OPERASJON «ENDGAME»

Fosen-aksjonistene
la ukjente planer
som ville ramme
Norges mektigste
politikere – og kongen.

Slik var det febrilske
dramaet i kulissene
for å stanse en
okkupasjon av Slottet.

I én uke har en av de største sivil ulydighet-aksjonene stadig vokst seg større. Nå planlegger aksjonistene å gå ut med et smell.

Det er torsdag 2. mars. De opprinnelige demonstrantene som fredagen før tok seg inn i Olje- og energidepartementet, er samlet på møterom «Stilla» hos Natur og ungdoms kontor i Oslo sentrum.

På veggen henger lenker som over 40 år tidligere ble brukt i Alta-aksjonen.

Nå er planen som diskuteres, å blokkere inngangene til Slottet når regjeringen fredag formiddag skal møte Kongen i statsråd.

«Endgame» kaller de det.

Likevel er det under strategimøtet stor usikkerhet om selve avslutningen på aksjonen som har engasjert hele Norge.

«Vil vi miste sympatien i opinionen hvis vi okkuperer kongehuset?» spør Gina Gylver, lederen i Natur og ungdom.

Spørsmålet er om det kan oppstå scener som minner om stormingen av kongressen i USA.

«Hva hvis vi mister kontroll? Hva hvis gardesoldater griper inn? Blir det plutselig konfrontasjon med militæret? Det kan gå veldig galt.»

Vil aksjonsledelsen klare å ha kontroll på tusener av mennesker?

Hele uken har aksjonen vært ikkevoldelig. Men nå har den vokst seg så stor at aksjonsledelsen ikke har oversikt over alle som vil slå følge med dem opp til Slottet.

Det ringer i telefoner. Vurderingen om å innta Slottsplassen har lekket ut til flere av aksjonistenes støttespillere, som nå intenst prøver å få dem til å snu. Samtaler fra Stortinget, fra ledende personer i både Naturvernforbundet og Norske Samers Riksforbund. Alle med samme budskap:

«Ikke Slottet. Dere kan ikke finne på å blokkere Slottet!»

Politiet er gjort kjent med planene. Nå informerer de aksjonsledelsen om at en blokade av Slottet som vil hindre regjeringens medlemmer fra å møte til Kongen i statsråd, umiddelbart vil bli aksjonert mot – av sikkerhetshensyn.

Aksjonistene frykter å møte et mye tøffere og mindre hensynsfullt politi enn de har opplevd gjennom dagene utenfor Olje- og energidepartementet.

Samtidig frykter de å skuffe alle som har støttet dem, hvis de avslutter uten å få nok gjennomslag eller sette et verdig punktum. Er det riktig å gi seg nå?

De må ta en beslutning. Raskt. For om kort tid skal aksjonsledelsen treffe Jonas Gahr Støre. Statsministeren har bedt om et møte.

Tidlig torsdag kveld sender aksjonistenes talsperson Ella Marie Hætta Isaksen en melding hjem til samboeren Lars.

I denne reportasjen blir du tatt med på innsiden av åtte intense dager gjennom en av de mest omtalte politiske aksjonene i moderne norsk tid.

I løpet av en drøy uke vokser 16 aksjonister seg til 1500 mennesker i protest foran Stortinget. I underkant av 100 personer demonstrerer ulydig, blir båret bort av politiet, ifølge aksjonistenes egne oversikter.

25 personer ble innbrakt og 32 anmeldt for å ikke etterkomme pålegg fra politiet.

VG har snakket med flere titalls personer som var involvert. Vi har fått tilgang til SMS-utvekslinger, gruppechat-dialoger, e-poster, videodagbøker, møtereferater og planer.

Vi har også fått innsyn i myndighetenes sikkerhetsvurderinger av aksjonen.

Replikkene som VG siterer fra møter i aksjonsledelsen, er gjengitt slik de involverte selv husker dem.

Tre unge kvinner har stått sentralt.

Ella Marie Hætta Isaksen (24), strateg og talsperson.

Hun er samisk aktivist, artist og skuespiller. På kinolerret er hun blitt båret vekk av politiet i «Ellos Eatnu – la elva leve», filmatiseringen Alta-aksjonen på 70- og 80-tallet. Nå skal hun pågripes og fjernes i sitt virkelige liv.

Aksjonistene er åpne om at de bruker Isaksens kjendisstatus for alt den er verdt. Den skal sikre oppmerksomhet. Hun er også en av hovedstrategene bak aksjonen, som utformer budskapene som skal gi oppmerksomhet til saken.

