DOBBEL KRISEKURVE: LO-leder Hans Christian Gabrielsen får flere medlemmer, men konkurrentene øker mye mer: LOs andel av dem som er organisert har gått ned fra over 70 prosent på 70-tallet til under 50 prosent nå. Og så er de uorganisert nå blitt i flertall i Norge. Foto: Design: Anders Bergan

LO i dobbelt krise

LO er i en 50–50 krise: Andelen som er organisert i Norge er nå under 50 prosent og LOs andel av dem som er organisert, er kommet under 50 prosent.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Den mektigste giganten i norsk arbeidsliv i generasjoner, LO, vakler.

De to grafene her, treffer den nye LO-lederen, Hans-Christian Gabrielsen, med stor kraft.

Den ene viser at LO på 70-tallet organiserte rundt 2/3 deler av dem som var fagorganisert i Norge. Tiår for tiår har andelen sunket, og i dag har LOs andel kommet under 50 prosent: 48,8 prosent av de yrkesaktive som er organisert, er medlem i LO (2016).

Den andre grafen viser hvordan oppslutningen om arbeidstagerorganisasjonene gikk opp fra 54 prosent i 1974, til 57 prosent i 1981. Før det falt. Et historisk brudd har skjedd de senere årene: Nå er det flere uorganiserte i Norge enn organiserte: 51 prosent er uorganiserte og 49 prosent organiserte.

– Problemet til LO er at mange av de nye arbeidsplassene kommer på områder hvor de står svakt: De greier ikke å få med de høyt utdannede. Leger, lærere, sykepleiere og andre utdanningsgrupper har i stor grad faglig rettede forbund, som treffer dem bedre. Derfor vokser Akademikerne og Unio, mens paraplyorganisasjonene LO og YS, mister medlemmer, sier forskningskoordinator Kristine Nergaard i forskningsstiftelsen FAFO.

– Er LO i en 50-50-krise?

– Ja, i den forstand at de ikke greier å bryte en langvarig trend som bare går nedover, sier Nergaard.

Hun er den forskeren i Norge som over tid har forsket mest på LO og norsk og nordisk fagbevegelse.

LOs hovedproblemer

Hun lister opp sektor etter sektor hvor LO sliter.

** – Tidligere sto LO sterkt i industrien og på byggeplassene, hvor store selskaper var rådende; der var det lett å organisere arbeidstagerne. Slik er det fortsatt, men i dag har innleie- og bemanningsselskaper overtatt mange steder, med store innslag av utenlandsk arbeidskraft: LO sliter med å organisere dem, sier hun.

Arbeidsministeren: Ledigheten like lav som før oljekrisen

** – I varehandelen er det store konsern, men de er organisert lokalt og krav til tariffavtale må stilles på den enkelte arbeidsplass. Det er stor utskiftning av dem som jobber i butikkene, noe som gjør det vanskelig å organisere dem. Mange er unge og studenter, på vei videre til andre jobber.

Stat og uteliv

** I staten ansetter de knapt nok folk uten høyere utdanning lenger, og der står andre organisasjoner sterkere.

** – Utelivsbransjen er et annet felt, hvor organisasjonsgraden er meget liten. LO er stort sett bare på plass i de store og etablerte restaurantene, ofte tilknyttet hoteller, sier hun.

** – Også innenfor kontor og administrasjon sliter LO, fordi norske bedrifter eller offentlig administrasjon knapt har sekretærer, vaktmestere eller kontoransatte lenger. Oppgavene er satt ut og renholdere og vektere arbeider hos kunder og treffer hverken kolleger eller tillitsvalgte regelmessig.

Les også: Jobbene som forsvinner

** – LO har også problemer i de nye fremtidsyrkene, innen rådgivning og digital utvikling.

– Hva bør LO gjøre?

– Det finnes ingen quick fix, men de må komme ut og vise at du får noe igjen. De må drive systematisk jobbing for å styrke sin tilstedeværelse der de har lav organisasjonsgrad, sier hun.

– Skifter jobb oftere

– Det vil også være viktig å se på andre tiltak. Forbund som lykkes med studentorganisering får mange medlemmer når disse går ut arbeidslivet. I tiden fremover vil det også bli flere som jobber som frilansere og oppdragstaker og jobber innen IKT, design og ulike typer rådgivning, som vil bli mer utsatt for konkurranse og press på rettigheter. Da er utfordringen å lage et tilbud til grupper som ikke nødvendigvis er helt likt det forbundene og LO har i dag.

– Hva med de unge, som LO sliter med å rekruttere, bør de opprette et hipt forbund som treffer unge?

– Ja, det er kanskje en vei å gå, men jeg er litt usikker. Vi har sett slike forsøk, men det er lenge siden og gikk ikke så bra. I Sverige har TCO gjort et forsøk. Jeg har mer tro på godt fotarbeid innen de etablerte strukturene. Basis for LO vil nok alltid være å gi folk trygghet, samt andre tradisjonelle medlemsfordeler. Jeg er litt i tvil om hva et slikt hipt forbund skal kunne lokke med. Det koster dessuten en del å bli medlem og da må man iallfall inn på andre typer medlemsfordeler enn man har i dag.

Les også: Antall unge uføre øker i Norge

Nergaard sier det er flere årsaker til at de uorganiserte nå er i flertall i Norge.

– Den viktigste årsaken er at arbeidslivet ser annerledes ut. Veksten har kommet i bransjer der tradisjonen for å organisere seg, er lav. Dessuten skifter folk i dag jobb oftere enn før. For tyve år siden hadde folk i større grad en arbeidsgiver gjennom livet. I dag skifter folk jobb hurtigere, og det gjør det vanskeligere å få etablert fagforeninger.

Mager trøst

Hun viser oss tall som forteller at en annen av LOs utfordringer, er at medlemsmassen pensjonifiseres.

I 2001 var 69 prosent av LOs 796 272 medlemmer yrkesaktive. Resten var i hovedsak pensjonister. I 2016 var det bare 64 prosent av LOs 917 122 medlemmer, som var yrkesaktive:

Det betyr at selv om LO skryter å ha over 900 000 medlemmer, så er det bare 588 845 som er i aktiv jobb.

– Utfordringen er ikke antall pensjonister, men at det ikke blir flere yrkesaktive medlemmer, sier hun.

Det finnes en trøst, selv om den er mager:

– Vi ser akkurat samme tendens i alle de nordiske landene: De nordiske LO-enes andel av de organiserte arbeidstagerne viser samme fallende tendens. Det skyldes selvfølgelig at de samme mekanismene slår inn i alle de nordiske landene, som har en noenlunde lik modell, med flere hovedorganisasjoner og et arbeidsliv som endrer seg, sier Nergaard.

– Trenger sterk fagbevegelse

LO – leder Hans Christian Gabrielsen sier de prioriterer å få flere medlemmer innenfor alle sektorer.

– Vi ser også utviklingen og de utfordringene det gir oss og det organiserte arbeidslivet i Norge. Når vi ser hvordan useriøse aktører kommer inn, blant annet i bygg og anlegg, så trenger vi virkelig en sterk fagbevegelse.

– Trenden er at dere taper terreng og at de som prioriterer utdanningsgruppene, vinner?

LO I UTFORBAKKE: LO-leder Hans Christian Gabrielsen sliter kraftig med å organisere folk i mange bransjer i Norge. Foto: Frode Hansen VG

– Selvfølgelig er målsettingen at vår relative andel skal øke. Det er LO og forbundene som drar lasset og som tar ansvar; vi bidrar til den kollektive fornuften i vanskelige tider og løfter frem og forsvarer sosiale reformer.

Les også: Her er det flest uføre

– Hva er viktigst for LO fremover?

– Det viktigste for LO er å øke organisasjonsgraden i hele arbeidslivet og rekruttere i de gruppene hvor organisasjonsgraden er lav. Vi må senke terskelen for innmelding og gjøre det enklere å kunne bli medlem. For eksempel er prosjektet vi har satt i gang for å øke rekrutteringen i servicesektoren, vellykket.

– Hva skal dere gjøre for å få med unge?

– Vi greier å rekruttere nye ungdommer og vi vil arbeide aktivt for å øke andelen ytterligere, blant annet ved større tilstedeværelse på læresteder og der ungdom er. Det er viktig med kontakt. De er opptatt av trygghet; at de får ryddige avtaler knyttet til kontrakter og arbeidstid. De er ofte i midlertidige stillinger og opplever mye usikkerhet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder