Miriams historie

Det er 2003. Hun klarer ikke å si psykiaterens navn – eller hva han skal ha gjort. Derfor skriver Miriam det ned på et ark.

«Hva som skjedde hos (psykiateren)», begynner hun.

Miriam er 15 år og alvorlig syk av anoreksi.

«Jeg orker ikke ramse det opp i en historie, så jeg skriver det setning for setning», fortsetter hun.

Miriam skriver ned en rekke anklager mot psykiateren. De handler om grenseoverskridende atferd og seksuelt krenkende handlinger i terapirommet.

Hun leverer arket til en kvinnelig psykolog.

Dette er historien om hvordan det er å varsle i helsevesenet – og ikke bli hørt. Den handler om en jente som igjen og igjen sier ifra til voksne, men som opplever å ikke bli tatt på alvor.

– Jeg har følt meg sviktet av systemet og menneskene som skulle beskytte meg, sier Miriam til VG.

Det er 20 år siden hun forsøkte å si ifra for første gang.

Nå har Statsforvalteren i Oslo og Viken åpnet tilsynssak mot psykiateren Miriam varslet om i 2003.

Til sammen har fire personer levert varsler mot den samme psykiateren:

• En av dem er forfatter Hilde-Rød-Larsen (48), som tidligere har fortalt sin historie i VG. Hun mener psykiateren utnyttet legerollen for å få sex.
• Miriams varsel handler om grenseoverskridende atferd og seksuelt krenkende handlinger i terapirommet høsten 2001.
• To pasienter har varslet om psykiaterens faglige behandlingsmetoder. En av dem er Victoria Nordberg (38) som fortalte historien sin i VG søndag.

– Det føles både godt og uvirkelig at tilsynsmyndighetene skal se på saken igjen. Det har tent et nytt, lite håp i meg, sier Miriam til VG.

I dag er Miriam 35 år, gift og småbarnsmor. Hun er frisk fra spiseforstyrrelsene og jobber som helsepersonell.

– Hendelsene i terapirommet har vært en stor belastning å leve med. Jeg var – og er – svært redd for psykiateren, sier hun.

VG har truffet Miriam flere ganger det siste året. Hun sier det har vært en lang prosess å komme hit, at hun orker å fortelle sin historie.

– At den personen som skulle hjelpe meg, isteden brukte makten sin for å skade meg ... Det er fremdeles vanskelig å begripe, sier Miriam.

Psykiaterens advokat, Halvard Helle, sier at hans klient avviser påstandene, som han beskriver som grove – og at han reagerer sterkt på at saken skal behandles igjen.

For 20 år siden var det en kvinnelig psykolog, som Miriam forteller at hun stolte på, som medvirket til at saken hennes ble varslet til Helsetilsynet i Oslo og Akershus.

Den gangen ble konklusjonen at psykiateren ikke hadde brutt helselovgivningen.

I begrunnelsen fra Helsetilsynet ble det lagt vekt på at det var «påstand mot påstand» og ikke «overveiende sannsynlig at de påståtte situasjoner har funnet sted».

– Hvorfor ville de ikke høre hva jeg hadde å si? spør Miriam i dag.

Mens psykiateren ba om et møte der han fikk forsvare seg muntlig da saken ble behandlet for 20 år siden, finner ikke VG spor i dokumentene av at Miriam eller psykologen hennes fikk – eller ba om – den samme muligheten.

Det kommer frem i det skriftlige varselet til Statsforvalteren i Oslo og Viken, som ble levert i desember 2022.

Tidligere fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou, var involvert i klagesaken i 2003/2004.

– Vi må stå ansvarlige for at vi den gangen landet på at det ikke var sikre nok holdepunkt for at det var blitt begått overgrep eller uforsvarlig behandling. Nå skal dette undersøkes på nytt, sier han til VG.

Statsforvalteren som nå skal undersøke saken, vil ikke uttale seg mens tilsynssaken pågår.

Den samme psykologen som medvirket til at varselet nådde tilsynsmyndighetene i 2003, har også denne gangen informert Statsforvalteren i et møte om hva Miriam mener seg utsatt for av psykiateren. På vegne av Miriam har hun anmodet om tilsyn, ved gjenåpning av den tidligere tilsynssaken.

Dette har ført til at Miriams sak nå skal behandles på nytt. VG har vært i kontakt med psykologen, men hun ønsker hverken å uttale seg eller ha navnet sitt i denne artikkelen mens tilsynsmyndighetene behandler saken.

Dette er noen av anklagene mot psykiateren, som ligger til grunn for at Statsforvalteren gjenåpner tilsynssaken:

• Han tok av henne klærne i forbindelse med veiing
• Han befølte henne på låret
• Han truet med at han ville fortelle foreldre at hun ikke ville veies eller fulgte behandlingen, hvis hun ikke gjorde som han ville

Ifølge varselet har Miriam også fortalt om en konkret hendelse med psykiateren: I forbindelse med at han sa at det skulle gjøres en undersøkelse av henne, skal han ha tatt av henne genseren. Psykiateren skal ha tatt på brystene og magen hennes. Så skal han ha lagt seg over henne.

Denne episoden skal Miriam beskrive til flere behandlere i årene som kommer.

Både psykiateren og Miriam har blitt informert av Statsforvalteren i Oslo og Viken om grunnlaget for at saken gjenåpnes.

– Vi har gjennomgått opplysningene vi i desember mottok om en psykiater og finner at de gir grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølging. Det betyr at vi har funnet grunn til å undersøke forholdene nærmere, skrev kommunikasjons­rådgiver Astrid Aaserud Krokeide i en pressemelding i starten av januar.

Hvis Statsforvalteren konkluderer med brudd på helselovgivningen, kan de gi råd eller oppfølging.

De kan også oversende saken til Statens helsetilsyn – hvis de mener det kan ha skjedd lovbrudd som gir grunnlag for de strengeste reaksjonene. Helsetilsynet kan blant annet tilbakekalle autorisasjonenautorisasjonenAutorisasjon eller lisens er en offentlig godkjenning, som man må ha for å jobbe som helsepersonell i Norge.. De kan også begrense autorisasjonen eller suspendere den for en periode.

Statsforvalteren eller Helsetilsynet kan også konkludere med at psykiateren ikke har brutt loven. Det er varslet en avgjørelse innen fire måneder.

Psykiaterens advokat, Halvard Helle, påpeker at Helsetilsynet i Oslo og Akershus trodde på hans klients forklaring for 20 år siden:

– Det var ikke tvilsomt at han sto støtt i legerollen og at han var bevisst på grenser overfor sine pasienter i alle henseender. Denne redegjørelsen står fast den dag i dag, og ble også lagt fullt ut til grunn av helsemyndighetene for 20 år siden, sier Helle til VG.

Han understreker at psykiateren umiddelbart benektet at han hadde tatt på Miriam eller lagt seg over henne, da han fikk vite om anklagene i 2004:

– Han betegnet påstandene som sjokkerende og skremmende, og slo fast at ingen av disse situasjonene overhodet hadde funnet sted, sier Helle.

Advokaten er svært kritisk til at Statsforvalteren nå har gjenåpnet tilsynssaken.

– Det er helt usannsynlig at helsemyndighetenes konklusjon skal bli en annen i dag enn det som ble konklusjonen for 20 år siden. Derfor er det vanskelig å forstå at denne saken tas opp på ny, noe som medfører at psykiateren blir utsatt for ytterst stigmatiserende beskyldninger om straffbare forhold, sier Helle.

I dag er Miriam stolt over at hun torde å stå opp for seg selv på begynnelsen av 2000-tallet.

– Jeg var jo bare et barn. Jeg var livredd. Jeg var døden nær og kjempet for livet mitt. Likevel gjorde jeg det rette, sier Miriam.

VG har sett Miriams journaler fra psykiateren, fra Ullevål sykehus og fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

Også i voksen alder har Miriam betrodd seg til helsepersonell, og VG har sett journaler fra Modum bad og to behandlere.

– Mitt ønske er, og har alltid vært, at andre skal slippe å bli utsatt for det samme som meg, sier Miriam.

Nå vil hun fortelle historien sin i VG.

Høsten 2001: Miriam er 13 år da hun blir psykiaterens pasient.

Moren og faren hennes er med på den første timen.

I de påfølgende terapitimene er Miriam alene med psykiateren, forteller hun.

Hun husker terapirommet slik: stort og luftig med skinnstoler. En sofa. Et glass-skap med vinglass. På veggen: Et digert maleri med tjukk gullramme.

Miriam lider av anoreksi. Det siste halve året har hun blitt så syk at hun er i ferd med å falle ut av skolen. Hun har flere terapitimer i uken hos psykiateren, ifølge journalen han fører.

– Jeg var ensom og lei meg. Det var ingen steder jeg bare kunne være Miriam lenger. Alt handlet om sykdommen, forteller Miriam.

Fem-seks uker etter at Miriam begynner hos psykiateren, blir hun så syk at hun legges inn på barneavdelingen ved Ullevål sykehus, fremgår det av journalen.

Miriam har sin forklaring på hvorfor hun ble sykere: En rekke hendelser i terapirommet til psykiateren høsten 2001.

Første gang Miriam varsler om dette, er i februar 2002. Da forteller hun moren sin om «krenkingsopplevelser» med psykiateren, ifølge et journalnotat fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

Foreldrene opplever det Miriam forteller som så alvorlig at de kontakter sykehuset, ifølge journalen.

To uker senere kalles det inn til et møte på sykehuset. Psykiateren, en overlege og Miriams foreldre er til stede. Miriam er ikke med på møtet, opplyser hun selv i dag.

Kort tid etter noterer psykiateren selv i Miriams journal:

«Jeg ble dertil meget perpleks da jeg ble informert om at kritikken fra Miriam var av kroppslig/seksuell karakter»

Psykiateren skriver videre at han har tatt på henne i forbindelse med veiing, for å sjekke at hun ikke har tunge ting i klærne. Men han har ikke hjulpet Miriam med å kle av seg, understreker han.

Hva skjer etter at Miriam har varslet?

De voksne bestemmer i møtet at Miriam skal fortsette i behandling hos den samme psykiateren. I terapi skal de to snakke om det Miriam sier at han har utsatt henne for.

Psykiateren setter opp timer til henne hver onsdag.

– Som voksen forstår jeg hvor hinsides det er at jeg ble tvunget til å fortsette i terapi hos den samme psykiateren som jeg hadde varslet om, sier Miriam i dag.

– Der og da kjente jeg på total avmakt. Jeg var redd for å være i samme rom som ham, sier hun.

De neste ukene besøker psykiateren henne på Ullevål sykehus, der hun er innlagt. Han er inne på rommet hennes, kommer det frem av sykepleierjournalen. Men Miriam vil ikke snakke med ham, er det dokumentert en rekke ganger både i journalen psykiateren fører og i sykepleierjournalen.

Etter flere uker skriver psykiateren et avsluttende brev til Miriam, der han sier at han forstår at hun ikke ønsker noen form for kontakt:

«Jeg beklager meget sterkt at det er blitt slik. Jeg hadde håpet at dårlige erfaringer kunne snues til gode. Men jeg må selvfølgelig respektere deg i dette. Jeg er selvfølgelig åpen for henvendelser fra dere, nærmest uansett hva det måtte gjelde. Jeg ønsker deg virkelig all lykke til videre».

3. april 2002 er Miriams behandling hos psykiateren over, etter om lag åtte måneder som hans pasient.

Snart skal hun fortelle om mer om timene i terapirommet til psykiateren.

I januar 2003 har Miriam blitt 15 år, og er innlagt på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo. Hun har begynt i terapi hos en kvinnelig psykolog.

Hun er fremdeles svært syk av anoreksi, og har sluttet å tro at noen kan eller vil hjelpe henne.

Men hun fortsetter å møte opp til terapitimene.

Etter to måneder, stiller Miriam et spørsmål til den kvinnelige psykologen: Hvordan vil hun forholde seg dersom hun får høre om «krenkelser og overgrep»

I forbindelse med at tilsynssaken ble tatt opp igjen i 2022, har psykologen fortalt til Statsforvalteren:

I en av de neste terapitimene, har Miriam med seg to ark. De har overskriftene:

«Hva som skjedde hos (psykiateren)» og «Resten av det som skjedde hos (psykiateren)».

Her gjentar Miriam anklagen om at psykiateren hadde forsøkt å kle av henne.

Videre skriver hun at psykiateren ba henne kle av seg mer og mer for hver veiing, og at han strøk henne på låret.

Hun beskriver også en episode der psykiateren skal ha lagt armen rundt henne og sagt at han hadde sett på henne da hun gikk forbi på vei til skolen.

«Dette var det jeg orket å ramse opp, jeg får prøve å skrive mer senere. Glad for at dere endelig gir uttrykk for at dere tror meg!», skriver hun på det første arket, som VG har sett. Det er uvisst hvor det andre arket er blitt av.

Ifølge Miriams journaler har hun nå varslet til sammen fem navngitte helsepersonell om psykiateren.

I terapitimen sier Miriam til psykologen at ingen tok henne på alvor forrige gang hun sa ifra, ifølge journalen.

Vil det være annerledes denne gangen? lurer hun på.

Psykologen tar det Miriam sier på alvor. Hun varsler to overleger ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri og Rådet for legeetikk.

I april 2003 sender Miriams foreldre den formelle klagen til Helsetilsynet i Oslo og Akershus.

I slutten av klagen skriver foreldrene at Miriam nå forteller om «mer direkte overgrep fra (psykiaterens) side».

Ifølge sakspapirene undersøker ikke Helsetilsynet hva dette innebærer, og psykiateren svarer ikke på denne anklagen i sin redegjørelse.

Psykiateren skriver:

«Først må jeg få uttrykke at jeg reagerer meget sterkt på klagens tendensiøse karakter, hvor enkeltsituasjoner blir aktivt fortolket inn i en negativ sammenheng, og hvor intensjonen åpenbart synes å skulle være å etterlate inntrykket av grenseløs atferd fra min side».

«Som behandler er jeg svært oppmerksom på den kroppslige kontakten med pasienter», skriver han.

Psykiateren understreker at hans holdning er at det ikke bør være noen form for fysisk kontakt i terapirommet, utover det som kreves av undersøkelser og rutiner.

«Veiing er en slik rutine», skriver psykiateren.

Han skriver videre at erfarne behandlere vet at pasienter kan prøve å forfalske sin vekt før veiing – for eksempel ved å legge tunge ting i klærne.

Psykiateren skriver at han har sjekket dette under veiing av Miriam.

Men: «Jeg hjelper ikke pasienter fysisk av med klærne, definitivt ikke», skriver han.

Forsommeren 2003 har Helsetilsynet i Oslo og Akershus ennå ikke blitt informert om de mest alvorlige anklagene fra Miriam mot psykiateren.

Miriam fortsetter å gå i terapi hos den kvinnelige psykologen.

Hun har mer å fortelle. Men hun «orker ikke bli plaget med de følelsene og bildene hun får når dette kommer tilbake», skriver psykologen.

I løpet av de neste månedene forteller Miriam etter hvert mer om en av terapitimene hos psykiateren.

I et brev beskriver Miriam det som er det vanskeligste for henne: I forbindelse med at psykiateren sa at det skulle gjøres en undersøkelse av henne, skal han ha tatt av henne genseren.

Psykiateren skal ha tatt på brystene og magen hennes. Så skal han ha lagt seg over henne.

Da hun deler dette med den kvinnelige psykologen, begynner hun å dissosiere, ifølge varselet til Statsforvalteren i 2022.

Å dissosiere kan bety å koble ut følelser og fjerne seg fra en hendelse, fordi den er overveldende eller vond.

Psykologen beskriver i varselet i 2022 hvordan Miriam taklet dette som tenåring: «Jenta var så mentalt stabil og tilgjengelig at hun ikke gikk i oppløsning, men ble veldig kroppslig syk – det var fare for hjertesvikt på flere tidspunkt».

Helsetilsynet i Oslo og Akershus blir kjent med hva Miriam nå har fortalt i terapi, fordi de får utlevert journaler, blant annet fra timene hos den kvinnelige psykologen.

Psykiateren får først vite om disse anklagene i begynnelsen av januar 2004 – over et halvt år etter at Helsetilsynet i Oslo og Akershus fikk overlevert journalene. I et brev til psykiateren beklager de at han ikke har fått forelagt beskyldningene tidligere.

Psykiateren svarer:

«Jeg er sjokkert. Dette er skremmende lesning, med nye, meget grove og løgnaktige påstander om hva jeg skal ha foretatt meg overfor min tidligere pasient.»

Han benekter at han skal ha lagt seg over Miriam eller å ha tatt på henne.

«Ingen av disse situasjonene har overhodet funnet sted», skriver han i et brev til Helsetilsynet i Oslo og Akershus.

Han avslutter brevet med å be om en rask avslutning:

Psykiateren ber også om å få forklare seg muntlig i et møte med dem som skal behandle tilsynssaken mot ham.

Det får han.

Ifølge møtereferatet sier psykiateren at terapien alltid foregikk ved at Miriam satt i en dyp skinnstol to meter fra ham.

Han opplyser også at moren til Miriam enten var med eller satt på venteværelset – og at terapirommet ikke var «absolutt lydtett».

VG finner ingen spor i sakspapirene av at Miriam, psykologen hennes eller foreldrene blir kalt inn, eller ba om, et møte for å svare på påstandene til psykiateren eller for å legge frem Miriams sak.

Elleve dager etter at psykiateren legger frem sitt syn i møtet med tilsynsmyndighetene, er konklusjonen klar.

Det er «påstand mot påstand». Helsetilsynet skriver at psykiateren gir klart uttrykk for at han har «et bevisst forhold til egne grenser i behandlingen av pasienter».

Det legges vekt på følgende:

• Psykiateren benekter at hendelsene har funnet sted.
• Psykiateren mener det ikke bør være fysisk kontakt mellom behandler og pasient utenom somatiske undersøkelser. Han opplyser at han kun har foretatt fire somatiske undersøkelser av Miriam, som har begrenset seg til veiing.
• Psykiateren sier at han har hatt nærmere 1000 pasienter som lider av anoreksi til behandling, og at dette er den første klagen han har fått.
• Psykiateren sier at mor har befunnet seg enten i terapirommet eller på venterommet under terapien.

Derfor mener Helsetilsynet i Oslo og Akershus at det ikke er «overveiende sannsynlig at de påståtte situasjoner har funnet sted».

Tilsynsmyndighetene tror på psykiateren.

I dag føler Miriam seg sviktet av systemet og menneskene som skulle beskytte henne.

– Jeg varslet gang på gang. Men som barn hadde jeg ikke forutsetning til å hverken forstå eller påvirke den formelle prosessen. Det eneste jeg forsto var at det ikke hjalp å melde fra. Jeg følte meg maktesløs. Den følelsen har vært med meg siden, sier hun til VG.

Miriam synes fremdeles det er vanskelig å forstå hvorfor hun ikke fikk samme muligheter til å forklare seg som psykiateren fikk.

– Hvorfor fikk jeg aldri sjansen til å forklare meg, spør hun.

– Hva ville du sagt?

– Jeg ville fortalt hvor redd jeg var da han tok på meg. Jeg ville sagt at jeg som regel var alene med ham, at moren min bare var i terapirommet noen få ganger. Jeg ville også fortalt dem at mennesker som blir utsatt for overgrep, ikke nødvendigvis skriker eller roper. At argumentet hans om at terapirommet ikke er lydtett derfor ikke bør vektlegges, sier Miriam.

Psykiateren står fast på sine redegjørelser fra da saken ble behandlet i 2003/2004, sier hans advokat Halvard Helle.

– Helsemyndighetene gikk nøye gjennom saken og konkluderte med at det ikke var sannsynlig at disse hendelsene hadde funnet sted, sier Helle og fortsetter:

– De vektla helt konkrete detaljer som svekket troverdigheten ytterligere. Konklusjonen var at han ikke hadde handlet i strid med kravene i helselovgivningen.

Tidligere fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou, var involvert i klagesaken i 2003/2004.

– Psykiateren fikk komme inn til et møte og forklare seg, men Miriam og hennes pårørende fikk ikke det. Hvorfor?

– Det er ikke uvanlig at påklaget helsepersonell ber om et møte for å supplere sin skriftlige fremstilling. I utgangspunktet er slike saker skriftlige, men alle som ber om samtaler, får det. Det er vanskelig å si noe om i dag om hvorvidt klager i dette tilfellet ba om et møte, men vi kunne vært mer aktive i å tilby dette, sier Schou og legger til:

– Det er leit om dette oppleves som ensidig saksbehandling.

Den tidligere fylkeslegen understreker at dette er mange år siden og at han ikke lenger har tilgang til sakspapirene.

Psykiaterens advokat, Halvard Helle, er svært kritisk til Schous uttalelser:

– En tidligere fylkeslege, som nå er pensjonist og som ikke har tilgang på sakspapirene, går ut og kommenterer enkeltsaker på en måte som bidrar til å kaste mistanke mot psykiateren. Det finner jeg svært kritikkverdig og i strid med alle normale saksbehandlingsregler, sier Helle.

Miriams advokat, Mette Yvonne Larsen, reagerer på at Helsetilsynet i Oslo og Akershus ikke anmeldte saken til politiet den gang, så det kunne undersøkes om det hadde blitt begått straffbare handlinger.

– Hun har blitt sviktet av mange voksne rundt seg da hun var barn. I min bistand til henne vil jeg forsøke å hjelpe henne å få gjenopprettet noe av den urett hun har opplevd, sier Larsen.

Tidligere fylkeslege Schou sier de den gang ikke fant rimelig grunn til å anmelde.

Statsforvalteren i Oslo og Viken vil ikke svare på VGs spørsmål om hvorfor saken ikke ble politianmeldt i 2004, sier kommunikasjonssjef Liv Asta Ødegaard.

I voksen alder har Miriam fortsatt å gå i terapi. En av dem som har behandlet Miriam, er Cecilie Jørner, psykomotorisk fysioterapeut med spesialisering i traumebehandling.

VG har sett journalnotater fra behandlingen, som strekker seg fra 2011 til 2021.

– Det tok lang tid før Miriam greide å si navnet til psykiateren høyt, sier Jørner til VG og fortsetter:

– I journalen fra timene har jeg notert at hun var svært redd for ham og at hun gjentatte ganger fikk sterke, kroppslige traumereaksjoner og dissosierte da hun fortalte om hva som hadde skjedd hos psykiateren, sier Jørner.

Advokat Halvard Helle er svært kritisk til disse uttalelsene:

– Det er et alvorlig faglig og etisk overtramp å komme med påstander rettet mot en kollega i media under behandlingen av en tilsynssak, sier han til VG.

Helle mener at psykiateren har meget lav rettssikkerhet.

– Jeg frykter at han skal bli utsatt for et offentlig justismord. Det fremstår derfor som svært lite gjennomtenkt å ta denne saken opp igjen. Eventuelle svakheter ved helsemyndighetenes formelle saksbehandling i 2003 medfører ikke at påstandene blir sannere eller riktigere i 2023, så det kan ikke rettferdiggjøre å ta saken opp, sier Helle.

Miriam håper at hun blir lyttet til når Statsforvalteren behandler saken på nytt.

– Jeg håper at det nytter å si ifra, sier hun.

Statsforvalteren har sendt et brev til psykiateren, der han får mulighet til å uttale seg i den gjenåpnede tilsynssaken. Fristen er 6. februar 2023.