Vilde (29) var beltelagt:  – Et maktmisbruk ikke å ha oversikt

– Jeg opplevde at beltene ble brukt for å straffe meg

TRONDHEIM (VG) Vilde (29) kan fortsatt våkne av mareritt om reimene som låser henne fast til sengen, ute av stand til å røre seg.

I elleve år har Vilde fra Harstad vært inn og ut av psykiatriske sykehus.

Svingdørspasient, kaller hun seg selv. 29-åringen har erfaring fra fire institusjoner og flere titalls innleggelser. Diagnosene hennes er schizofreni og ADHD.

De siste ni årene er det Haukåsen og senere Østmarka ved St. Olavs Hospital som har vært hennes behandlingstilbud i periodene hvor hun blir syk.

VG Mener: Kritisk svikt i psykiatrien

Vilde beskriver sin egen bakgrunn med selvskading og utagering da hun følte hun ikke ble hørt eller forstått. Frustrasjonen som kunne gjøre at hun ropte eller kastet en appelsin mot en av pleierne. Et tyvetalls vedtak om beltelegging.

Les også: Vil be Høie rydde opp i tvangskaos

– Å bli lagt i reimseng er det verste jeg har opplevd i psykiatrien. Da kom det fire menn og bar meg inn på et rom. Så ble jeg låst fast med store belter uten å vite hva som ville skje, hvilke sprøyter jeg fikk eller når jeg ville slippe fri. Man er helt hjelpeløs og blir bare mer hysterisk, forteller Vilde.

Av hensyn til familien står hun frem i VG kun med fornavn.

VG AVSLØRER: Vet ikke hvor mange som legges i belter

– Maktmisbruk

Vilde (29) synes det er skremmende å høre at Helse-Norge ikke har oversikt over hvor ofte beltesenger brukes ved norske sykehus.

VG avslørte søndag at helsemyndighetenes offisielle statistikk for 2014 mangler nesten tusen av vedtakene om mekaniske tvangsmidler som belter, reimseng og tvangstrøye. St. Olavs Hospital har registrert 30 vedtak – i realiteten beltela de 251 ganger.

– Det er sløvt om tvangsmidlene ikke registreres skikkelig, men det er egentlig verre enn det. Psykiatrien har så stor makt over livet til pasienten, og da er det maktmisbruk ikke å ha oversikt, sier Vilde.

– Det er skremmende. Hvis det har vært så dårlig kontroll i flere år, er jeg sannsynligvis blant de manglende tallene, sier hun.

Kommentar: Et bekymringsfullt fravær av rettssikkerhet

Traumene sitter i

Vilde sier at hennes personlige erfaring er at det var lavere terskel for å bruke mekaniske tvangsmidler ved St. Olavs, enn ved institusjonene hun har vært innlagt på ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

– Egentlig burde man få samme behandling uansett hvor man blir lagt inn, men det er store forskjeller på hvor du havner.

Det har gått åtte år siden sist hun ble lagt i reimseng, men traumene sitter fortsatt i. Best husker hun det sterke lyset fra lampen rett over sengen i det tomme rommet. Ensomheten og følelsen av å miste all frihet. Liten og redd.

«Jeg lover å være snill», sa hun da pleierne kom innom for å se til henne.

– Jeg opplevde at beltene ble brukt for å straffe meg. Fortsatt kan jeg våkne opp i min egen seng og føle meg låst fast. Føle at lampen lyser over meg og at jeg ikke klarer å røre meg, sier hun.

VGs Spesial fra Gaustad: Når er et liv så dårlig at det ikke er verdt å leve?

– Jeg var aldri farlig

Hun blar i den tykke bunken av papirer hjemme i sofaen i rekkehuset utenfor Trondheim sentrum. VG har lest flere av vedtakene om bruk av mekaniske tvangsmidler i Vildes journal. Her er belteleggingen begrunnet med at pasienten kan være til skade for seg selv og andre.

– Jeg var aldri farlig for noen. Jeg var sint, men det var fordi jeg følte meg misforstått. Hadde noen tatt seg tid til å prate med meg, hadde det ikke vært nødvendig å legge meg i reimseng.

Først i 2010 fikk Vilde riktig ADHD-diagnosen, og i fjor ble hun diagnostisert med schizofreni. Tidligere fikk hun stemningsdempende og antidepressive medisiner.

– De som utredet meg og ga meg den riktige diagnosen beklaget på vegne av hele psykiatrien. De sa at medisinene jeg hadde fått tidligere var feil for meg. Jeg kan bli bitter av å tenke på hvor mange år av ungdomstiden feilbehandlingen kan ha kostet meg, sier Vilde.

Å leve med schizofreni

Fortsatt kan symptomene komme snikende, gjøre henne paranoid og syk. Den siste tvangsinnleggelsen var like etter jul i år. Hun har ikke blitt lagt i reimseng siden 2007.

– Jeg har blitt eldre og lært at det ikke hjelper å protestere. Nå får jeg også riktige medisiner og blir raskt bedre når jeg blir innlagt. I dag føler jeg at jeg får god hjelp på Østmarka, sier hun.

I dag engasjerer hun seg i Mental Helse og velger å være åpen om sine diagnoser.

– Jeg vil fjerne noe av stigmaet rundt diagnosene. ADHD er vel nærmest blitt stuerent i dag, men mange tenker på gale øksemordere når de hører schizofreni. Det er helt feil.

– Hvordan er det å ha schizofreni?

– Stort sett går det veldig bra. Så lenge jeg tar de riktige medisinene er jeg som alle andre. Jeg jobber på sykehjem, er mamma og kjæreste. Dersom jeg blir syk merker de rundt meg det veldig fort, jeg slutter å dusje, blir redd og føler meg overvåket. Da kan de bare ringe og si at «nå trenger Vilde hjelp».

Armer og bein er dekket av arr etter selvskading gjennom mange år. Nå har hun tatovert kunstferdige bilder på armene som skjuler noe av arrene.

– Jeg forsøker ikke å skjule fortiden min, men det trenger ikke være det aller første folk ser når de møter meg. Jeg kan skjemmes over hva jeg har gjort mot kroppen min, men om folk spør svarer jeg ærlig. Jeg er bare meg, og fortiden min er det den er.

Les mer: Jagland: – Mangel på tilsyn kan føre til overgrep mot enkeltmennesker

Nyttig for sykehuset

St. Olavs Hospital sier Vildes historie viser hvor viktig det er at å være oppmerksom på hvordan tvangsmiddelbruk påvirker pasientene.

– Det gjør sterkt inntrykk å lese denne historien. Og det er svært nyttig for utviklingen av tilbudet i psykisk helsevern at vi har en som så tydelig kan sette ord på opplevelsen knyttet til å bli lagt i belter, skriver fungerende divisjonssjef Randolf Vågen til VG.

Sykehuset sier de er glade for at Vilde opplever at hun får god oppfølging i dag, men at de skal lære av hennes tydelige beskrivelser av de negative sidene ved deler av behandlingen de har gitt tidligere.

– En så tydelig tilbakemelding vil vi ta inn både når den faglige og etiske siden ved bruk av tvangsmidler blir drøftet.

– Hvorfor tok det nesten 10 år før Vilde fikk riktig diagnose?

– Det kan ta lang tid å finne den diagnosen som leder oss inn på en behandling som gir tilfriskning for pasientene. Det betyr ikke nødvendigvis at de diagnosene som har blitt gitt underveis ikke har vært riktige, men de har ikke vært knyttet til den delen av pasientens problematikk som viste seg å være nøkkelen, opplyser Vågen.