Lærerne slakter skolen for de yngste: For mye stress og teori

INNENRIKS

I en ny undersøkelse slår 1000 norske førsteklasselærere alarm om seksårsreformen. – Jeg var spent på hva som skulle skje, men så ble det bare dritt, sier August om sin vonde skolestart.

Publisert: Oppdatert: 30.09.18 15:38

Første klasse for fem- og seksåringene skulle være en blanding av barnehage og skole.

Slik ble det ikke.

1000 førsteklasselærere har talt, og dommen er knusende: Nesten alle mener elevene har for mye teori og for lite lek på skolen.

I fire måneder har VG Helg gransket det viktige førsteåret til norske skoleelever.

Les alle sakene i denne reportasjeserien her!

Barnepsykiatere, forskere, lærere – og barna selv – forteller om hvordan prestasjonspress, stress og timevis med stillesitting allerede fra førsteklasse skaper frykt og skolevegring.

Her er funnene fra undersøkelsen: Skoledagen for teoretisk for 5- og 6-åringer

AUGUST ER FEM og et halvt år da han skal begynne på skolen. Han er en gutt som elsker å klatre i trær. Leke. Løpe rundt. Være ute. Og en følsom gutt som søker trygghet. Han kan allerede lese og skrive og telle til tusen, men synes det er minst like spennende med turdagene i barnehagen.

SE VIDEO: August: - Det ble bare dritt

Han har vært i London med mamma og kjøpt skoleklær. Fått grå sekk med bokstaver av mormor og klippet håret til første skoledag.

Det siste året har nesten alle voksne spurt. «Gleder du deg til å begynne på skolen?»

Han kan ikke gi dem det svaret de ønsker, for inni ham er det uro, og en sorg over å slutte i barnehagen. Men han kjenner også på følelsen av å være med på noe stort. Så med alvor i det grønne blikket, svarer han lavt: «Litt».

FØRST 21 ÅR etter at seksårsreformen ble innført, kan VG nå presentere den første omfattende kartleggingen av hva lærerne selv mener.

Dagens skole for seksåringene slaktes av menneskene som skal sette skolen ut i livet, viser undersøkelsen, som er gjennomført av Respons Analyse blant 987 lærere som alle har undervist førsteklasser i løpet av de tre siste årene.

Dette er prinsippene skolene var pålagt å følge da de første fem- og seksåringene skulle begynne på skolen:

  • «Det første året skal ha eit klart førskulepreg, og ein må leggje vekt på læring gjennom leik og aldersblanda aktivitetar på heile småskulesteget. »
  • «Opplæringa på småskulesteget skal vere prega av tradisjonane frå barnehagen og skulen, og gi ein god overgang frå barnehage til skule. »

(Fra læreplanverket L97)

Nå sier hele 84 prosent av lærerne at førsteklassingenes skoledag er for teoretisk.

82 prosent mener dagens undervisning av seksåringene har forlatt intensjonen om å hente ut det beste fra barnehagen og barneskolen.

SKOLESTARTEN: Mamma Guro Skjelderup har oppmuntret August og fremsnakket skolen. Forsøkt å forberede ham på overgangen.

Nå er det første skoledag. 19. august 2013. Han stikker den lille hånden i mammas, og går stille hele veien til skolen. I klasserommet finner han plassen sin, der han skal sitte flere timer daglig det neste året.

Mamma tar et bilde av ham i klasserommet. Men det ekte smilet kommer først senere, da alt er overstått og de spiser bolle på bakeri.

Guro er selv lærer. Hun er en av dem som har stått med stoppeklokke og tatt tiden på elevene mens de gjør oppgaver, og blåst i fløyten etter 12 minutter, slik stasjonsundervisningen TIEY (Tidlig Innsats Early Years) praktiseres.

SKOLESVIKET: Les alle saker her

I Osloskolen er TIEY utbredt, blant annet etter modell fra Australia og New Zealand.

– Det blir ofte lange økter på minst 90 minutter for de minste elevene inne i klasserommet for at elevene skal komme innom alle stasjonene med de ulike aktivitetene, sier Kirsten Palm, førstelektor i norsk på lærerutdanningen ved OsloMet. Hun har forsket på førsteklassingene.

– Den skolen vi har nå, tar ikke nok hensyn til hvem seksåringen faktisk er, og til barnas behov for bevegelse og variasjon, sier Palm til VG.

Mamma Guro vet at slik stasjonsundervisning ikke passer for August, som liker å fordype seg i matte, i stedet for å bli blåst videre til fargelegging av bokstaven A etter 12 minutter.

Men hun vil så gjerne være positiv til det offentlige skolesystemet. Så hun håper at smilet på bakeriet er et tegn på at dette vil gå bra. Selv om August fortsatt er en barnehagegutt.

«Burde gått i barnehage»: Hør hva lærerne mener

To av tre førsteklasselærere mener overgangen fra barnehage til skole har vært for brå og vanskelig for mange av seksåringene de har undervist.

Halvparten av lærerne mener elevene ikke får god nok tid til å leke i løpet av skoledagen.

FØRSTE TRINN: August visste at det skulle være mindre lek på skolen enn i barnehagen, men det blir verre enn han hadde trodd. Sitte ved pultene halvannen time i strekk og lære bokstaver og tall han allerede kan. Han forstår ikke vitsen med oppgaver der man skal fargelegge felter med ettall røde og totall gule, når han på forhånd ser hva tegningen forestiller. Han savner barnehagen, der de kunne gjøre mer av det de selv ville.

Når de andre lærer 2+2, får han 20+20, men synes ikke det er noen forskjell. Han lager i stedet sine egne kompliserte regnestykker.

Etter to uker på skolen kommer han hjem og sier: «360 minutter er den tiden jeg må være på skolen hver dag. Det blir 1800 minutter i uken».

57 prosent av førsteklasselærerne svarer at elevene får maksimalt en halv time av skoledagen til lek og fysisk aktivitet.

Professor Terje Ogden har jobbet et helt arbeidsliv med atferdsproblemer blant barn. Forskningsdirektøren på Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge synes innføringen av skolestart for seksåringene – og senere Kunnskapsløftet – nesten har gjort mer skade enn gagn for elevene.

– Jeg mener skolestart for seksåringer var en feilslått reform. Vi ser jo ikke noen effekt av den i det hele tatt. Ungene blir ikke flinkere, sier professor-veteranen, og peker på de negative effektene av reformen.

60–70 prosent av dem som har adferdsvansker, er gutter, ifølge Ogden. En av de medvirkende faktorene til atferdsvansker er at de mislykkes på skolen. Vi klarer ikke å gi dem et skoletilbud som de mestrer. De har problemer i starten, ofte går det dårligere og dårligere.

For noen går det så dårlig at de ender hos barnepsykiaterne på Rikshospitalet. Der strømmer det på med unge pasienter med uforklarlige smerter og lammelser. Professor Trond Diseth tror prestasjonspresset i skolen er en viktig årsak.  

– Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene, sier Diseth, som er avdelingsoverlege ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus ved Rikshospitalet. I løpet av fem år opplevde han en femdobling i antall henviste pasienter fra hele landet.

DRRRUN-DRRRUN-DRRRUN! Lyden fra skoleklokken skingrer i Augusts ører. De fleste styrter ut for å rekke å leke mest mulig før de må inn igjen. Doturen får vente til senere. Det blir dulting og knuffing i garderoben. August synes skolegården er stor, det er barn overalt.

Han lengter til klokken blir fire og mamma skal hente ham på Aktivitetsskolen. De ansatte der sier ikke til Guro at noe er galt, i stedet får hun høre fra flere andre foreldre at de har sett August sitter gråtende ved porten. Ifølge August sier en av de ansatte at hun ikke vil snakke med ham så lenge han har gråtestemme.

En annen hermer når gutten spør om hvor lenge det er til klokken fire – fordi han spør så ofte. Etter det lærer August seg klokken, så han selv kan følge med. Hvis han hentes noen minutter for sent, blir han frustrert og sinna.  

Som regel er det mamma som henter. Augusts foreldre ble skilt året før han begynte på skolen, og han bor mest hos henne.

Guro er opptatt av ikke å være en av de vanskelige foreldrene. Prøver å beherske seg, se det an. August vil at hun skal følge ham helt frem til klasserommet om morgenen, men det er ikke lov. Hun får være med gjennom garderoben, men må ta farvel nederst i trappen.

En dag kommer beskjeden om at etter høstferien får ingen foreldre komme inn i garderoben heller.

August får en stor klump i magen. Han er ikke klar for å slippe. Kanskje om noen uker, men ikke nå.

Flere i klassen har det på samme måte, en jente gråter hver morgen.

Etter hvert får August en bestevenn, og to andre som han leker godt med i friminuttene. Det er nok for ham, men ikke for skolen. Hva når vennene er borte, da har du ingen? Det går bra, sier August. Men det blir laget vennegrupper, både for fritid og friminutt. Så August og vennene blir splittet og må leke med noen andre.

Han er så skuffet. Gråter ofte om kvelden. En kveld kommer spørsmålet: «Skal det virkelig være som dette i 10 år? »

Harriet Bjerrum Nielsen mener at «det beste fra barnehagen» er blitt helt borte fra førsteklasse.

Professoren i pedagogikk og kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo gikk nylig av med pensjon. 1992 var hun observatør i et klasserom med førsteklassinger, og i 2016 gjentok hun samme øvelse ved samme skole. I mellomtiden har vi fått seksårsreformen og Kunnskapsløftet.

– Endringene er store. Førsteklasse hadde vokst fra 18 til 28 elever per klasse, og de som sier at klassestørrelsene ikke har noe å si, ser antagelig for seg 28 tente lys. Virkeligheten er noe annet med små barn. Én har glemt boken, én har sølt melk på gulvet, én må trøstes og én må ha hjelp til å knytte skolisser. At elevene nå er ett år yngre, gjør at mye av lærerens tid går med til å hjelpe elevene med praktiske ting, sier Bjerrum Nielsen.

– Jeg ble også overrasket over hvor mye tid som gikk med til disiplinering for å nå de oppsatte målene, legger hun til.

Forskeren mener at skolepolitikere har liten forståelse for barns utvikling.

Det virker ikke som om de skiller mellom om barnet er fem eller syv år, men selvkontrollen til et barn på fem-seks år er lite utviklet. Mange har vanskeligheter med å sitte stille, sier Bjerrum Nielsen.

Nå frykter hun konsekvensene av at vi har tatt ett år fra barna. Hun spør:

Er barndommen i ferd med å bli noe barna må raskt gjennom for å bli produktive borgere?

Mens noen barn blir syke av stress og press, herjer en varslingssak og maktkamp i Oslo-skolen – mellom utdanningsdirektør Astrid Søgnen og byråd Inga Marte Thorkildsen (SV).

I 18 år har Søgnen vært skolesjefen med stor S i Oslo. Mer ukjent er den målbevisste lederens innflytelse over at små og store elever i hele Norge testes oftere, har flere skoletimer og haugevis med kompetansemål i fagene.

Hun har vært statssekretær for to utdanningsministre fra Arbeiderpartiet. Og hun ledet det regjeringsoppnevnte Søgnen-utvalget, som var en av de viktigste premissleverandørene for tidligere utdanningsminister Kristin Clemet (H).

LES OGSÅ: Forsvarer reformen

Astrid Søgnen er ikke i tvil om at det var riktig å innføre Kunnskapsløftet. I Osloskolen hadde hun i praksis tyvstartet med den nasjonale skolereformen før alle andre.

– Å iverksette reformen med mer vekt på grunnleggende ferdigheter som lesing og regning i opplæringen, var et viktig grep i Kunnskapsløftet.

I Oslo la vi økt vekt på de grunnleggende ferdighetene flere år tidligere. For vi så at det var helt nødvendig med den sammensatte elevgruppen vi har. Så Osloskolen var godt i gang da nye læreplaner begynte å virke fra 2006, sier Søgnen til VG.

I motsetning til mange av kritikerne frykter ikke Astrid Søgnen at leken har forsvunnet fra skolen etter Kunnskapsløftet.

– Jeg har ikke sett noen dokumentasjon på at leken er borte. Mitt inntrykk er at lærerne er flinke til å bruke lek som metode i realisering av læringsmålene for de yngste elevene. Dessuten er jo norske elever blitt klart flinkere til å lese, sier Søgnen og viser til den internasjonale Pirls-undersøkelsen.

ANDRE TRINN. Mamma Guro ser at August er blitt en annen. Den glade gutten hennes kjeder seg i timene. Han savner leken, aktivitetene og friheten fra barnehagen. Han virker trist og resignert.

Guro lurer på om en seksåring kan få depresjon.

Fra jul til sommeren blir det lysere. August får en ny lærer, som ser ham og legger til rette, men etter et halvt år er det over. Den nye læreren skal begynne i et annet yrke.  

DET BLIR SOMMERFERIE. Den siste feriedagen før August skal begynne i tredje klasse, er han hos morfar i Odalen sammen med mamma og lillebror. De kjører båt på Storsjøen og har det så fint. En lang sommerferie har gjort gutten godt. Guro ser noe av den virkelige August igjen, og tenker, nesten på alvor:

«Er det noen som merker det hvis vi bare ikke dukker opp på skolen i morgen?»

Hun husker den trykkende stemningen i bilen på vei hjem og at hun funderte på å begynne med hjemmeundervisning. Men som alenemor er hun avhengig av en egen inntekt. Det er dessuten ikke bare hennes mening som teller.

I VOLDA PÅ SUNNMØRE sitter professor i pedagogikk Peder Haug bak kontorpulten sin på høgskolen. Han regnes som en nestor blant norske skoleforskere.

I fjor begynte barnebarnet hans på skolen. Det ga ham et nytt utsiktstårn.

– Jeg synes hun var veldig liten til å begynne der. Derfor begynte jeg å interessere meg for dette på nytt, og jeg oppdaget fort at det er veldig mye skole for disse små elevene, sier Haug.

Han synes det er merkelig at ikke myndighetene har spurt seg om skolestart for fem- og seksåringer har fungert etter hensikten.

Først i år, 21 år etter seksårsreformen ble innført, har Stortinget vedtatt å evaluere at skolestarten ble flyttet ett år ned.  

– Etter at Kunnskapsløftet ble innført, er det nok blitt for lite lek i det første skoleåret. Jeg tror elevenes behov for å leke og bevege seg er blitt undervurdert, sier Haug til VG.

– Det er ikke alle som er klare for stillesitting og krav til disiplin allerede i den alderen. Dette handler om modning. Når små mennesker på fem og seks år holdes i ro over tid, er det ikke usannsynlig at noen kommer i en situasjon de ikke takler, sier Haug, som understreker at starten på skoleløpet er utrolig viktig.

– Du kan sammenligne det med starten på en femmil i langrenn. Hvis starten er god, tar du gjerne med deg en god følelse og en tro på at dette skal gå bra, sier Haug.

TREDJE TRINN. Det er dette året alt rakner.

August får skapet helt innerst i den trange garderoben. Mellom de høye skaprekkene er det mange folk på liten plass.

Det blir kaos i hodet, vanskelig å puste. Han hater leksene og kjeder seg fortsatt i timene.

Den nye læreren – den tredje på tre år – ser en bølle som vipper på stolen og klusser i bøkene. Da August finner sin egen metode å gjøre delestykker på, blir han rettet på, selv om svaret blir riktig.

Etter fem uker foreslår den nye læreren ADHD-utredning av August.

Guro er sikker på at sønnen ikke har en slik diagnose. Hjemme og hos familie og venner er han helt rolig.

