SKAL MØTE POLFARERNE: Skipet «Lance» skal møte Børge Ousland og Mike Horn på 82 grader nord. Foto: Jørgen Braastad

«Lance» på vei inn i polarisen: – Den forandrer seg hele tiden

NORDISHAVET (VG) Ved hjelp av et iskart navigerer skipet «Lance» seg mot Børge Ousland og Mike Horn. Om tre dager er polfarerne tomme for mat.

Sivilingeniør og oppdagelsesreisende Knut Espen Solberg sitter og tolker et satellittbilde av isen i svart, grått og hvitt.

Med utydelige linjer i et evig virvar.

Dette er kartet som skal gi skipet «Lance» en trygg vei inn i isen – inn til Børge Ousland og Mike Horn, som har befunnet seg utendørs under ekstreme forhold i mer enn 80 dager.

– Isen forandrer seg hele tiden. Litt av det som er utfordringen her, er at vi opererer helt i grenseland av hva denne båten kan gå i. Det gjelder å finne den tynneste og svakeste isen, sier Solberg.

Skipet la natt til lørdag ut fra kai Longyearbyen og satte kursen mot isen.

BROEN: Store deler av mannskapet står på broen og ekspedisjonsleder Bengt Rotmo staker ut kursen. Foto: Jørgen Braastad

Mandag kom Ousland med en ny oppdatering på Instagram, der han skriver at de i løpet av dagen har tilbakelagt 29. kilometer.

– Vi jobber hardt for å komme sørover, og for øyeblikket ser alt ut til å gå etter planen, skriver han.

FROSNE: De to mennene legger hver dag ut nye oppdateringer på Instagram. Foto: Mike Horn

Isen flytter på seg

Solberg på «Lance» holder på å avslutte en doktorgrad i Arktiske marineoperasjoner.

Skipet er nå på vei oppover en råk, en sprekk i isen som har blitt fylt opp med tynn is i løpet av de siste dagene.

– Det er to utfordringer. Den ene er når du skal inn, og den andre er når du skal ut, påpeker han.

«Lance» er ingen isbryter, men er forsterket mot is og kan komme seg ganske langt inn.

En utfordring er imidlertid at de får satellittbilder typisk en gang i døgnet, og at isen også driver og flytter på seg.

– Her oppe har vi noe is som er ett år gammel eller eldre, som har overlevd sommeren og som gjerne er tykk og hard. Den nyisen vi går i nå, kom i høst og er ikke så tykk. Men den er veldig seig, som sirup. Fordi den fortsatt er veldig salt, sier Solberg.

BJØRNESPOR: Ferske bjørnespor i snøen utenfor «Lance». Foto: Jørgen Braastad

Tolker historikken i satellittbildene

Saltvannet presses ut av isen over tid og derfor er isen som har ligget her oppe i mer enn ett år, gjerne fri for saltvann.

Men den er også hardere.

– Hvis vi hadde svingt 90 grader her (i råken journ.anm.) hadde det blitt bom stopp etter fem meter. For da hadde vi truffet flerårsisen, sier Solberg.

– Dette er et system som hele tiden er i forandring. Noen råker åpner seg og andre lukker seg, fordi isen beveger seg i forskjellig fart. Stor, tung is bruker lengre tid på å forandre driftsretning og fart på grunn av den store massen, sammenlignet med tynn, yngre is, sier sivilingeniøren.

Når de leser satellittbildene, må de derfor se på i hvilken retning det blåser, hvor lenge det har blåst i den retningen, havstrømmene og tidevannet.

– Det er viktig å tolke historikken i bildene, fordi svart kan være veldig tykk is, men det kan også være åpent vann. Veldig mange iskart i dag lages ved manuell tolkning av disse satellittbildene, fordi det er vanskelig å automatisere prosessene, sier Solberg.

– Og så har vi temperatur. Hvis det er lite bevegelse og lav temperatur, vil råker fryse over mye raskere enn hvis det er en storm som vasker alt sammen ut, påpeker han.

– Som å spille sjakk med Moder Natur

– Det har aldri vært en polferd i moderne tid med en så dramatisk avslutning som denne, sier talsperson Lars Ebbesen for ekspedisjonen.

Han sammenligner situasjonen med et digert parti sjakk, der sjakkbrikkene er isklumper og Moder Natur sitter på den andre siden.

– Hun viser hele tiden at hun er sjef. Det er det vi liker, frykter og som setter oss i sjakk matt. Nå håper vi på en remis.

