Karsten Alnæs: Usle herberger, madeira og høy stemning ventet utsendingene

ALT KLART: Rikssalen, slik man mener den fremsto i april 1814, da utsendingene ankom Eidsvoll Verk. Innfelt: Christian Frederik (over) og Christian Magnus Falsen. Foto: Terje Bringedal/montasje

9. april 1814: Fremme på Eidsvoll

Det var et ufyselig føre den 9. april da representantene kom til Eidsvoll. Veiene fløt av slaps og søle. Mange av representantene måtte vasse i gjørme, og støvlene ble fulle av leire og jord.

Artikkelen er over seks år gammel

De kjente seg lemstre og utkjørte. Det klamme været gjorde ikke saken bedre.

Seks uker skulle utsendingene være der; til landet hadde fått sin Grunnlov . Rittmester Iver Elieson tok imot. Han sørget for innkvarteringen og møtte representantene i den terrakottarøde vestibylen i Eidsvollsbygningen, omgitt av romerske søyler.

VELKOMST: Den røde vestibylen med søyler var - og er - det første som møter dem som stiger inn i Eidsvollsbygningen. Foto: Terje Bringedal

Den mest fornemme gjesten var selvsagt Christian Frederik. Prinsen dro fra Christiania utpå formiddagen i en vanlig kjerre forspent med to gamper, bare ledsaget av en av sine adjutanter. På Gjelleråsen byttet han kjøretøy, og satte seg i den praktfulle karossen til Haagen Mathiesen på Linderud, som var trukket av åtte hester.

Da han kom frem, paraderte en avdeling fra Hegermanns brigade, og trompetere i røde jakker blåste fanfare. På tunet sto bønder, husmenn, koner, madamer og mange kondisjonerte. De ropte «hurra!» da prinsen steg ut i sin røde og grønne generalsuniform.

LES KARSTEN ALNÆS' SKILDRINGER AV DE DRAMATISKE DAGENE I 1814

Tjenerne bar inn bagasjen i de rommene som skulle tjene som prinsens leilighet. I spisestuen i denne fløyen var det dekket til kveldstaffel. Snart satt prinsen, hans adjutanter og kammerherre Peder Anker, som var spesielt innbudt, rundt bordet.

Prinsen var fornøyd, og det samme var sorenskriver Koren fra Hardanger som ble innkvartert på en gård der han fikk «en godt oppredd seng på en sal større enn min storstue».

Ikke alle var så heldige. Representanten Jacob Hersleb Darre, sogneprest i Klæbu i Sør-Trøndelag, ble sammen med noen andre anvist til et kvarter på gården Gruve på østsiden av Vorma, en mil fra Eidsvoll Verk og Eidsvollsbygningen. Veien dit var nesten ufremkommelig, og herberget usunt og elendig, forteller han. De klagde derfor og fikk et nytt herberge på en annen gård, der de fant «smukke værelser, anstendig leie, blide folk og god oppvartning».

Også prosten Frederik Schmidt, amtmann Johan Collett og bergmester Paul Steenstrup ble forsøkt innkvartert på Gruve. På veien møtte de løytnant Piro som skjenket dem dram og tilbød dem pannekake.

Da de kom frem, registrerte de det samme som Darre. Rommene var så ubekvemme at de tenkte her ville de ikke være, men det var sent og de måtte bli natten over. De trøstet seg med å gjøre seg «lystige» og styrke seg på madeira, inntil de gikk til sengs mellom fuktige laken. Schmidt og Collett måtte ligge i samme seng og i dagbøkene står det at de «måtte gjøre en konstitusjon om vår sengeforfatning». Konstitusjonen ble tostemmig vedtatt og gikk ut på at «enhver part skulle eie to ben, som skulle følge de gjensidige diagonaler dog med det forbehold at de skulle ikke at spenne på de resiproke neser, som sto i en ubetydelig avstand fra den store tåspiss.» Neste dag fikk de nytt losji, en kvart mil nærmere Verket¿

LES MER OM GRUNNLOVSJUBILEET HER!

To av de andre eidsvollsfarere, sogneprest Hans Jakob Grøgaard og Jacob Aall, ble innkvartert på en plass en kvart mil fra Verket. Losjiet var tarvelig, men det oppfyller vårt behov, forteller Aall, og verten og vertinnen, simple bondefolk, var villige og skikkelige. Maten var det verre med, bare melk og brød de første dagene. I sine erindringer forteller han:

«... det anviste losji hadde i sannhet et tarvelig utseende. Det bestod av et eneste værelse med to senger og det aller simpleste husgeråd, og den første dag ville have været en hungersdag, dersom vi ikke vi ikke hadde kunnet ta tilflukt til vår reiseniste.»

Men det viste seg at det ikke var så ille fatt med vertskapet. «Vi oppdaget imidlertid snart, at vi i denne henseende vare bedre farne, enn vi hadde ventet. En viss frykt for de fremmede gjesters krav hadde beveget vår vert og vertinne til å gi sitt hus et falskt anstrøk av armod. Begge var vennlige, godmodige og gode bønder for sine gjester.»

Severin Løvenskiold fikk ingen behagelig velkomst. Han ble straks kalt inn på teppet til Christian Frederik fordi han ikke ville skrive under på den eden som folk hadde sverget i kirkene den 25. februar. Det hadde alle de andre eidsvollsmennene.

Løvenskiold sa at under de nåværende omstendigheter var det lite sannsynlig at Norge alene kunne vinne sin selvstendighet.

Da prinsen spurte hvorfor, svarte Løvenskiold at landet var avkreftet, det hersket nød og mangel på livsnødvendigheter, og et forbund som besto av Europas mektigste stater hadde sluttet seg sammen mot nordmennene. Selv Napoleon hadde måttet gi tapt. Skulle 900.000 «hungrende» mennesker greie å sette seg opp mot dette forbundet? Kunne vi med et skinn av grunn våge å håpe på dette?

Christian Frederik sto på sitt og krevde lojalitet gjennom en ed. Det endte med at Løvenskiold ga etter, på den betingelse at han fikk forme eden selv. Det gjorde han, og begge ble fornøyde.

Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup tok inn på Matisses, en plass som var skilt ut fra Eidsvoll verk. De fant seg vel til rette der, selv om veien til Riksforsamlingen var sølete. Både Falsen og Sverdrup støttet Christian Frederiks linje, og mange av deres meningsfeller fant veien til denne husmannsplassen om kvelden. Argumentene smalt i veggene, skåler ble drukket og viser bølget utover engene i vårkvelden. I lang tid etter 1814 ble Falsens rom stående med sin innredning som et minne om de som drømte om et fritt og selvstendig Norge.

På gården Frank eller Smedbakken losjerte Gustav Blom og Severin Løvenskiold og trolig også Herman Wedel Jarlsberg og Peder Cloumann, alle tilhengere av en forhandlingslinje med Sverige. På folkemunne fikk plassen oppnavnet «Svenskebakken» eller «Svenskeplassen».

Herfra ble det også bevart en vindusrute hvor noen hadde risset inn en hilsen, datert 4. mai 1814 «Held følge alle brave! Ingen nordmann være slave». Friheten hang høyt i vårmånedene 1814.

Karsten Alnæs

Les også

  1. 2. april 1814: Sverige øker presset

    På denne dagen for 200 år siden er det klart at svenskene slett ikke vil sitte stille og se på at nordmennene lager en…
  2. 21. mars 1814: - Gi opp, prins Christian!

    I et følelsesladet brev sendt på denne dagen for 200 år siden oppfordres Christian Frederik til å gi opp forsøket…
  3. Karsten Alnæs blogger: Det underlige valget

    Det var stinn fullt i kirkene på Østlandet den 25. februar 1814, for i dag skulle det holdes høymesse og valg.
  4. Karsten Alnæs: Derfor var Grunnloven så radikal

    Mens konger og fyrster gjenerobret makten i land etter land, ble den norske Grunnloven en enslig, liberal svale i Europa.
  5. Karsten Alnæs blogger: Da eneveldet raste sammen

    I dag starter feiringen av Grunnlovens 200-årsdag. Datoen er ikke tilfeldig.
  6. 24. februar 1814: Christian Frederiks nei

    På denne dagen for akkurat 200 år siden kom tre svenske utsendinger til Christian Frederik.
  7. Det «hemmelige» livet i veggene på Eidsvoll

    Gjennom mørke, smale ganger skjult i veggene, balanserte tjenerne i Eidsvollsbygningen med do-bøtter og serveringsfat.
  8. Dette maleriet har 14 feil

    Oscar Wergeland skal ha bommet på en del ting da han 70 år etter Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 forsøkte…

Mer om

  1. Grunnlovsjubileet
  2. Karsten Alnæs

Flere artikler

  1. Karsten Alnæs blogger: Da eneveldet raste sammen

  2. 19. april 1814: Slaget om utenrikspolitikken

  3. 21. mars 1814: - Gi opp, prins Christian!

  4. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

  5. Skammens paragraf

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder