamera, sier politimannen som ringer.

På vei til politistasjonen håper foreldrene at de kan klare å hente ut datterens bilder fra minnekortet. Samtidig er de innstilt på at alt sannsynligvis er blitt ødelagt i brannen.

Men da Oskar får kameraet i hendene, er det ingenting som tyder på at det har vært i nærheten av en brann. Det har ikke en skramme.

Etter hvert forklarer politiet at kameraet ble funnet i en bil som sto parkert utenfor huset. Politiet ber Oskar lade det når han kommer hjem og notere seg tidspunktet for de siste bildene som ble tatt, forteller han til VG.

Han gjør som han får beskjed om.

Bildene på kameraet viser festglade ungdommer og ølbokser på bordet. Kamilla smiler og poserer i den rosa kjolen sin.

Det er godt å se de fornøyde ungdommene, tilsynelatende helt uten bekymringer, tenker Oskar.

Samtidig blir han rasende og frustrert. Hvorfor har ikke politiet selv ladet kameraet, hvis det kunne inneholde viktige opplysninger?

OGSÅ DE ANDRE foreldrene henter gjenstander fra bilen. Paul Helge Voldsund får tilbake sverdene og den lille blå lekemotorsykkelen.

På bildene fra Kamillas kamera er gjenstandene synlige på peishyllen i bakgrunnen.

Ti år senere er det ikke mulig for politiet å svare på om de noen gang skrudde på Kamillas kamera, sier etterforskningsleder Hjelmeseth.

I flere måneder har de etterlatte prøvd å slå seg til ro med politiets forklaring. Men Gunn-Evy Sæter og Lillian Grimstad klarer ikke å forsone seg med de ubesvarte spørsmålene.

I august 2009 ber Oskar og Lillian om innsyn i etterforskningen.

En måned senere skaffer de seg advokat. Først da får de svar.

EN TIDLIG HØSTDAG begynner to mødre å bla i permen som er lagt klar for dem på politihuset i Ålesund.

De leser om hvor barna deres ble funnet i det utbrente huset. Mødrene knekker sammen.

– Stemmer dette? Ble de ikke funnet i sengene sine? spør de politibetjenten som kommer inn i rommet.

Han bekrefter det de har lest:

Marius ble funnet i et annet rom i andre etasje. Han satt sammenhuket under en gammel kjøkkenbenk. Obduksjonsrapporten viser at han hadde rukket å ta på seg skjorten sin.

Kelly ble funnet under vinduet på et av soverommene. Kamilla og Steffen ble funnet på to ulike steder i første etasje – trolig etter at gulvet i andre etasje hadde rast, har politiet skrevet.

Gunn-Evy og Lillian blar videre, og leser flere vitneavhør.

De føler seg lurt.

AVSPERRET: Tre dager etter brannen startet politiet de tekniske undersøkelsene på stedet.

I nærmere ti måneder har de trodd at barna deres slapp å kjempe for livet, og at brannen må ha vært en ulykke.

Hvorfor har politiet sagt at barna deres sovnet stille og rolig inn sammen? Hvorfor har de aldri hørt om mannen som skal ha gått inn og ut av huset, om skriket fra en jente i andre etasje?

DAVÆRENDE LENSMANN Per Otto Myklebust i Herøy hadde det overordnede ansvaret for etterforskningen. Det var han som ga foreldrene beskjed om at barna deres hadde sovnet stille inn.

Myklebust, som nå er pensjonert, vil ikke kommentere saken overfor VG.

I et internt notat fra juni 2010 skriver lensmannen at han fortløpende ga den informasjonen han hadde på det aktuelle tidspunktet. Han skriver at han ikke kjente til at det kunne ha vært bevegelse i andre etasje, da han informerte de pårørende.

«Det blir derfor helt feil å hevde at jeg skal ha «holdt noen for narr» ved å gi uriktige opplysninger», skriver han.

Vinteren 2019 er det ikke mulig for politiet å svare på hva de pårørende ble informert om, eller om de ble oppdatert med nye opplysninger i saken.

– Hvorfor tok det flere måneder før foreldrene fikk vite om gjenstandene som ble funnet i bilen?

