To håndverkere ble skrevet ut fra rusbehandling da pandemien brøt ut.

Atle fant en ny mening i livet.

Roy gjorde slutt på sitt.

De som måtte ut

«Alle pasienter på posten blir skrevet ut! Som utskrevet pasient kan jeg bekrefte dette. Hvordan er det faglig forsvarlig å skrive ut ALLE pasienter på en avdeling?»

38 år gamle Atle skriver meldingen på Facebook.

I nesten to uker hadde han avruset seg selv i en lavvo i skogen, med kramper, oppkast og nesten ikke søvn. Alt sammen på grunn av kjærligheten til en kvinne og ønsket om et helt nytt liv.

I januar i fjor ble han lagt inn på et langtidsopphold på en rusklinikk i Bergen.

I mars banket det på døren til rommet hans.

– De var i panikk hele gjengen på grunn av pandemien, forteller Atle.

– Jeg fikk beskjed om å pakke og dra med en eneste gang, men hvor skulle jeg dra? Det var ingen plan. Plutselig var hele verden snudd på hodet.

Ennå vet ikke Atle at det er det beste som kunne skjedd ham.

Et annet sted i landet roper familiefaren Roy Benny Hansen (48) til kona i telefonen: «Nå skriver de meg ut!»

Han sender en selfie fra rommet på avrusningsklinikken ARA Follo i Ski.

– Han grein så fælt at jeg ikke visste mine arme råd. Jeg har aldri sett ham så sjuk. Ansiktet var mer eller mindre grått, forteller Janne Helen Hansen.

Flere ganger ringer ektemannen og sier han ikke orker mer, forteller hun.

– «Jeg kommer til å ta kvelden», sa han.

Noen dager etter at Roy blir skrevet ut, går Janne av Nesoddenfergen.

Hun nærmer seg hjemmet deres.

I 27 år har de vært mann og kone.

Ved inngangsdøren ser hun sykkelen hans.

Det hun oppdager når hun åpner døren, sitter fortsatt fast i hodet:

– Jeg skreik høyt og besvimte. Etterpå husker jeg ikke så mye.

Minst 77 pasienter ble skrevet ut fra pågående rusbehandling i mars og april 2020 begrunnet i coronapandemien.

Det viser tall VG har innhentet fra norske sykehus.

11. mars blir Atle bedt om å forlate døgnavdelingen på Seksjon Askøy i Bergen – en måned før behandlingen er ferdig.

«Pasienten ble utskrevet (...) grunnet omdisponering av helsetilbud i tråd med nasjonale føringer for coronavirusepidemi», skriver hovedbehandleren hans i journalen.

I løpet av en uke i mars blir ytterligere elleve pasienter skrevet ut fra samme døgnpost, ifølge erfaringskonsulent Anne Eriksen Hammer i Drop Out Teamet i Bergen.

– Fortsatt vet vi ikke hva som har skjedd med dem, forteller hun.

Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og kommunen stenger flere tilbud for rusavhengige under pandemien. Både matservering og et sted å sove.

– De som ble skrevet ut, ble satt i en livsfarlig situasjon, sier Hammer.

Helse Bergen opplyser til VG at 44 pasienter ble utskrevet fra rusavdelingens døgnseksjoner i mars og april. Sykehuset skriver at de ikke har tall som viser om oppholdene ble avsluttet på grunn av corona.

– Ingen døgnseksjoner eller behandlingsinstitusjoner i Bergen ble stengt under pandemien, skriver Else-Marie Løberg, direktør for Avdeling for rusmedisin i en e-post til VG.

Hun mener at ingen pasienter som ble skrevet ut i Bergen, ble satt i en farlig situasjon.

VG har fått tilgang til en e-post hun sendte til ledere ved flere døgnseksjoner i Helse Bergen 21. mars.

Her skriver Løberg at pasienter er skrevet ut mot hennes viten:

«Jeg ønsker å informere dere om at på tvers av mitt styringssignal (...) er jeg nå informert om at mange er skrevet ut».

Løberg er blitt forelagt e-posten av VG:

– Vi er ydmyke for at det kan ha vært noen utfordringer de første ukene av pandemien, da vi skulle omstille oss til en ny hverdag, svarer hun.

På Nesodden blir Roy Hansens fastlege mer og mer bekymret for at legene på ARA Follo skal skrive ham ut.

– Han var veldig urolig og veldig redd, nesten hysterisk, forteller fastlege Gro Henriksen.

Gjennom to telefonsamtaler og en e-post forsøker hun å stanse utskrivningen, viser journalen hans:

«Det anbefales på det sterkeste at pasienten får et videre behandlingsopphold etter ARA og at han ikke skrives ut til hjemmet», skriver Henriksen til rusklinikken.

– Jeg var tydelig på hva jeg mente, men så var de tydelige tilbake. Jeg har bebreidet meg selv for at jeg ikke ropte høyere, sier Henriksen.

– Kunne jeg gjort noe annerledes, er noe jeg har tenkt mye på. Jeg burde ha skreket.

Roy Hansen mottok et fullverdig avrusningstilbud hos Ahus, skriver avdelingsleder Geir Ebbestad.

– Pasienten ble skrevet ut etter et 12 dagers opphold, fordi han var vurdert ferdigbehandlet for de akutte problemene han ble lagt inn med, skriver Ebbestad, som er leder for Avdeling rus og avhengighet ved sykehuset Ahus.

Hadde Roy likevel behov for mer hjelp?

Opprinnelig hadde han plass for behandling ved ARA Klosteret 1. april.

Den fikk han aldri.

« ... innleggelsen er forskjøvet på grunn av covid-19-pandemien», står det i journalen hans.

– Dette var helt krise for ham, sier Roys fastlege.

Avdelingsleder Ebbestad på Ahus mener Roy fikk et helt identisk behandlingsopplegg på ARA Follo, bare tidligere.

Likevel mener fastlegen at Roy trengte flere uker på rusbehandling for å bli frisk.

– Jeg var redd for alt som kunne skje i livet hans mens han igjen måtte hjem og vente på et langvarig behandlingstilbud, sier hun.

Hvorfor ble ikke Roy tilbudt langvarig rusbehandling?

– Det som eksisterer i dag, er for dårlig. Pasienter bør ikke skrives hjem etter akutt avrusning, sier fastlegen.

Ahus ønsker ikke å gi ytterligere kommentarer før saken er behandlet av Statsforvalteren i Oslo og Viken (tidligere Fylkesmannen), som har opprettet en tilsynssak.

Ahus skriver at sykehuset meldte inn saken til Statens helsetilsyn, som konkluderte med at det ikke er funnet vesentlig svikt i helsehjelpen.

I Roys journal står det at han hadde suicidale tanker og følte seg som en byrde for familien da han ble skrevet ut.

– Man er så vant til at rusmisbrukere er urolige og ofte lager bråk, sier fastlege Gro Henriksen.

– Det man glemte, var at Roy Hansen faktisk var en mann som sjelden oppførte seg slik.

I Bergen pakker Atle klær, Playstation og VR-briller ned i bager på rommet sitt. Han får beskjed om ikke å ta på dørhåndtak, eller å gå inn i stuen for å ta farvel med de andre pasientene.

En ansatt mener Atle har symptomer på en luftveisinfeksjon. Han må derfor forlate posten, men hvordan?

Det foreslås at Atle tar buss eller taxi til legevakten for å ta en coronatest, forteller han.

– Det var helt surrealistisk. De var redd jeg hadde fått corona, men ville sette meg på en buss full av mennesker?

Da han blir vist ut sidedøren på bygningen, har han allerede lagt en plan.

Han kjenner seg faktisk lysere til sinns.

I ettertid tenker Atle at planen kan ha reddet livet hans.

Da Roy Hansen kjøres mot Nesodden, er det ingen som vet hva som er hans plan.

Fra pasientjournalen kan vi lese at han «har begynt som rørleggerlærling og vil sikte seg inn på varmepumper på sikt».

Som rusfri i over 10 år var Roy Hansen opptatt av trening og kosthold. I ferien tok han med seg Janne og barna til syden.