Elle Nystad (23), talsperson overfor myndigheten og bindeledd til Sápmi.

Hun er leder for NSR Nuorat, ungdomsorganisasjonen til Norske Samers Riksforbund. Nystad er jusstudent ved Universitetet i Tromsø. Gjennom sitt nettverk har hun sikret juridisk støtte til aksjonen og skal underveis holde kontakten med en rekke samiske miljøer i SápmiSápmiDet nordsamiske navnet for samiske områder. Kan oversettes til "Sameland"..

Det er også Nystad som på vegne av demonstrantene møter myndighetene.

Gina Gylver (21), organisator og strateg.

Lederen for Natur og ungdom er en erfaren aksjonist og samfunnsdebattant. I 2021 ble hun utpekt av Dagens Næringsliv som en «Norges ledestjerner» under 30 år.

I fem uker har de tre, sammen med 13 andre aksjonister, lagt planer om å okkupere Olje- og energidepartementet.

Samlingen består av 14 samiske aktivister, samt to ikke-samiske aktivister fra Natur og Ungdom. I tillegg hadde de tre personer som støttepersonell til HMS, foto og sosiale medier som ble med inn. Det er en klar overvekt av samiske aksjonister. Det er helt bevisst.

– Det skulle ikke bare være «NU-ere i islendere», sier Gina Gylver.

Målet skal snart bli landskjent: Å få oppmerksomhet om at det nå er 500 dager siden Fosen-dommen falt i Høyesterett – en dom som slo fast at reindriftssamene er utsatt for et menneskerettighetsbrudd, på grunn av vindmøllene som er satt opp uten gyldig konsesjon.

Aksjonistene krever at møllene på Fosen må rives.

– Planen vår er å bli båret ut av politiet. Målet er å få oppmerksomhet om menneskerettighetsbruddet på Fosen. Da er sivil ulydighet et middel for å få det til, sier Gylver.

– Politiet må ikke få vite noen ting. Det er uvanlig for oss. Vanligvis informerer vi dem om alt vi skal gjøre, men nå jobber vi intenst for at de ikke skal få vite om aksjonen.

Hverken tidspunkt eller sted for aksjonen kommuniseres i form av meldinger. Alt mellom aksjonistene foregår muntlig.

De laster også ned den krypterte meldingstjenesten Signal, på grunn av frykt for å bli avlyttet.

Isaksen forteller ikke engang kjæresten sin, Lars, om detaljene:

«Vi skal aksjonere! Men jeg kan ikke si hvor eller når.»

Kun én dag med okkupasjon. Det er planen.

Utfordringen er en gigantisk jerndør på utsiden av svingdøren inn til departementet. Får politiet eller byråkratene vite om aksjonen, frykter aksjonistene at de ikke slipper inn, og at demonstrasjonen vil mislykket.

Alt handler om å komme seg inn. Når de er inne, skal de vrenge koftene. Et samisk symbol for sterk protest.

Hva som skjer videre, har de egentlig ingen plan for – utover at de skal bli kastet ut av politiet.

I forkant av aksjonen har aksjonsledelsen vært i kontakt med den kontroversielle gruppen Extinction RebellionExtinction RebellionKontroversiell klima-organisasjon som ofte bruker sivili ulydighet for å få oppmerksomhet. , som tidligere har aksjonert i lobbyen til Olje- og energidepartementet. De har fortalt at okkupanter «alltid fraktes ut mot slutten av arbeidsdagen».

Det er også den planlagte slutten nå: Synet av koftekledd ungdom som bæres ut. Bilder som vil gi assosiasjoner til Alta-aksjonen, den som i sin tid ville stanse utbyggingen av vannkraftanlegget i Alta og Kautokeino.

Endelig er dagen her. Torsdag 23. februar.

Klokken er blitt ti på syv om kvelden. Hjemme i leiligheten sin slår Ella Marie Hætta Isaksen på videokameraet på mobilen.

Åtte minutter over syv lukker Isaksen døren bak seg, på vei til å møte de andre aksjonistene.

Under bena er asfalten våt av snø der de marsjerer mot Olje- og energidepartementet i Oslo sentrum.

Alle aksjonistene kommer seg inn.

Det går overraskende enkelt. Ingen jerndør sperres, mens de tar seg inn inngangspartiet til departementet.

De fester plakater og bannere. Lobbyen i departementet er offisielt okkupert. Og når arbeidsdagen nærmer seg slutten, forbereder de seg på å bli kastet ut.

Men det er ingen tegn til politi.

Hvem kan tenke seg å overnatte? Alle rekker opp hendene.

De har hverken med seg soveposer, tannbørster eller klesskift. Men verre: Nå har de heller ikke nok mat.

– Vi hadde med to brødskiver hver. De ble spist opp ved lunsjtider dagen før, forteller Isaksen.

I løpet av kvelden begynner aksjonistene å kjenne på sulten. De får heller ikke fraktet mat inn fra støttespillere som står på utsiden, kun få meter og en glassvegg unna.

I en intern e-post VG har fått innsyn i, skriver direktøren i departementenes sikkerhetstjeneste at demonstranter utenfor bygget hadde ønsket å forsyne aksjonistene med mat og drikke.

«Det har vi ikke tillat, da vi ikke har kapasitet til å kontrollere hva som faktisk leveres inn. Alle er velkommen til å forlate resepsjonen for å spise og drikke sammen med demonstrantene utenfor!»

– Vi følte at de forsøkte å røyke oss ut ved å nekte oss mat, sier Elle Nystad.

Fredag morgen 24. februar begynner sulten å bli kraftigere. Mange har ikke fått i seg mat på snart ett døgn. Isaksen forteller at flere av aksjonistene nærmest følte seg tvunget til en ufrivillig sultestreik.

Kan de få smuglet inn mat? Journalister og stortingsrepresentanter får meldinger med spørsmål om de kan gjøre dette samtidig som de skal inn til departementet for å snakke med aksjonistene eller gjøre intervjuer.

Men før de rekker å iverksette smugleroperasjonen, kommer det klokken 11.30 kontrabeskjed fra departementets sikkerhetstjeneste: Aksjonistene skal likevel få én time til å frakte inn noe å spise. All maten som slippes inn, sjekkes grundig av sikkerhetspersonell. Også medisin får passere.

«Vi vil tilrettelegge for at demonstrantene inne i R5 kan ta imot mat i R5 i en kort periode 11.40-12.40. Alt vil bli sikkerhetskontrollert, og vil ikke utgjøre noen risiko», skriver sikkerhetsdirektøren.

Så det er en gjeng mette aksjonister som søndag klokken 14.06 hører det plinge i innboksen til Natur og ungdoms twitterkonto.

Allerede samme dag ankommer den verdenskjente, svenske aktivisten Greta Thunberg. Hun lurer på om det finnes en sofa hun kan låne til å sove på når hun er i byen.

I departementet jubler aksjonistene. De har slitt med å få medieoppmerksomhet om aksjonen så langt.

– Greta er en mektig kvinne. I klima-verdenen er hun den største stjernen på himmelen. Med henne på laget visste vi det ville bli mer oppmerksomhet, sier Ella Marie Hætta Isaksen.

Men politiet skal ikke aksjonere i løpet av morgendagen, slik Natur og Ungdom skriver til Greta Thunberg. Det skjer allerede natt til mandag.

Aksjonistene våkner brått klokken 01.30. Inn kommer i underkant av 20 uniformerte politibetjenter

Aksjonistene forstår at det er nå de blir fjernet. Midt på natten.

– Jeg var så sint at jeg begynte å grine, forteller Gina Gylver.

Politiet gir dem 30 minutter til å forlate departementet. Er de ikke ute innen det, blir de fjernet med makt.

Flere av aksjonistene begynner å joike. De joiker «Kråka».

I samisk tradisjon er kråke et symbol på «øvrigheta» og myndighetene.

– Det er en tergende joik. Et stikk til politiet, sier Isaksen.

I hennes hode, mens hun joiker og bæres bort, forvandles skumle kråker gradvis om til politibetjenter som bruker sin makt.

Det som skjer, livestreames ut til verden.

– Det er veldig emosjonelt å bli båret bort, sier Isaksen.

– Jeg er vant til politiet, vant til lukten av politiuniform. Det er lukten av hjemme for meg. Begge foreldrene mine er politifolk. Det er en sorg å måtte bruke kroppen sin til en politisk sak. Men vi har forsøkt alt annet. Dette er et tegn på desperasjon.

Med tung politieskorte fraktes aksjonistene ned heisen til en garasje og inn i baksetet på to politibiler.