– Det er ikke slik at politiet i en etterforskning aktivt informerer om det vi gjør hele veien, sier påtaleleder Elin Drønnen.

MINNES: 14. desember i 2008 tenner venner og familie lys for Marius, Kamilla, Steffen og Kelly, ved huset på Flusund. Foto: Sara Johannessen / VG

1. OKTOBER 2009 klager foreldrene på politiets henleggelse, og krever at etterforskningen blir gjenopptatt.

Statsadvokaten sender klagen videre til Riksadvokaten og gir politiet en ordre: Den unge mannen som reddet seg ut av huset, må igjen forelegges opplysningene Sidsel Worren ga politiet om mannen som var på stedet før brannen.

Nesten syv måneder senere, 20. april 2010, skriver politiadvokat Kjell-Sigve Haugland at politiet har gjennomført ytterligere etterforskningsskritt.

Politiet kan ikke se at de nye avhørene rokker ved henleggelsen av saken.

18. mai 2010 tar Riksadvokaten den endelige avgjørelsen: Saken forblir henlagt. Dødsbrannen i Herøy forblir uoppklart. Foreldrene har ikke flere klagemuligheter.

NESTEN TRE ÅR går. En kald vinterdag i 2013 blir foreldrene kontaktet fra uventet hold.

En mann vil snakke med de etterlatte. Det er en mann som har etterforsket branner før.

Over fire år etter Herøy-brannen bøyer en pensjonert politimann seg opprørt over politidokumentene.

– En meget slett etterforskning, tenker Jens Vidar Bjørkedal.

Våren 2013 har han nettopp gått av med pensjon fra jobben som lensmann ved Haram lensmannskontor. Papirene han blar gjennom, tyder på at politiet har jobbet ut fra en teori om at festen kvelden før, tente lys og varmeovner sannsynligvis forårsaket brannen, tenker han.

Han leser hva Sidsel Worren observerte i de tidlige morgentimene. Hvorfor har politiet tilsynelatende ikke brydd seg om det naboen har fortalt? Han tenker at det er urovekkende og fester seg ved store sprik mellom flere av vitnenes forklaringer.

I dag, ti år etter brannen, er Bjørkedal like kritisk:

– Det var åpenbare feil ved den tekniske og taktiske etterforskningen. Rapportene var enkle og mangelfulle. Flere sentrale personer var ikke avhørt. Etterforskningen manglet orden og kontroll, såkalt notoritet. Det er svært viktig i en sånn sak. Det var tross alt snakk om fire mennesker som brant inne, sier han til VG.

Jens Vidar Bjørkedal går inn i saken på nyåret 2013 – etter å ha lest om brannen i Sunnmørsposten.

Det slår ham hvor hjelpeløse de etterlatte er i kampen for å få politiet til å undersøke saken nøyere.

Han ringer Oskar Grimstad, Kamillas far. Bjørkedal har flere års erfaring med brannetterforskning og ønsker å hjelpe.

Grimstad kontakter de andre foreldrene. De blir svært takknemlige.

Etter gjentatte purringer får Bjørkedal ut politidokumentene.

Han leser om de omkomnes eiendeler, som ble funnet i Kiaen på åstedet:

Steffens slips ble funnet i Kellys veske
Kellys jakke lå sammenkrøllet i den sorte vesken i Kiaen
Kellys skjerf ble funnet ute etter brannen

Politiet sendte ikke gjenstandene til analyse. De ble i stedet liggende på et beslagsrom.

– Det finnes ingen unnskyldning. Hvorfor tar de ikke foreldrene inn og snakker med dem? tenker Bjørkedal.

Avhørsreferatene oppfatter han som så mangelfulle at han ikke vil kalle det avhør. Han savner detaljene.

Hvorfor er det ikke gravd dypere i vitnenes hukommelse – spesielt Sidsels? Det er sjelden at politiet har så troverdige vitner som har observert så mye, mener han. Det burde ha lagt grunnlaget for en detaljert og grundig rekonstruksjon, tenker Bjørkedal.

Det utbrente huset var for lengst jevnet med jorden. Noen rekonstruksjon fant aldri sted.

FLUSUND: Foran «gamlehuset» står den røde Kiaen hvor de omkomnes eiendeler ble funnet etter brannen.

