Havets helt - årets navn

INNENRIKS

OSLO/GÖTEBORG (VG) Barnebarnet Torjus er kanskje den som best har beskrevet Arne Rinnans berømmelse. Hver gang han ser morfar på TV, roper han: Åh - der ern igjen!!

Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:25

Kapteinen klør seg litt sørgmodig i sølvgrått hår:

- Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre da. Men jeg får vel begynne med golf som alle andre, ta en fisketur i ny og ne, sitte på kafé på Kongsberg - og pleie kona litt. Hun fortjener det.

Golf har jeg forresten prøvd før. Men ballen er liten og verden er stor, så det spørs vel hvordan det går . . .

VGs lesere har med et overveldende flertall kåret den 61 år gamle Wilhelmsen-skipperen til «Årets navn» i Norge. Det er en heder som kaptein Rinnan mer enn gjerne deler med sitt mannskap:

- Uten den fantastiske gjengen jeg hadde om bord, hadde vi aldri klart det, sier han.

26. august reddet «Tampa» 438 flyktninger fra en liten og synkeferdig båt, langt ute på havet mellom Australia og Indonesia.

Men redningsaksjonen var bare begynnelsen. For i åtte dramatiske døgn deretter spilte Tampa hovedrollen i et hav-drama som verden knapt har sett maken til:

Flyktningene ble brikker og kasteballer i et uverdig valgpolitisk spill i Australia, og statsminister John Howard satte inn militære styrker mot det norske skipet, for å hindre flyktningene i å sette føttene på australsk jord.

Men kaptein Rinnan sto klippefast på sitt: Han hadde gjort sin plikt som sjømann, og fulgt sjøens uskrevne lover om å redde liv til havs.

Det var den australske kystvakten som varslet ham om den synkeferdige båten, og som ved hjelp av fly ledet «Tampa» fram til de nødstedte.

- Flyktningene var syke og desperate. De måtte i land. Det fantes intet alternativ, sa Rinnan, som trosset Australias militære trusler, og førte sitt skip helt opp i fjæresteinene på den lille utposten Christmas Island.

Og dermed ivaretok Rinnan og hans mannskap det aller beste i norsk sjømannstradisjon.

Med verdenspressen ringside.

VG «bortførte» kaptein Rinnan til Sverige for noen dager siden, fordi vi ønsket at han skulle motta prisen for «Årets navn» blant sine egne, for å si det slik. I Göteborg lå nemlig Wilhelmsen-skipet «Tampere», en noe mindre halvsøster av «Tampa».

I Nordahl Griegs roman «Skibet gaar videre» heter det et sted at sjøfolk gråter «i sin ensomhet under stjernene» - og bare da.

Men da kaptein Rinnan mottok Nils Aas' praktfulle bronsestatuett «Blomstergutten» i messa på «Tampere», for sin sjømannsbragd i Det indiske hav, så vi som sto aller nærmest at mannen med sølvhåret felte et par tårer . . .

Og så, i stille timer over et godt glass rødvin, forteller kaptein Rinnan anekdoter fra et langt liv på havet. Historier fra Antwerpen og Cristobal, fra Durban og Calcutta, fra Sydney og Buenos Aires.

- Sjømannen har ikke alltid vært like velansett, sier han med et skjevt smil.

- Det har gått mange historier om horer, fyll og spetakkel. Men sant å si tror jeg ikke vi sjøfolk har vært verre enn folk på land. For vi gjør da jaggu annet enn å springe på barer, vi også.

Og selv om Rinnans beskjedne sjømannshjerte synes det kan bli litt for mye virak etter «Tampa»- historien, gleder han seg også over all oppmerksomheten:

- For sånne episoder som dette er med på å heve det generelle omdømmet til sjøens menn og kvinner, sier han.

- Det bidrar til å sette nasjonalt og internasjonalt fokus på sjømannskap, kunnskap og vennskap på havet.

Rinnan er ikke akkurat det familienavnet som er mest forbundet med heder og ære i Norge. Nazisten og torturisten Henry Rinnan var en av Norges mest forhatte menn under og etter krigen, og hedersmannen Arne Rinnan har også fått føle hatet:

- Som ung førstereis opplevde jeg å bli jaget med kniv av en sjømann som var full av hat over Rinnan-forræderiet en generasjon tidligere. Og en av mine døtre ble forsøkt påtent. Hun kom hjem fra skolen med jakken full av svimerker.

Og her er vi kanskje ved litt av kjernen, sier Rinnan:

- Vi mennesker har ikke lov til å hate noen på grunn av navn eller tro eller hudfarge. Men likevel opplever vi gang på gang at voksne lærer sine barn å hate for noe som har skjedd for lenge siden.

Egentlig har jeg vel heller aldri følt noe behov for å «rehabilitere» Rinnan-navnet. Ikke er vi i familie med ham, og en hel slekt kan heller ikke lastes for et enkeltmenneskes ugjerninger.

Og så forteller skipper'n en anekdote:

- En av mine offiserer på «Tampa» har god kontakt med commando-miljøet i det norske forsvaret. Mens det stod på som verst der nede, med australske commandosoldater og våpentrusler og gummibåter, fikk vi om bord en helt uoffisiell og svært vennskapelig melding fra en gruppe elitesoldater hjemme i Norge:

Dessuten understreket de norske elitesoldatene at kaptein Arne Rinnan gjennom sin fasthet og sitt eminente sjømannskap hadde rehabilitert det forhatte navnet en gang for alle!

Rinnan smiler når han tenker på det:

- Det var jo helt fantastisk hvilken støtte vi fikk fra alle verdenshjørner! Den dag i dag, fire måneder senere, får jeg fortsatt brev fra folk jeg ikke kjenner, og på språk jeg ikke kan . . .

Hederen har drysset over Rinnan og hans skip og mannskap - som denne listen viser:

* Den Kgl. Norske Fortjenstorden, Ridder av 1. klasse.

* Sjømannsprisen, på 100 000 kroner, av Anders Wilhelmsen-stiftelsen.

* Kåret til «Årets kaptein» av shipping-avisen Lloyd's List og Nautical Institute i London.

* «Newsmaker of the Year», Lloyds i Australia.

* Nr. 2 i «Årets menneske» i Tyskland.

* Hedersplakett fra Norsk Sjøoffisersforbund.

* Ærespris fra en flyktningorganisasjon i Australia.

* Nominert til «Tolerance Award» i Valencia, Spania.

* Nominert til «Årets navn» i Dagbladet.

* «Årets navn» i VG.

*- Og så ble jeg intervjuet av russeavisen på Kongsberg, flirer skipper'n på «Tampa».

- De snakket om å utnevne meg til æresruss, men jeg tror de fikk kalde føtter da de hørte at jeg befinner meg midt ute i Stillehavet 17. mai.

Kaptein Rinnan ga aldri uttrykk for politiske synspunkter under dramaet i Det indiske hav.

- Det var ikke min oppgave. Det er derfor vi har politikere hjemme, og diplomater på våre utenriksstasjoner. Min jobb var først og fremst av maritim art; å få en god og praktisk avslutning på den krisen vi var midt oppe i.

Riktignok uttrykte jeg både forbauselse og skuffelse over den behandlingen vi fikk av australske myndigheter, men det syntes jeg at jeg hadde dekning for.

- Apropos politikere, smiler Rinnan. - Jeg bor i et rekkehus i en veistubb på Kongsberg, og stubbens hittil største kjendis er tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer. Jeg får vel stikke bortom og erte henne litt, og gjøre krav på kjendistittelen, etter at jeg ble «Årets navn».

43 år på havet har stort sett gått fredelig for seg for skipper'n på «Tampa».

- Tja, noen episoder har det vel vært, minnes han, og forteller om en bekmørk natt i Adriaterhavet, da kona, Grethe, var om bord.

- Det var midt under krigen i Bosnia, og vi hadde en ammunisjonslast på dekk bestemt for Saudi-Arabia. Plutselig hadde vi amerikanske helikoptre hengende over oss, og US Marines om bord. Vi ble tvunget inn til Brindisi og gjennomsøkt. Det var ikke videre hyggelig.

«Jeg trodde vi var på samme parti,» sa jeg til amerikanerne. Men da fikk jeg klar beskjed . . .

En annen gang ble skipet han førte, bordet av egyptisk narkotikapoliti i Suez.

- De hadde visst fått et tips, men de fant ikke noe. Det beste med den historien var vel at vi slapp å bestikke kanal-tjenestemennene med whisky og røyk, siden det vrimlet av politifolk om bord . . .

Og i 1959 satt dekksgutten Arne Rinnan på en bar i Havana på Cuba, akkurat den dagen president Castro styrtet Batista-regimet.

- Jeg fikk en pistolmunning i magen, men bartenderen reddet livet mitt ved å sverge på at jeg var en trofast og overbevist Castro-tilhenger.

Jeg har aldri skålt så mye for Fidel Castro som jeg gjorde i de dager . . .