– ADHD var aldri i nærheten av tankene våre, sier Ida Fjeld, som var pedagogisk leder på avdelingen der August gikk i barnehage.

– Jeg ble veldig overrasket da jeg hørte at skolen hadde foreslått utredning av ham. Jeg husker August som en kreativ, fantasifull og sosial gutt som vi kunne ha lange samtaler med. Han kunne mye og lærte veldig fort, så jeg tror heller problemene skyldtes at han ikke fikk nok utfordringer, sier Fjeld.  

SKOLEFORSKER Peder Haug mener følgene av teori-kjøret og stillesittingen sjelden er vanskelig og få øye på.

– Det blir uro, og etter hvert en diagnostisering av uroen, for eksempel ADHD. Det blir kanskje også truffet vedtak og gitt et individuelt ansvar til eleven som følge av uroen.

Det synes jeg ofte er grovt. Grovt, fordi alle elever er opplæringsdyktige, sier Haug.

Han er opprørt. Minner om at det er nedfelt i loven at det er skolen som skal tilpasse seg eleven.

– Dette er nok noe skolene har forbrutt seg mot i en årrekke. Når ungene ikke er «skolemodne» i det året de fyller seks år, er det skolen som skal tilpasse seg dem, ikke motsatt, sier Haug.

EN DAG blir mamma Guro ringt opp fra skolen:

August har sluttet å puste i gymtimen.

De tror det er et astmaanfall og har gitt ham astmamedisin som en av de andre elevene hadde med.    

Etter dette tror August selv han har astma. Han sover dårlig om natten i frykt for å miste pusten igjen.

Tanken på skolen gjør ham kvalm. Han begynner å kaste opp om morgenen. På skoleveien. I klasserommet. De får beskjed om å holde ham unna skolen i 48 timer, slik regelen er for omgangssyke.

Men August kaster ikke opp da han er hjemme. Han er ikke smittsom. Han er en skolevegrer.

Det som skjedde etter gymtimen, er siden karakterisert som et angstanfall.

Egil Gabrielsen er ekspert på elevers lese- og skriveferdigheter. Han er mangeårig forsker ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger og tidligere instituttleder for lærerutdanningen. Han advarer foreldre mot å ha for stor tiltro til at det skolen driver med, er bra for barnet deres.

– Mye fungerer godt i dagens skole, men foreldre som er usikre på om deres barn er klar for skolestart, har grunn til å tvile på om skolen makter å imøtekomme idealet om tilpasset undervisning for alle. Seksåringene møter i dag en skolehverdag med mindre plass for lek og med et sterkere læringstrykk enn det som var intensjonen da Stortinget vedtok å senke alderen for skolestart, sier Gabrielsen.

Leseforskeren ser at skolene går mye raskere frem i leseopplæringen enn det som ble lagt opp til i læreplanen fra 1997.

– For mange elever er dette uproblematisk, mens andre altså sakker akterut i den første leseopplæringen, og risikerer å få problemer med å ta igjen «det tapte» utover i skolegangen, ifølge Gabrielsen.

SKOLEBYTTET. 2. mai 2016 er første dag på ny skole for August. Han skal prøve to uker på Steinerskolen, som er kjent for å ha en mer lek- og aktivitetspreget pedagogikk enn den offentlige skolen.

Han kjenner ingen i klassen, men de skal bare være ti elever. Da han og mamma går inn i skolegården, kommer to gutter mot dem. Steinerbarna er vant til å ta imot skolevegrere. Lukas og Oliver spør om August vil at de skal vise ham rundt på skolen.

Da gjør August noe han ikke har gjort frivillig på tre år. Slipper mammas hånd.

Den første skoledagen er turdag, slik de har fast på mandager. Guro er spent da hun vinker sønnen av gårde. I tre år har han hengt på henne. Hvordan skal dette gå?

Hun venter i skolegården, der det er trær og utemøbler som elevene selv har laget. Da de ikke kommer tilbake til planlagt tid, frykter hun det verste. Har han stukket av? Fått et nytt angstanfall?

Tre kvarter etter avtalt tid kommer de ned fra skogen. For all fremtid vil Guro bli rørt av å tenke på dette øyeblikket. Midt i flokken går hennes gutt med en kjepp i den ene hånden og en blomsterbukett i den andre. Ansiktet stråler.

KRISTIN CLEMET ser rett inn i den lysegule mursteinveggen på baksiden av stortingsbygningen fra kontorvinduet sitt i tankesmien Civita i Akersgata.

Hun fikk med seg Stortinget på å innføre Kunnskapsløftet da hun var utdanningsminister for 14 år siden, tre år etter det første «Pisa-sjokket».

Mange lærere, foreldre og forskere mener at det var Clemets tydelige signaler om at førsteklassinger skal lære å lese og skrive som bidro til å fjerne mye av leken i skolen.

Clemet har aldri vært begeistret for skolestart for seksåringer, men mener skolen bør ha et tydelig faglig innhold også for de yngste. Da seksårsreformen ble innført i 1997, var hun mor med barn som skulle begynne på skolen.

På et foreldremøte hadde skolemammaen Kristin vanskelig for å se hva innholdet i den nye førsteklassen skulle være.

– Jeg har alltid hatt den oppfatningen at man bør forbinde skolen med det «skolske» – det å lære.

Dette gjør også at man bevarer respekten for skolen. Jeg var også skeptisk til at man den gangen la seg på metodetvang – med prosjektarbeid og lekbasert læring – uten at lærerne fikk kompetanse til dette. I tillegg mente jeg at problemet med å være for ung før man var ferdig på ungdomsskolen, kunne løses med et tiende år for dem som ikke ville fortsette på videregående skole, sier Clemet.

Hun sier det ikke var meningen å fjerne lek og lekbasert læring for de minste elevene.

–  Det var i hvert fall ikke noen intensjon med Kunnskapsløftet. Det er ingen motsetning mellom lek og læring. Jeg tror praksisen i skolen varierer, og det er derfor fint at regjeringen nå skal kartlegge situasjonen. Vi vet blant annet ikke hvor mye de lokale læreplanene betyr.

– Men du ga signaler om at det burde bli mer lese- og skriveopplæring for de minste i 1. klasse?

– Ja, og det står jeg for. Undersøkelser viser at elevene leser klart bedre nå. Leseforskere mener også at man kan ha en raskere fremdrift enn nå. Den leseopplæringen som skjer tidlig, hjelper deg resten av livet. Og tidlig leseopplæring er til hjelp for alle elever, ifølge forskerne. Jeg ser ingen nedside ved å starte tidlig med lesing, svarer Clemet.

– Kjenner du noe ansvar for at lærerne i første klasse opplever skoledagen som for teoretisk for de minste elevene?

– Jeg har selvsagt et stort ansvar for at Kunnskapsløftet ble innført, og jeg er veldig glad for at denne reformen og andre tiltak vi gjennomførte tidlig på 2000-tallet, etter alle solemerker nå har ført til at norske elever har mye bedre leseferdigheter enn de hadde før. Begrepet «teoretisk» kan være litt uklart, men jeg er uansett interessert i å få mer kunnskap om de minste elevenes skolehverdag og hva som er god begynneropplæring. Dersom denne kunnskapen viser at noe bør justeres, er det selvsagt helt ok. Vi vet heldigvis mer om hva som er god begynneropplæring i dag enn vi gjorde den gangen, svarer Clemet.

Hun har unge kolleger, som nå har små barn. De forteller henne om fantastiske lærere som er spesialister i god begynneropplæring.

Clemet henviser også til en ny undersøkelse fra Høgskolen Innlandet, der 1800 førsteklassinger har svart ved å trykke på smilefjes og surt fjes om de trives på skolen og med fagene.

På en skala fra en til fire, der fire er best, var gjennomsnittet 3,66. Kun 2,2 prosent uttrykte at de til en viss grad ikke liker seg på skolen.

Dette viser at langt flere skolestartere liker seg på skolen enn man kan få inntrykk av, mener Clemet.

Flere som VG har intervjuet de siste månedene, mener likevel prestasjonspress og timevis med stillesitting skaper en frykt for å gå på skolen helt fra første klasse.

– Føler du noe ansvar for dette som ministeren som innførte Kunnskapsløftet, nasjonale prøver og tydeligere kompetansemål?

– Det er vanskelig å si hva som er årsakene og hvordan utviklingen har vært. Dette er jo, så vidt jeg vet, basert på spørreundersøkelser og enkelteksempler.

Noe prestasjonspress må man nok regne med, men det skal selvsagt ikke være for stort, svarer Clemet.

DAGEN ETTER: August blir med Oliver hjem etter skolen. Etter en uke sovner han normalt om kvelden igjen. Etter to måneder er angstanfallene helt borte. På slutten av sommerferien før fjerde trinn sier han til mamma: «Jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen». Om den spesielle delemetoden i matte sa læreren Robert Whitley: «Bra! Da kan du to metoder!». Han synes August er en rolig, konsentrert og harmonisk type. Han kom godt inn i klassen fra første stund og fungerer veldig bra på skolen, sier Whitley. At han skal utredes for noe, har aldri slått meg.

Augusts far har lest og godkjent innholdet i denne saken.

TILSVAR FRA REKTOR:

  • Rektor ved skolen som August gikk på, har fått lese reportasjen og har følgende kommentar på vegne av skolen og AKS:   

«Det er trist å høre at gutten ikke opplevde møtet med skolen som godt, slik skal det ikke være. Dette er noen år tilbake og vi har nå i flere år arbeidet med hvordan vi kan gjøre skolestarten god og trygg for alle elever, og hvordan vi kan sørge for at alle får en god tilpasset undervisning fra starten av. Jeg håper at dersom det nå er foresatte eller elever som ikke opplever det slik, at de føler at skolen ser dem, og forsøker å løse utfordringen på en god måte. Jeg håper også at foresatte sier fra med en gang dersom de ikke opplever det».

– Han fant ingen mening

Hovedproblemet til August var at han ble frarøvet friheten, sier mamma Guro Skjelderup.   

Hun er klar over at det kan høres ut som de overdriver når hun og August forteller om hans møte med den offentlige skolen, og den positive endringen da de forlot den.

– Men det var akkurat sånn det var. Det var ikke August som ikke hadde sosial kompetanse. Det var bare at han ikke klarte det i de kaotiske forholdene han syntes det var der. For noen er det største problemet med skolestarten all stillesittingen, men August er ikke urolig av seg. For han var problemet heller at han ikke fant mening i det de gjorde, og at han ble frarøvet den friheten han hadde i barnehagen, sier Guro.

Hun synes det var brutalt å se barnet sitt forandre seg så mye.

Innerst inne visste jeg jo at det var psykosomatisk da han kastet opp.

– Tror du det kunne gått bedre om han hadde startet ett år senere?

– Det er jeg helt sikker på. Faktisk tror jeg det hadde vært best for de aller fleste barn. Hvis barna selv fikk bestemme, hadde de fleste valgt å leke fremfor å sitte stille ved pulten, sier Guro Skjelderup. Hun understreker at det selvsagt er forskjell på barn.

Mens August er mer avansert og komplisert, er lillebroren en mer bekymringsløs type og hadde nok taklet en slik skolestart bedre, sier hun.

Etter erfaringene med August har de likevel valgt å la også Ludvik begynne på Steinerskolen.

Guro Skjelderup er opptatt av å få frem at hun ikke ønsker å legge skylden på lærerne.

– I tillegg til å være lærer, skal du fungere som helsesøster, psykolog, sosionom, mamma og pappa. Da er det ikke mulig å være en god lærer for alle, sier Skjelderup. Hun mener andre faggrupper bør kobles mer inn i skolen, og at klassestørrelsene må ned.

Her kan du lese mer om