– Jeg satt igjen med et inntrykk av ingen hadde hatt noe ordentlig lederansvar for etterforskningen av brannen, sier han til VG vinteren 2019.

Den oppfatningen deler ikke politiet.

– Bjørkedal må gjerne sitte med dette inntrykket. Det er påtalemyndigheten som leder etterforskningen i tett samarbeid med politifaglig etterforskningsledelse. Det var også selvsagt tilfelle for denne saken, svarer påtaleleder Elin Drønnen.

Grunnen til at gjenstandene ikke ble analysert for DNA, var en frykt for forurensing, sier etterforskningsleder Robert Hjelmeseth. Festdeltagere kunne ha berørt de ulike tingene. Dermed ville et eventuelt resultat ikke ha noen bevisverdi, var politiets vurdering.

– Vi vurderte kun Mercedes-nøkkelen som sto i tenningslåsen, som egnet i forhold til å finne DNA fra den som hadde plassert disse gjenstandene i bilen. Det forelå ikke opplysninger som tilsa at nøkkelen var benyttet av andre under festen, sier han.

Hadde det skjedd i dag, ville politiet DNA-testet gjenstandene i en sak med et så tragisk utfall, sier påtaleder Drønnen.

VINTEREN 2013 spør Bjørkedal politiet hvorfor de etterlatte ikke har fått oppnevnt bistandsadvokat. Kamilla var under 18 år. Dermed var politiet pliktige til å opplyse om at de hadde rett på dette.

– Varslingen og oppfølgingen av de etterlatte var mangelfull. De trengte støtte. En bistandsadvokat kan tre inn og ha innsyn i saken hver eneste dag, og kan si om det er noe som ikke stemmer. Det kan være en ressurs for politiet. Det er alvorlig at politiet glemte dette, sier Bjørkedal til VG i dag.

NYTT FORSØK: Fire år etter brannen kjemper foreldrene for gjenopptagelse av etterforskningen. Her er Lillian Grimstad, Gunn-Evy Stige, Oskar Grimstad og Susann Voldsund samlet ved branntomten. Foto: Øyvind Nordahl Næss

6. FEBRUAR 2013 begjærer de åtte foreldrene gjenåpning av saken. De ber om at den blir etterforsket av et annet politidistrikt.

Kan nye øyne finne nye svar?

Statsadvokat Magne Nyborg ser ingen grunn til at et annet politidistrikt skal etterforske.

Våren 2013 sender Jens Bjørkedal flere brev til politiet. Han peker på viktige etterforskningsskritt som politiet ikke har gjennomført.

I slutten av mai møter han politiledelsen sammen med de pårørende og deres advokat.

Under dette møtet får foreldrene for første gang en beklagelse fra politiet.

Kort tid senere gjenopptar politiet etterforskningen. Også politiet har et sterkt ønske om å få oppklart saken, får de pårørende beskjed om.

Denne gangen skal Kripos bistå med taktisk etterforskning. Kan det hjelpe for å fastslå brannårsaken?

Odd Hovde

20. JUNI 2013, nærmere fem år etter brannen, blir Odd Hovde oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørende.

– At de pårørende ikke ble orientert om retten til bistandsadvokat, må anses for å være en glipp. Det skulle de hatt informasjon om, sier påtaleleder Elin Drønnen i dag.

Sommeren for seks år siden går privatetterforsker Bjørkedal og bistandsadvokat Hovde grundig gjennom saken. De samler sammen alle bildene fra festen og systematiserer dem i en perm. De forstår ikke hvorfor politiet unnlot å gjøre det.

Det skjedde bare delvis, oppgir etterforskningsleder Robert Hjelmeseth i vinter. Politiet begynte på jobben, men overbetjenten «tør ikke si nøyaktig om det ble sluttført».

Politiets jobb fremsto som under enhver kritikk, mener bistandsadvokat Hovde:

– Det var ufattelig mye som burde ha vært gjort tidlig, som aldri ble gjort. At man i en så alvorlig sak hadde brukt så lite ressurser, synes jeg er fullstendig uforsvarlig.

ETTER GJENOPPTAGELSEN avhører politiet flere titalls nye vitner: Ungdommer i bygda, alle som var innom på festen kvelden før, foreldrene til noen av ungdommene, ambulansepersonell, taxisjåfører, brannvesenet og legen som var på vakt søndag morgen.

Bildene som ble tatt inne i huset før brannen, samles inn. De omkomnes eiendeler sendes nå til DNA-analyser, men er forurenset etter at flere i familiene har tatt på dem de siste årene. Mercedes-nøkkelen som ble funnet i Kiaen, er destruert.

Politifolkene som var på åstedet, skriver egenrapporter om det de husker. Politiet gjennomfører en systematisk rundspørring i nabolaget, henter inn opplysninger fra fotobokser og ber om teledata fra telefoner og lydlogger fra nødetatene.

Vitnene fra 2008 avhøres på nytt. Sidsel Worren forklarer seg for Kripos i mange timer fra sengekanten der hun satt den morgenen. Peker og forklarer.

Etterforskningen gir ingen nye svar.

I JANUAR 2015 får de pårørende beskjed om at saken nok en gang legges vekk. De nye undersøkelsene har ikke gitt grunnlag for å omgjøre henleggelsen, skriver politiet til de pårørende.

Gjenopptagelsen ble en gjentagelse, mener Jens Bjørkedal.

– Etterforskningen var grundig, men det hadde gått fem år. Da kan man ikke forvente at man skal klare å sikre DNA, eller at alle vitner husker alt, sier han.

Han stiller seg undrende til flere av politiets konklusjoner i den nye etterforskningen.

Politiet mener i dag at brannen sannsynligvis startet i andre etasje ved trappen. Etter å ha lest dokumentene mener Bjørkedal at dette må være basert på brannskadebildet og forklaringen til mannen som kom seg ut.

Han spør seg hvorfor Sidsel Worrens forklaring ikke er blitt vektlagt.

– Om den startet i andre etasje, må flammene ha brent i unnabakke. Jeg er undrende til at spredningen av flammene og overtenningen til de andre rommene skjedde så raskt. Ytterdøren sto åpen. Dermed ble det tilført rikelig med oksygen, men døren hadde et lavere trekkpunkt. Etter mitt syn er det mer sannsynlig at brannen i første fase fikk en skorsteinseffekt enn en nedtrekkseffekt i et såpass gammelt hus. Altså at brannen startet i første etasje, sier han til VG.

Påtaleleder Drønnen mener Bjørkedals oppfatning har «begrenset interesse».

– Jeg vil bare minne om at krimteknikere fra Kripos kom til stedet og begynte omfattende undersøkelser i ruinene så snart det var mulig. De kom fra det beste fagmiljøet i landet når det gjelder denne type etterforskning, for å bistå våre teknikere. Når det gjelder brannbildet og brannårsak, forholder vi oss til rapporten fra Kripos.

I MARS 2015 anmelder de pårørende politiet på Sunnmøre til Spesialenheten for politisaker.

Spesialenheten svarer med å omtale etterforskningen som «grundig og omfattende», og mener det ikke er sannsynlig at politiet har gjort noe straffbart i saken. Det er derfor ikke grunn til å opprette en formell etterforskning av saken, mener spesialenheten.

– Foreldrene må leve med et arr på livet, sier tidligere lensmann Jens Bjørkedal. Han tror saken hadde vært løst hvis politiet hadde gjort en bedre jobb i første omgang.

– Hva må til for at saken noen gang skal bli oppklart?

– Det er folk som må stå frem og gi en annen versjon av sin tidligere forklaring. Det er den eneste åpningen jeg ser.

Bjørkedal klarer ikke å få saken ut av hodet.

– Jeg har vært borte i mange saker opp gjennom årene, men denne saken er vond for meg. Politiet må gå i seg selv.

Har de virkelig beklaget nok overfor foreldrene?

Økonomi var en hovedgrunn til at politiet ikke gjorde mer, hevder etterforskingsleder Robert Hjelmeseth.

VG MØTER ham og påtalesjef Elin Drønnen i februar i år – på møterommet der de pårørende for fem år siden fikk en unnskyldning fra politimester Steven Hasseldal.

– Det er helt tydelig at vi skulle ha snudd alle steiner som var mulig å snu i en sak som dette. Det gjorde vi ikke, og vi kommer aldri til å få svar på hva som faktisk skjedde, sier Hjelmeseth til VG.