Fra scener rundt omkring i landet, holdt han foredrag for Blå Kors om livet uten narkotika.

En dag var det han selv som ikke klarte seg uten.

Hvem passer på Roy de første dagene etter utskrivningen?

Ordfører på Nesodden, Truls Wickholm skriver i en e-post at kommunen gjorde en grundig vurdering av risikoen for at Roy skulle ta en overdose, mens han ble kjørt hjem fra klinikken av en kommuneansatt.

Men i utskrivningsrapporten står det at Roy ble fraktet hjem med sykehusets pasienttransport.

Kona Janne forteller at han kom med taxi.

Da VG konfronterer ordføreren, beklager Wickholm at han oppga feil opplysninger. Det skyldtes at kommunen vanligvis henter selv, men pandemien endret rutinene.

I stedet får Roy spørsmål fra ruskonsulenten om han vil ha besøk hjemme samme dag. Det vil han ikke, ifølge ordføreren.

De avtaler isteden at han skal komme hjem til Roy tre dager etter utskrivningen. Hva som ble sagt og gjort i denne samtalen ønsker ikke Wickholm gå i detaljer om.

– Roy Hansen kjenner ruskonsulenten vår godt og fikk beskjed om at han når som helst kunne kontakte ham, forteller ordføreren.

Samtalen klarte ikke å avdekke overdosefaren for Roy.

– Dette er en kompleks sak, der både fylkesmannen og også politiet er koblet inn. Det vil ikke være riktig av kommunen å spekulere i hva som ligger bak dødsfallet, sier Wickholm.

Allerede dagen etter hjemkomsten sitter Roy Hansen ruset ved kjøkkenbordet, forteller Janne. Det eskalerer de neste dagene.

Da velger Janne å flytte ut av huset, for ikke å begynne å ruse seg selv.

En dag hun kommer innom med rene klær, kjenner hun ham ikke igjen.

– Han var blitt en helt annen person, sier hun.

– Nå var han ikke til å stoppe.

På et tettsted utenfor Drammen går Atle hver morgen ut i skogen med fiskestangen og Benzo.

Hit ble han kjørt av kjæresten etter utskrivningen i Bergen. Her ble de for første gang samboere.

Dag for dag føler Atle seg sterkere.

Han begynner å spille fotball med nye kamerater og lese bøker om rusavhengighet. Annenhver uke går han til psykolog, for å forstå mer av minner han pleide å ruse bort.

På kjøkkenet har han lagt en medisindosett. Den fyller han med vitaminer.

Kjæresten ber han lage en Spotify-liste med sanger som forteller hvordan han har det. Det er kanskje noe hun tenker virker, fordi hun er psykolog og jobbet med rusbehandling da pandemien kom.

«Jeg har fått det så godt», tenker Atle når han strømmer TV-serier fra sofaen om kvelden.

En dag sier han til kjæresten sin:

– Det eneste som mangler nå, er en kul på magen din.

På Nesodden tråkker Roy Hansen rundt på sykkelen sin.

På veien møter han flere ganger kameraten Torbjørn (61). Han husker Roy så stresset ut disse dagene etter utskrivningen. De to vennene snakket om alt mulig, blant annet selvmordstankene hans.

– Jeg så på hele ham at han var plaga, sier Torbjørn.

– Han hadde det helt jævlig, også på grunn av Janne og barna. Og veldig oppgitt over at han ikke fikk være lenger på rusbehandlingen, fortsetter han.

– Det var jo tortur å sende ham ut etter bare 10 dager. Hva er vitsen med et sånt opphold? Hele deg er jo som en geléklump når du kommer ut, sier Torbjørn.

I tillegg var det pandemi.

– Ingen steder å gå. Og alle vennene dine er rusmisbrukere.

Kommunen kontaktet sykehuset dagen før utskrivningen og ba dem forlenge oppholdet til Roy.

Plutselig hadde det åpnet seg en mulighet for ny innleggelse på en rusklinikk i Fetsund ti dager senere.

Roy ble likevel skrevet ut.

På Nesodden får Roy Hansen i stedet bistand og oppfølging fra kommunen, tilpasset behovene hans, skriver ordfører Truls Wickholm i en e-post til VG.

Han får tilbud om psykolog én gang uken, men møter ikke opp.

Hver morgen kommer en hjemmesykepleier på besøk og gir ham medisinen Subutex. Til Janne sier Roy at han ikke tar det, men selger det videre for å kjøpe narkotika.

Roy Hansen ønsker seg mye heller et langt opphold på en behandlingsklinikk.

«Han ville takke ja til hvilket som helst behandlingstilbud», skriver Hjemmetjenesten i Nesodden kommune i et brev til Statsforvalteren.

Flere ganger ringte Roy Hansen selv til rusinstitusjonen Guts i Drammen, mens han ventet på å bli utskrevet fra ARA Follo.

Dette bekrefter daglig leder for Guts, Johnny Årnes.

– Han og Janne ringte oss flere ganger, og det var lett å si ja. Vi hadde ledige rom og kjente dem fra før. Men det sitter en hjemkommune som skal betale, og det skjedde ikke, sier Årnes.

Det er kommunens ansvar å gi forsvarlig helsehjelp etter utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten, dersom videre oppfølging skal skje i kommunen, opplyser seniorrådgiver hos Statsforvalteren i Oslo og Viken, Mari Holst Langseth på generelt grunnlag.

Ordfører Wickstrøm sier at rusbehandling er en statlig oppgave, og at kommunene ikke disponerer avrusningsplassene.

– En kommune kan likevel kjøpe døgnopphold hos en privat rusinstitusjon – når som helst, sier Årnes i Guts.

– I stedet vurderte kommunen helsehjelpen den ga Roy Hansen som tilstrekkelig. Det var den ikke, mener han.

Tilsynssaken Statsforvalteren nå har til behandling, er rettet mot Nesodden kommune og Ahus.

12. april klokka 14.33 sender Janne en tekstmelding til datteren fra Nesodden-fergen:

«Ta tlf Roy er død»

I bilen ringer Marita en psykiatrisk sykepleier hun snakker med hele veien til Nesodden.

Det er ni dager siden faren ble skrevet ut fra rusbehandlingen.

– Jeg var helt stiv av sjokk, sier Marita.

Da moren går mot hjemmet deres på Nesodden, er det ett døgn siden den siste telefonsamtalen med ektemannen.

Stemmen hans var glad da hun fortalte at hun skulle komme på besøk.

Roy og sønnen stod på kjøkkenet og lagde bløtkake sammen.

Janne går mot inngangsdøren til huset, åpner den, men ser ikke Roy noe sted.

Sofaen er tom.

Det ligger noe på gulvet, over to madrasser.

Så besvimer hun.

I løpet av natten, mens sønnen sov i huset, tok Roy livet sitt.

– Jeg hadde aldri trodd han skulle gjøre det bevisst, sier Marita i dag.

Tre dager etter at han dør, står behandlingsplassen på Fetsund klar til å ta imot Roy Hansen.

April blir til mai. Vår blir til sommer, og luften blir varmere.

Atle begynner å gå turer i skogen sammen med andre som sliter med rus og psykisk helse. De prøver å gå det av seg og stopper ikke før de er på toppen av en kolle. Der tenner de bål og griller pølser.

Bare å se et dyr eller høre lyden av en elv, er som å ta ti valium, føler Atle.

I dag er han turleder for en organisasjon som kaller seg «Medvandrerne».

Rundt bålet står menn og kvinner. Alle som har lyst til å si noe, har lov.

De kaller det «bålpraten».

En gang i juni får Atle vite at han skal bli far.

26. august settes Roy Hansens urne ned i bakken ved Hønefoss kirke.

Fra en trillebår kastes jord over hullet ved gravsteinen. Kona Janne klarer ikke å gjøre det selv.

Datteren Marita går frem til gravsteinen og leser for et titalls fremmøte:

«Kjære pappa. I dag er dagen kommet som vi alle har gruet oss veldig til. I dag skal vi følge deg på din siste reise og det gjør så innmari vondt.»

På armen har Marita tatovert minneord om ham.

«Your wings were ready but my heart was not»

– Jeg har en biologisk far, men Roy var også faren min. Det var han som hjalp meg gjennom alle fjortiskrisene mine. Han var omsorgsfull og satte alle andre foran seg selv.

Atle og kjæresten får vite om Roy Hansen gjennom Facebook-siden til Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO).

Der advarer daglig leder Kenneth Arctander Johansen om faren for overdoser og selvmord ved utskrivninger under pandemien.

I stua utenfor Drammen skjedde noe med Atle noen dager etter at han flyttet inn.

– Jeg ble helt rød i ansiktet og skar tenner, sier han.

Han tenkte mer og mer på øyeblikket han måtte forlate rusbehandlingen i Bergen.

– De ville legge meg inn på hospits?

Atle og kjæresten forteller at dét var forslaget fra ledelsen ved Seksjon Askøy, da Atle trengte et sted å bo, mens han ventet på svar fra coronatesten hos legevakten.

Han trodde nesten ikke det han hørte.

Atle sier det er farligere å plassere en tidligere narkoman på hospits enn å sette en alkoholiker på en pub.

Kun heroinisten kan sprekke og innta en tiendedel av tidligere dose – og dø av det.

Ved Haukeland universitetssykehus sier avdelingsdirektør Else-Marie Løberg at sykehuset ikke kan kommentere Atles påstander eller historie.

Det var vondt og sjokkerende å se hva rusavhengige i langtidsbehandling ble utsatt for, sier kjæresten til Atle.

Fra helsehjelp 24 timer i døgnet til å bli sendt på gaten. Uten forvarsel.

– Alt var stengt. Ikke engang et sted å få mat, sier hun.

– Alle selvhjelpsgrupper ble satt på pause. Nesten alle steder som kunne hjelpe, ble borte.

Avdelingsdirektør Løberg sier til VG at alle som ble skrevet ut, fikk tilbud om poliklinisk oppfølging eller et oppsøkende team.

– Hver og en av utskrivningene ble faglig vurdert av behandlere på Seksjon Askøy, sammen med en erfaringskonsulent, sier hun.

– Men dette gjorde dere først etter at Atle og andre pasienter var utskrevet?

– Ja, vi lagde en ny prosedyre for utskrivelser etter at jeg ble varslet om dem fra erfaringskonsulenter på Avdeling for rusmedisin.

Som psykolog, med lang erfaring innen rusbehandling, stiller Atles kjæreste spørsmål ved den faglige vurderingen som ble gjort rundt utskrivelsene.

Mange vil ikke klare å holde seg rusfrie med kun poliklinisk oppfølging, mener hun.

– Det er jo nettopp derfor de ble lagt inn til langtidsbehandling og oppfølging døgnet rundt, sier hun.

Når de sprekker, er ofte det første som skjer at de blir umulige å få tak i for poliklinisk behandler.

– Derfor er en sprekk for disse pasientene bokstavelig talt livsfarlig.

I huset på Hønefoss legger Janne Helen Hansen korrespondansen fra tilsynssaken på bordet. Siden juni i fjor har VG hatt kontakt med henne.

– Hadde Roy bare kunnet få være på Guts i Drammen mens han ventet på å komme inn i behandling ... Det er det som er så tragisk og urettferdig.

Hun leter etter flere ord:

– Bittert.

Da kommer mer:

– Frustrert, oppgitt, sint og trist, og alt på en gang. Jeg spurte til og med om å betale for oppholdet hans på Guts selv, men fikk ikke lov.

Hun tar seg til øynene.

– Det hadde vært 15.000 kroner, det. Bare for å redde livet hans.

Utenfor Drammen våkner fortsatt Atle av mareritt om natten, av at han ruser seg sammen med gamle venner.

Så oppdager han kjæresten ved siden av seg i sengen og forstår hvor fint livet er blitt.

I februar kommer barnet.

– Denne gangen vet jeg at det skal gå bra.