Ousland og Horn kjemper en kamp mot klokken for å nå møtepunktet hvor det er planlagt at skipet «Lance» skal plukke dem opp.

Torsdag vil de gå tomme for mat. Lørdag ble baugen på den ene sleden knust.

– De fikk reparert den, og Børge tror det holder. Problemet er at den er lekk, så det er veldig vanskelig å passere råker (sprekk i polarisen, journ.anm.), sier Ebbesen.

ANALYSERER SATELLITTBILDER: Karl Angeldsen (t.v.) og Knut Espen Solberg studerer iskart i det skipet ankommer den første råken. Foto: Jørgen Braastad

– Alt går mye tregere

Dersom sleden settes på vannet, synker den.

Dermed må Ousland og Horn holde baugen oppe ved å balansere den på den andre sleden, samtidig som de passer på at den ikke velter.

– Nå går alt mye tregere, det var ikke akkurat det vi trengte nå, sier Ebbesen.

Batterier og powerbanks har så langt hjulpet dem med å holde liv i LED-hodelyktene, som er nødvendige for å navigere seg frem i mørket som omringer dem.

– Nå er de store hodelyktene døde, kun de små er igjen. Utstyret begynner sakte, men sikkert å falle fra hverandre.

OMRINGET AV IS: Skipet «Lance» på vei mot møtepunktet. Foto: Jørgen Braastad

Går ni-ti timer om dagen

Målet for de to polfarerne, er å bevege seg 20 kilometer om dagen for å nå møtepunktet.

For å klare dette, går de ifølge Ebbesen mellom ni og ti timer om dagen. I tillegg må de bruke noen timer på å banke is av utstyret og sørge for at det kan brukes.

– Så prøver de å få en syv-åtte timers søvn for i det hele tatt å gjenvinne styrke, sier talsmannen.

De utfordres også av motvind og motstrøm, som driver dem mellom fem og åtte kilometer tilbake hver dag.

– Fyller på med mat kontinuerlig

En beslutning Ousland tok før de bega seg ut på ekspedisjonen, kan ha vært livreddende. Like før avreise bestemte han seg for å pakke ned rasjoner for ti ekstra dager.

– Hadde han ikke gjort det, hadde de ikke kunnet fortsette nå. Det var utrolig heldig, sier Ebbesen.

På menyen står en næringsrik kornblanding Ousland har bygget opp selv. I tillegg spiser de sjokolade og annen mat med høyt fettinnhold.

50 prosent av næringen de får i seg i løpet av en dag, spises mens de går.

– De fyller på kontinuerlig så de ikke får en dypp i blodsukkeret. På kvelden spiser de Drytech (frysetørket mat, journ.anm.). Høydepunktet er når de kan bestemme hva de skal ha til middag.

VARM MAT: Børge Ousland spiser i teltet. Foto: Mike Horn

– Fysisk og psykisk brutt ned

Spisepausene på isen kan ikke bli for lange. Polfarerne må sørge for å være i nok bevegelse og skape nok varme for å stå imot vinden.

– Hvis ikke taper de for mye temperatur. Hver gang de skal gjøre noe, stoppe eller ta seg over råker, må de bygge opp overvarme, sier Ebbesen.

Forfrysninger på kroppen er umulig å unngå i et så kaldt klima, men over så lang tid vil de gradvis bli verre. Da er reservene spist opp.

Sår heles ikke, noe som gjør det vanskelig å få stoppet infeksjoner.

– Fysisk og psykisk er de brutt veldig ned. Akkurat nå er det bare viljen og motivasjonen til å klare dette, som driver dem.

BETENTE FINGRE: Mike Horn går på antibiotikakur mot frostskader. Foto: Mike Horn

– Kan kjøpe oss to-tre dager

Etter noen timers pause natt til mandag, fortsatte skipet «Lance» kampen mot ismengdene for å bryte seg ut i åpent hav.

Kursen er satt mot en ny råk som ligger lenger øst, og som skal ta mannskapet inn i polarisen og mot møtepunktet.

Deretter vil Alexander Gamme og Bengt Rotmo komme de to polfarerne i møte med ekstra matforsyninger, dersom det er behov.

– Slik at vi kan utvide hentevinduet. Det kan kjøpe oss to-tre dager, sier Ebbesen.

Direkte: Følge aksjonen direkte i vårt studio

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder