SISTE FARVEL: Pappa Magne Helander og mamma Cecilie Dybing tar et siste farvel med Ylva. Hun ble bare syv år gammel.

Hva Ylva har lært oss

Magne og Cecilie har tatt siste farvel med sin Ylva. På reisen har de lært oss noe viktig - at sorgen kan deles. At den bør deles.

  • Shazia Sarwar

Artikkelen er over seks år gammel

I ærverdige Drøbak kirke ble det i dag tatt farvel med rampeprinsessen Ylva. Ballonger, såpebobler, barnerim og «Sangen om Ylva» markerte slutten på en lang reise. Ylva har berørte langt flere enn de 300 som hadde funnet plass i kirken.
Ylva var bare tre år da hun fikk kreft i hjernen. Små barn skal ikke få kreft, og de skal ikke dø av den. Men det er nettopp det de gjør. Hundrevis av barn blir rammet av alvorlige sykdommer og mange kjenner ingen annen tilværelse enn sykdom og smerte i sitt korte liv.

Døden skal gjemmes

De er rundt oss overalt, foreldrene som kjemper for og med sine døende barn. Men det er ikke alle vi ser.

HVILE: Dette bildet av Ylva og mamma sammen i sykehussengen delte pappa Magne på sin Facebook-profil i september. Foto: PRIVAT

Som foreldre haster vi raskt forbi dem. De minner oss på at sykdom og død også kan ramme våre uerstattelige barn. Vi makter ikke tanken. I vår polerte hverdag har vi ikke tid til å snakke om døden. Den skal gjemmes. Sorgen skal dempes, smerten kamufleres. De fleste av oss har sett døden på nært hold - mistet en vi har holdt kjært.

Journalist Shazia Sarwar

Men vi har trodd vi er alene. Med følelsene. Hvem vil lytte til oss om vår frykt, vår savn og tomrommet? Vi går ikke lenger med synlige sorte bånd som kan signalisere at vi sørger. Vi hilser på naboen i trappeoppgangen, men det er omtrent det. Vi vet ofte ikke at naboen har et dødssykt barn. Hadde vi visst, er det ikke sikkert vi hadde turt å ringe på og spurt om de trenger noe. Og naboen hadde kanskje ikke turt å si at han trenger en klem.

Død er vanlig, men å snakke om den er uvanlig.

Befriende åpenhet

Så kommer Magne og Cecilie og snur opp ned på alt. De tar oss med på en reise som viser oss en hudløs smerte, et udødelig håp og en bunnløs kjærlighet. Og de viser oss døden. Naken, skremmende, følbar. De lar oss bli kjent med Ylva. Deres syvåring som snart skal bli en engel. Hun kan ikke lenger leke rundt i hagen, men høsten kommer til henne. Bladene pappa og mamma legger under hånden hennes er grønne i starten, så blir de lysgule, oransje og til slutt brune og livløse.

Så vakkert, så brutalt. Så gjenkjennelig, så fryktet. Deres åpenhet er befriende. Deres stoiske håndtering beundringsverdig.

Dele sorgen

Vi overøser Ylva og hennes mamma og pappa med hjerter. To små tegn på tastaturet, men en stor endring i hvordan vi som samfunn håndterer sykdom og død. Magne Helander har med sin åpenhet, invitert til åpenhet. Ved å gi av seg selv, sin sorg og sin kjærlighet til datteren sin har han åpnet for at folk gir tilbake. Lille Ylva representerer alle barn som kjemper mot sykdom. Alle som vil få vinger og løpe rundt i blomsterenger.

Vi tror døden er privat. Det er den ikke. For den rammer oss alle. Å dele sorgen, letter byrden. Lille Ylva har lært oss nettopp det - at vi bør ringe på naboen og tilby en klem.

Mer om

  1. Helse

Flere artikler

  1. Pluss content

    Hva Ylva har lært oss

  2. Far delte kreftssyke Ylvas siste uker med 80.000 på Facebook: – Godt å vite at Ylva ikke er glemt

  3. Pluss content

    Pappaen forteller: Livet etter Ylva

  4. Pluss content

    - Godt å vite at Ylva ikke er glemt

  5. Pluss content

    Filip (2) var dødssyk: Hvor mye kan en liten kropp tåle?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder