Karsten Alnæs: Eidsvollsmennene kranglet om kongens makt

PÅ HVER SIN SIDE: Prins Christian Frederik (t.v.) og Herman Wedel Jarlsberg. Foto:

Hurra for 7. mai!

Hvor stor makt skulle kongen ha personlig? Det var spørsmålet for 200 år siden i dag - 7. mai 1814.

Artikkelen er over seks år gammel

En av forsamlingens mektigste menn - grev Herman Wedel Jarlsberg - ville at grunnloven skulle bestemme hvordan regjeringen skulle se ut. Kongen skulle få velge hvem som skulle sitte i statsrådet, men sammensetningen skulle være fast: En minister for finansvesenet, to for justisvesenet, en for utenrikspolitikken, en for krigsvesenet og en for opplysningsvesenet.

Wedels tanke var at en slik ordning ville binde kongens råderett og styrke regjeringen i forholdet til kongen.
Videre var Wedel trolig sentral i arbeidet med å utarbeide en paragraf der man definerte virksomhetsområdene til de fire ministrene i detalj.

Wedel hadde også foreslått at en minister som var uenig med kongen i en avgjørelse, burde ta sin avskjed. Det ville nemlig ha større effekt om et regjeringsmedlem kunne demonstrere sin uenighet på denne drastiske måten.

Imidlertid hadde Christian Frederik trolig lenge arbeidet i kulissene med å endre forslaget fra Wedel. Han mislikte at Grunnloven skulle båndlegge kongens myndighet på denne måten. Det er en vanskelig oppgave å regjere, skrev han i sine merknader til konstitusjonskomiteen, så man bør ikke gjøre det enda mer besværlig eller ubehagelig ved å innføre begrensninger.

Slik ble det også: «Paragraf 44 er vedtatt og det er således overlatt til kongen å ordne sitt råd som han vil», skriver Christian Frederik i dagboken sin.

Bestemmelsen som fristilte kongen skulle imidlertid senere, i unionen med Sverige, få alvorlige følger for norske interesser da Karl Johan flere ganger benyttet seg av den suvereniteten loven ga kongen til å oppnevne statsråder og ordne regjeringens arbeidsområder etter eget forgodtbefinnende.

Er du i slekt med en eidsvollsmann? Søk her!

I striden mellom Wedel som ville avgrense kongens makt og prinsen som ville styrke den, vant den sistnevnte. Likevel hadde Wedel og hans tilhengere fått igjennom at dersom en statsråd finner at kongens beslutning strider mot landets lov, eller er skadelig for riket, kan han protestere kraftig og få sin mening ført inn i protokollen.

Og her fikk vi en ny debatt knyttet til bestemmelsen om kontrasignatur. Wedel foreslo nemlig at når en minister hadde protestert i protokollen, og kongen ikke tok hensyn til protesten, men handlet mot ministerens overbevisning, da skulle ministeren høytidelig nedlegge sitt embete, men likevel beholde sin gasje inntil man på det første storting hadde undersøkt om ministeren handlet rett eller ikke. Wedel fikk 48 stemmer for forslaget sitt, men 62 stemte mot.

Sorenskriver Blom skriver i dagboken at representanten Ola Tveiten hadde vært drøy på vinen dagen i forveien og sov ut rusen sin på benken inntil debatten om kontrasignaturen var ferdig. Da han våknet på benken, spurte han øyeblikkelig: Hva sa Falsen? Deretter avga han sin stemme slik Falsen hadde gjort.

Det var under denne debatten at byfogd Gregers Winther Wulfsberg fra Moss kastet frem sitt radikale forslag om at Stortinget skulle velge statsrådene, eller, dersom riksforsamlingen ikke ville gå så langt, kunne Stortinget foreslå mellom to og tre statsråder til hvert departement, og deretter var det opp til kongen å velge den han foretrakk.

Les mer: Karsten Alnæs om de dramatiske 1814-dagene

La oss gå nærmere inn på begrunnelsen til Wulfsberg. Den er helt i tråd med den tanke som i dag er en av grunnsteinene i vårt demokrati. Makten skal gå ut av folket, ikke ut fra kongens person.

Statsrådene må med andre stå ansvarlige for Stortinget, mente Wulfsberg. Dersom en statsråd går av mellom to perioder, skal en av de andre statsrådene vikariere på hans plass inntil nytt valg er holdt.

Wulfsberg mener at når man utnevner medlemmer av en regjering må det være «fordi man mener at det vil lette kongens arbeid i hans arbeid». Og: «Utnevnelsen av disse embetsmennene synes å ha også en annen og like viktig hensikt, nemlig at folket skal ha en slags sikkerhet mot å bli behandlet vilkårlig av kongen».

KONGEN I STATRÅD: Her kong Haakon og Einar Gerhardsens regjering i 1949. Foto: Scanpix

Det er fornuftig å se Wulfsbergs forslag i en større sammenheng. Forskningen har vist at de fleste eidsvollsmennene, og blant dem Wulfsberg, ikke ønsket en maktfordeling slik vi finner i flere tidligere grunnlover og blant opplysningsfilosofene på 1700-tallet. De gikk ikke inn for et klassisk tokammersystem, både fordi Norge ikke hadde noen overklasse, og fordi eidsvollsmennene mente det stred imot demokratiske idealer. Kongen fikk ikke absolutt veto, og heller ikke rett til å oppløse nasjonalforsamlingen, slik som i mange andre land.

Det var folkesuverenitetstanken som seiret på Eidsvoll, og Stortinget kom derfor til å bli det sentrale maktorgan, mer sentralt og myndig enn regjeringen, kongen og høyesterett.

Wulfsbergs forslag var en radikal forsterking av grunntanken om folkets suverenitet og pekte helt fram til 1884 og innføringen av parlamentarisme i Norge. Selv om Wulfsberg sto alene, var han altså i tiden, eller rettere sagt, langt forut for den. Hurra for Wulfsberg og den 7. mai!

Karsten Alnæs

Les også

  1. Nå avskaffer vi adelen!

    Den 7. mai 1814 gikk debatten høyt om adelen: Alle var enige om at adelen skulle bort i fremtiden, men skulle også den…
  2. Skammens paragraf

    Paragraf to ble den mørke flekken i Grunnloven av 1814. I dag er det to hundre år siden den ble vedtatt.
  3. Så mye drakk Eidsvollsmennene

    Mens nordmenn flest sultet, var det aldri langt mellom drammene da Eidsvollsmennene skrev landets grunnlov.
  4. 9. april 1814: Fremme på Eidsvoll

    Det var et ufyselig føre den 9. april da representantene kom til Eidsvoll. Veiene fløt av slaps og søle.
  5. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

    På denne dag for 200 år siden begynte arbeidet med det som skulle bli 11 grunnsetninger - som resten av Grunnloven…

Mer om

  1. Karsten Alnæs
  2. Grunnlovsjubileet

Flere artikler

  1. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

  2. «Enige og tro, inntil Dovre faller»

  3. Bittert økonomisk oppgjør

  4. 1814 - samarbeidets triumf

  5. - Det er mannen og ikke jorda som skal tale på tinget!

Fra andre aviser

  1. 1814: Med gode middager på Bogstad bygget de det nye Norge

    Aftenposten
  2. 100 norske statsråders spøkelseshus

    Aftenposten
  3. Da Norge fikk svensk konge

    Aftenposten
  4. Greve, eidsvollsmann, raddis og forræder

    Aftenposten
  5. 1814 - fra A til Å

    Fædrelandsvennen
  6. I morgen er kongen ikke lenger hellig

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no