– Vi var rasende over å bli forsøkt usynliggjort og fjernet på natten. De ville kvele stemmen vår. Istedenfor sørget de for mye større oppmerksomhet om saken, sier Elle Nystad.

Beslutningen om å kaste ut aksjonistene på natten, vekker reaksjoner ogs blant regjeringens støttespillere:

Ap-veteran og fagforeningsmann Torbjørn Bongo reagerte sterkt:

– Dette er jævla feigt. Å sende politiet på demonstranter midt på natta, for å unngå kameraer og bilder av at de blir båret ut, det provoserer meg, sa han til VG morgenen etter.

På Grønland politistasjon holdes aksjonistene i rundt tre kvarter, før de slippes fri.

Midt på natten vandrer de med vaiende flagg gjennom tomme bygater. Ella sender en sms til kjæresten Lars.

Først en tur innom Natur og ungdom-kontoret.

Litt søvn.

Så rett tilbake til Olje- og energidepartementet.

Aksjonistene er ute i det fri. Nå er det ikke lenger bare Olje- og energidepartementet som rammes; mandag, tirsdag og onsdag stenges inngangen til stadig flere departementer.

Politiet gjennomfører daglig nye aksjoner for å fjerne demonstranter. Samtidig tenker aksjonistene på hvordan de kan eskalere – og beholde oppmerksomheten.

– Vi tenkte alltid på neste dag. Det ble en dans med politiet og Olje- og energidepartementet, sier Gina Gylver.

Med Greta Thunberg på laget er det ikke bare norske medier som har skjerpet oppmerksomheten. Journalister ringer fra hele verden. Fra BBC og den franske avisen Le Monde.

«Kan noen andre ta den? Det er Le Monde, jeg har ikke tid akkurat nå», kommenterer Elle Nystad tørt.

Internasjonale redaksjoner er ikke de eneste som ikke klarer å få kontakt med aktivistene. Nystad får en e-post fra olje- og energiminister Terje Aasland. Han ber om et møte.

Nystad svarer ikke statsråden, men forteller til mediene at aksjonistene er uinteressert i en høflig prat med ministeren.

– Det er kun regjeringen som tjener på at vi stiller opp på bilder der vi tar hverandre i hånden. Da kan de si at vi har hatt «dialog», og at de lytter. Sannheten er at de ikke hører på noe av hva vi sier, forklarer Nystad til VG i ettertid.

Klokken 11.18 tirsdag 28. februar dukker Aasland uannonsert opp foran demonstrasjonen. Men de har ingen ønsker om å snakke med ham.

«Vi vil ikke høre på tompratet ditt!» sier Ella Marie Hætta Isaksen.

Fra hovedinngangen til sitt eget departement blir olje- og energiministeren forvist med kamprop.

Etter fem intense døgn begynner demonstrantene å føle seg trøtte og slitne. De har knapt tid til å snakke med familie, venner og kjære utenfor aksjonen.

Elle Nystad sender en melding til familien om at hun kommer til å ta kontakt med dem når hun får tid til å snakke. Hun ber dem om å ikke ringe til henne.

Etter at statsråd Aasland har forlatt aksjonistene, ser Ella Marie Hætta Isaksen på telefonen sin. Hun har glemt å svare kjæresten.

Den siste uken har de først og fremst sett hverandre gjennom et glassvindu.

Aksjonistene får støtte fra flere kanter. En bag med tørket reinkjøtt sendes dem fra Kautokeino. En sex- og lærfetisjklubb for menn donerer kjetting som aksjonistene kan lenke seg fast med. Trefoldighetskirken like i nærheten åpner dørene og tilbyr dem vafler, hvile og strøm til å lade mobilene.

For hver dag som går idet februar blir til mars, eskaleres aksjonen.

Stadig nye demonstranter bæres bort, og stadig nye departementer blokkeres. Greta Thunberg deltar midt i gjengen – onsdag 1. mars blir også hun fjernet av politiet - fra inngangen til Finansdepartementet.

– Pressen går helt loco da Greta blir båret vekk. Journalister løper etter oss, forteller Ella Marie Hætta Isaksen.

– Jeg spør: «Skal vi løpe?». Greta svarer: «Vi løper!»

Det går opp for aksjonistene at den store politiaksjonen, som er deres planlagte avslutning – en slags storslått finale for hele opprøret – ikke kommer som forventet.

Onsdag begynner de for alvor å diskutere i det skjulte hvordan aksjonen kan avsluttes.

– Det aller viktigste var at det ikke kom ut at vi planla å avslutte. Vi måtte opprettholde trykket. Hadde regjeringen visst at det bare var å ri stormen av, ville det vært over. Det måtte aldri ut. Vårt sterkeste kort var aksjonen som vokste hver dag, sier Gina Gylver.

Nå diskuterer de om avslutningen kan gjøres opp mot Kongen i statsråd i slutten av uken. Hver fredag klokken 11 samles alle statsrådene på Slottet, hvor de i formelt møte med kong Harald treffer regjeringens beslutninger.

Planen får stor tilslutning. Nå har de «Endgame» i sikte.

Ella Marie Hætta Isaksen skriver en melding i gruppechatten på den krypterte meldingstjenesten Signal til den såkalte «innegjengen»; aksjonistene som har vært med på planene siden dag én.

Klokken 18.30 onsdag kveld har Ella Marie Hætta Isaksen bord på luksusrestauranten A'L'aise på Majorstuen. Bestillingen har hun og Lars gjort for lenge siden, for å feire fem år som kjærester.

Egentlig har hun avlyst hele daten, men én time før ser hun at hun faktisk kan rekke et romantisk avbrekk fra aksjonistlivet.

– Jeg rekker ikke å dusje, bare kaste på meg en kjole og dra bort dit. For å forsøke å «berge forholdet». Støtten fra Lars har betydd alt. Å vite at jeg har en trygghet. En som tar meg imot, forteller hun.

– Vi har vært sammen siden før all offentligheten, og det er dyrebart for meg. Lars er glad i den personen jeg er, uansett hva den store verden måtte mene om meg. Han backer meg. Gjør at jeg kan stå støtt.

Nå har de kvelden for seg selv. Så vibrerer det i telefonen.

Statsministerens kontor har tatt kontakt med aksjonistene for å forsøke å få til et møte. Nå må aksjonistene treffes for ta stilling til om de vil si ja til invitasjonen.

Men for en gangs skyld blir det et møte i aksjonsledelsen uten Isaksen.

– Det føltes helt riktig å få prioritert Lars én kveld midt i alt dette.

Torsdag 2. mars skal olje- og energiminister Terje Aasland møte sametingspresident Silje Karine Muotka. Møtet har vært planlagt lenge, men på grunn av demonstrasjonene er det knyttet stor spenning til hva han vil si.

I kulissene har det vært konflikt mellom Sametinget og Olje- og energidepartementet om hvor møtet skal være. Regjeringen har foreslått å flytte det vekk fra departementet på grunn av demonstrasjonene. Sametingspresidenten nekter.

Muotka har lovet aksjonistene at hun skal ankomme gjennom hovedinngangen – og krever å få oppfylt løftet sitt. Saken ender på statsministerens bord.

Departementet gir etter – og sametingspresidenten blir den første som får slippe forbi aksjonistenes blokade.

Like før har statsråd Terje Aasland i hemmelighet hatt et møte med Fosen-samene. Her beklager han for første gang på vegne av regjeringen, og erkjenner at høyesterettsdommen betyr at det er skjedd et menneskerettighetsbrudd mot reindriftssamene på Fosen.

Det er duket for «Endgame.»

I snart et døgn har aksjonistene vært i dialog med Statsministerens kontor om et møte med Jonas Gahr Støre.

To saker har de måttet bli enige om: En plan for møtet med statsministeren. Og hvordan de skal gå ut av hele aksjonen.

At den avsluttes på en ordentlig måte, er helt kritisk.

– Vi måtte sikre at det ville skje på en trygg måte og at vi ikke mistet kontrollen. Vi hadde navnet og logoen vår over hele aksjonen.

Aksjonistene har nå fått presset frem en beklagelse og erkjennelse fra regjeringen om at det foregår et menneskerettighetsbrudd. Men er det nok? Vindmøllene på Fosen går fortsatt.

Ella Marie Hætta Isaksen er usikker på om det i det hele tatt er riktig å gi seg.

– Jeg var redd for å skuffe Sápmi. Var det riktig å avslutte nå? Jeg visste ikke, sier hun.

Aksjonsledelsen vurderte flere scenarioer. For eksempel å fortsette med aksjoner hver fredag så lenge menneskerettighetsbruddet pågikk.

– Dette ville bli vårt siste stunt. Det måtte være riktig. Alle som hadde vært med, skulle sitte igjen med fin følelse, sier Elle Nystad.

Politiet hadde gitt klar gitt beskjed om at de vil bli fjernet hvis de prøvde å blokkere Kongen i statsråd. Da kunne det bli massearrestasjoner.

Det vil aksjonistene unngå. De ønsker ikke at et vondt øyeblikk skal avslutte aksjonen deres.

De beslutter å heller gjennomføre en «symbolsk blokade» foran Slottet, uten å sperre den bakre inngangen, hvor statsrådsbilene vil ankomme. Dette skjer i forståelse med politiet.

Så gjenstår kun ett møte denne torsdagskvelden.

Aksjonistene har vært tilbakeholdne med å bekrefte avtalen med Jonas Gahr Støre. Statsministerens kontor har sendt purremeldinger for å forsikre seg om at de vil stille.

Det gjør de – i Trefoldighetskirken.

Kirken har fungert som demonstrantenes pusterom under aksjonen. Fri fra presse, søkelys og oppmerksomhet. En plass for hvile og pause.

I forkant av møtet har Støre bedt om å få prate med sametingspresidenten.

Inne i kirken legger Elle Nystad frem kravene til statsministeren:

• Riv turbinene
• I det minste: stans turbinene
• Bytt departement som håndterer saken

Etter hvert blir det en samtale mellom aksjonistene og Støre.

«Støre, du må skjønne at det er mye frykt rundt dette bordet. Vi tåler ikke 500 dager til uten at det gjøres noe», sier Isaksen.

Støre lytter – og svarer kontant:

«Det blir ikke 500 dager til. Men Ella, siste jeg møtte deg, sa jeg at hører på musikken din. Og min favorittlåt av deg er ’Patience’. I denne saken har dere vært tålmodige.»

– Møtet i Trefoldighetskirken gjorde sterkt inntrykk på meg, sier Støre til VG i ettertid.

– Det var et ærlig, godt og personlig møte. Jeg vil gi honnør til aksjonistene for en åpen og god samtale.

Da samtalen i Trefoldighetskirken er over, uttaler Elle Nystad seg til mediene. Budskapet utad skal ikke levne noen tvil:

«Aksjonene fortsetter i morgen.»

I løpet av natten til fredag 3. mars har Greta Thunberg sammen med Blitz og Natur og Ungdom hengt opp samiske flagg langs hele Karl Johans gate, slik at de sammen peker ut veien fra Stortinget opp til Slottet.

Like over klokken 09 går det ut en pressemelding stikk i strid med Elle Nystads uttalelse kvelden før:

Aksjonen avsluttes. Først med en stormarkering på Eidsvolls plass foran Stortinget. Deretter gjennom en stille markering foran Slottet.

Mellom 1500 og 2000 mennesker møter opp for å vise sin støtte, og får høre appeller og joik.

Ella Marie Hætta Isaksen er den siste på talerstolen. Hun joiker «MazéMazéMazé er det nordsamiske navnet på bygda som på norsk heter Masi.» – joiken til den samiske bygda som skulle legges under vann som følge av Alta- og Kautokeino-utbyggingen, men som ble berget etter Alta-aksjonene tidlig på 80-tallet.

Etter joiken tar Isaksen ordet:

«Jeg tror og jeg håper det blir et før og et etter Fosen-aksjonen. La det ikke bli stille. Det skal aldri bli stille fra oss igjen.»

Det er 784 meter i en rett linje fra Stortinget til Slottet. Alle som deltar i støttemarkeringen inviteres opp til å støtte den symbolske blokaden av slottet.

I samlet flokk beveger folkemassene seg oppover i Karl Johan i rolig tempo mot kongehuset.

Slottsplassen er dekket av samiske farger - rødt, blått, grønt og gult.

Rolig joik bryter stillheten.

– Jeg satt igjen med så mye kjærlighet. Så mange mennesker som samlet seg for én sak. Som har reist fra hele landet og over landsgrenser. Det viser en kraft og styrke, sier Elle Nystad til VG i ettertid.

– Vi har vist at sivil ulydighet er en helt nødvendig sikkerhetsventil i det norske samfunnet og demokratiet, mener Gina Gylver.

– Livene våre er forandret for alltid, sier Ella Marie Hætta Isaksen.

– Å stå i en slik aksjon som ble så mye større enn vi tenkte, det gir meg håp. Håp om at hvis vi vil – og mange nok bryr seg – så får vi til ting. For kampen er langt fra over. Vi har et helt liv i kamp. Men der og da, foran Slottet, kjente jeg på fremskritt.