Hjelmeseth er også mannen som ledet etterforskningen den første måneden.

Fire dager etter brannen beskrev han i en epost en «uggen følelse», og ba om en større etterforskning av saken.

Dagen etter tilbød Kripos taktisk bistand. De ville sende en etterforskningsleder, mot at det lokale politiet stilte med fire til fem politibetjenter som kunne jobbe gjennom helgen.

INGEN SVAR: Hverken etterforskningsleder Robert Hjelmeseth eller påtaleleder Elin Drønnen øyner håp om å løse mysteriet.

Politiet på Sunnmøre takket nei til tilbudet samme dag.

– Jeg har fått formidlet at dette var et ressursspørsmål, sier påtaleleder Elin Drønnen. Hun jobbet ikke selv i politiet den gangen.

– Var det på grunn av økonomien, eller var det mangel på folk?

– Begge deler. Det var behov for etterforskere som kunne dedikeres til saken. Dersom vi skulle ha folk på jobb i helgen og frem mot jul, måtte vi bruke personell på overtid, sier Hjelmeseth.

– Så allerede fem dager etter at fire mennesker mistet livet ble det bestemt at politiet ikke hadde ressurser til å ha fem politifolk på jobb?

– Jeg forteller bare hva slags beslutning som ble tatt, sier etterforskningslederen.

– Hva tenker du om den beslutningen?

– Jeg må forholde meg til dem som tar beslutninger som sitter lenger oppe i systemet enn meg, sier Hjelmeseth.

– Men mente du at beslutningen var feil?

– For å si det sånn: Jeg skulle gjerne ha sett at det ble en annen beslutning.

DAGENS LEDELSE i Møre og Romsdal politidistrikt hevder at økonomi var en hovedgrunn til at politiet ikke gjorde mer for å finne svar, etter at «alle de tidskritiske undersøkelsene var gjennomført», som påtaleleder Elin Drønnen formulerer det i en epost til VG.

Da saken ble etterforsket i 2008 og 2009, hadde driftsenhetsleder Odd Kulø ansvaret for økonomien, og dermed myndighet til å bestemme hvor store ressurser politiet skulle bruke på saken den gang.

– Jeg satte aldri noen begrensninger på ressursbruken i denne saken. Utover det har jeg ingenting å si, sier Kulø til VG i januar 2019.

Men det er feil, mener etterforskningsleder Hjelmeseth.

– Vi ønsker ikke en skittentøyvask i mediene nå ti år senere. Dette utsagnet får stå for hans regning. Det samsvarer ikke med de rammene han ga angående bruk av ressurser, sier Hjelmeseth.

Konfrontert med dette svarer Kulø at han ikke la begrensninger på ressursbruken i starten. Senere ba han om at etterforskningen skulle skje innenfor normal arbeidstid, hevder han.

IDENTIFISERT: Fire kister ankom med Hurtigruta etter at de omkomne var identifisert på Haukeland i Bergen. Foto: Roger Engvik

Kulø reagerer på Hjelmeseths uttalelse:

– Vi fikk tilbud om at Kripos kunne sende en etterforskningsleder. Da svarte Hjelmeseth at de allerede hadde en ledelse, og at det dermed ikke var nødvendig, sier han.

– Så du mener at grunnen til at Kripos ikke bisto taktisk var at Hjelmeseth sa at det ikke var nødvendig?

– Ja, sier Kulø.

Hjelmeseth mener denne påstanden faller på sin egen urimelighet.

– Det var jeg som tok initiativet til anmodningen om taktisk bistand og ba om «full pakke», sier han og viser til eposten han sendte fire dager etter brannen.

HVIS BRANNEN hadde skjedd i dag, ville politiet tatt andre og flere etterforskningsskritt, hevder Hjelmeseth og Drønnen. Men de er ikke sikre på at en mer omfattende etterforskning like etter brannen ville gitt noen flere svar.

– En etterforskning kan sammenlignes med et puslespill, sier Hjelmeseth.

– Vi leter hele tiden etter brikker som skal legges på plass. I denne saken mangler vi brikken som skal ligge i midten – den aller viktigste brikken: Brannårsaken. Vi har aldri klart å finne ut hva den er. Dermed mangler vi det viktigste elementet i saken.

– Det er vanskelig å se at vi kunne oppklart saken all den tid brannårsaken var ukjent. Det er viktig å understreke at både statsadvokaten og Riksadvokaten kom til samme konklusjon, sier Drønnen.

Politiet jobbet ut ifra tre teorier, oppgir Drønnen:

  • Startet brannen etter en svikt i det elektriske anlegget eller i en elektrisk komponent?
  • Skyldtes den et uhell eller en ulykke?
  • Var den forårsaket av en straffbar handling?

Den tredje teorien, altså om noen kunne ha tent på huset, ble nærmere ettergått da politiet tok opp saken igjen i 2013.

– Om brannen kan ha vært påsatt, har vi ingen opplysninger om per i dag. Om for eksempel noen hadde hatt et motiv, kunne det ha stilt saken i et annet lys. Men det har vi altså ikke klart å avdekke, sier Drønnen.

LEDELSEN: Etterforskningsleder Robert Hjelmeseth og påtaleleder Elin Drønnen.

De to politilederne er enige om at politiets etterforskning i 2008 og 2009 ikke var god nok.

– Vi gjennomførte de avhørene vi mente kunne belyse saken, men vi gjorde ikke nok for å kunne gi svar på andre viktige spørsmål som åpenbart ville ha betydning for dem som hadde mistet barna sine. Sett i ettertid er dette noe vi i større grad skulle ha gjort i en sak med et så tragisk utfall som dette, sier Hjelmeseth.

SVARER: Påtaleleder Elin Drønnen i Møre og Romsdal politidistrikt.

Grunnen til at etterforskningen ble gjenopptatt i 2013, var at politiet og de etterlatte delte et sterkt ønske om at saken skulle bli oppklart, oppgir påtaleleder Drønnen.

– Da gjorde vi alt det bistandsadvokaten og foreldrene ba om, sier hun.

– Men var det for sent da? Fem år senere?

– Jeg skulle ønske at den etterforskningen fant sted på samme måte de første månedene etter brannen. Mer har jeg egentlig ikke å si, sier Hjelmeseth.

– I hvilken grad ble politiet hindret i å få viktige opplysninger når flere av etterforskningsskrittene ble gjennomført fem år senere?

– Her må vi igjen vise til at brannårsaken er ukjent. Det er det som har satt begrensninger for oss her, sier Drønnen.

– I hvilken grad gikk viktige opplysninger tapt på de fem årene?

– Minnet svekkes jo. Da vi gjenopptok saken, jobbet vi ut i fra en teori om at noen kunne ha forårsaket brannen. Når politiet tar opp saken flere år etterpå, vil man nødvendigvis miste en del potensielle bevis, sier Hjelmeseth.

– Hadde politiet kompetanse til å etterforske denne saken?

– Selvfølgelig. Men det har vært en stor utvikling innenfor etterforskningsfaget siden 2008. Vi kunne gjort ting bedre, men det er alltid en sammenheng mellom kvalitet og ressursbruk.

– Har politiet behandlet de pårørende i saken på en god måte?

– Jeg registrerer hva de opplever, og da tenker jeg at politiet ikke har gjort en god nok jobb i oppfølgingen av dem, sier Drønnen.

PÅ STEDET: Venner og familie tenner lys for de omkomne kvelden etter brannen. Foto: Sara Johannessen / VG

Det er tungt ikke å kunne gi de pårørende svar på hva som skjedde, og hvorfor, mener etterforskningslederen.

– Vi har full forståelse for at de etterlatte har et behov for å få svar på hva som skjedde. Å sitte igjen med alle disse spørsmålene, må være tøft, sier Drønnen.

– Ja, og det er derfor jeg sier: Vi skulle ha gjort en bedre jobb, sier Hjelmeseth.

  • VGs journalist Amalie Frøystad Nærø er selv oppvokst i Herøy, og kjenner til flere personer som er omtalt i saken. Ingen av dem har vært, eller er, i hennes omgangskrets.

Arkivfoto: Andre Pedersen, Sara Johannesen, Roger Engvik, Nils Harald Ånstad, Øyvind Nordahl Næss og Stein Arne Lilleøy.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder