Her er hele Toskas dagbok

INNENRIKS

Jeg, David Toska, skal med dette brevet fortelle om planleggingen og gjennomføringen av ranet i Stavanger.

Publisert: Oppdatert: 26.03.10 10:31

På denne måten startet David Toska dagboken som ble funnet på hans bærbare PC etter han ble arrestert i Spania. I det 17 sider lange notatet tilstår Toska ranet av Nokas i Stavanger, og det vil bli svært sentralt i rettssaken som starter i dag.

David Toskas forsvarer Øystein Storrvik har tidligere presisert følgende for VG når det Toskas dagboknotater:

- Det er viktig å lese beretningen i en sammenheng. David skrev dette i midten av februar. På dette tidspunktet satt samboeren varetektsfengslet, siktet for medvirkning til ranet. Han ville få fram at hun var uskyldig, og at han skrev dette i en vanskelig situasjon mens han var på rømmen, sier Storrvik.

Senere ble samboeren løslatt, og den alvorlige siktelsen mot henne ble henlagt

Enkelte personlige opplysninger er fjernet av VG Nett. Ellers er dette ordene på den måten David Toska skrev de mens han var på flukt etter dødsranet.

------------

Til alle parter i Stavanger saken. Oppklaringsbrev vedrørende ran og drap i Stavanger 5. april 2004.

Jeg David Toska skal med dette brevet fortelle om planleggingen og gjennomføringen av ranet i Stavanger.

Varetektsperioden

Jeg vil starte denne fortellingen med da jeg satt i varetekt for bankbokssaken fra høsten 2001 til høsten 2002. Alt tydet på at jeg kom til å bli sittende fengslet frem til hovedforhandling på våren 2003. Petter Mandt som var politiadvokat i bankbokssaken kjørte knallhardt på at jeg ikke skulle løslates før rettsaken. Petter var en kreativ og pågående type, og plutselig be jeg siktet for en gigantisk narkotikasak som hadde strafferamme på 15 år i fengsel.

Bakgrunnen for denne siktelsen var at jeg hadde stått bak et innbruddsforsøk mot Norsk Medisinaldepot. I utgangspunktet var jeg bare siktet for innbruddforsøk men dette ble utvidet til forsøk på tyveri av 840.000 narkotiske tabelletter. Først tok jeg ikle den nye siktelsen særlig alvorlig, men etter hvert gikk det opp for meg at hvis jeg ble funnet skyldig kunne jeg få en langt strengere dom enn det jeg først hadde regnet med forbankbokssaken og medisinaldepotsaken. Som lyn fra blå himmel ble jeg plutselig løslatt høsten 2002. Dette kom som en stor overraskelse på meg, da jeg var sikker på å sitte fengslet helt frem til hovedforhandling, og deretter sone en eventuell dom.

Ut møte undrum

Etter noen måneders avklimatisering begynte livet i frihet å stabilisere seg. Vel ute var det tide å ta tak I et gammelt problem som jeg ikke hadde håndtert mens jeg satt i varetekt. Det gjalt et lån på 5 millioner kroner som jeg hadde formidlet til Thomas øye. Lånet skulle vært tilbakebetalt for lenge siden, men det hadde ikke blitt gjort. Jeg forhørte meg lit tog det var tydelig at Thomas Øye ikke hadde muligheten til å rydde op pi problemet, Derfor fikk jeg satt opp et møte med harald undrum, som var kausjonist på lånet. Undrum møtte meg og min gode venn William Ellingsen på nebbet kafe ved sjølyst. Der kom raskt frem at Undrum ikke hadde penger til å betale. Det var riktig nok mulig at han en eller annen gang i fremtiden kunne betale, men det var veldig uklart når dette kunne bli.

Jeg var ikke særlig fornøyd med hva undrum hadde å fortelle, og fant meg heller ikke i det. Jeg oppfordret ham til å be sin velstående familie om hjelp til å rydde opp. Dette var Undrum lite interessert i, men etter litt press fra meg og William sa han seg villig til å snakke med sin mor, og det virket som at ting skulle ordne seg. Derfor engasjerte jeg en advokat som kunne ta seg av de endelige forhandlingene med undrum og hans familie, Jeg ville at prosessen skulle gå ryddig for seg, og tenkte at det var best advokaten styrte butikken herfra. Da min advokat tok kontakt med Undrum var ikke betalingsviljen til stede lenger noe som medførte at vi til slutt begjærte Harald undrum konkurs.

Traff petter mandt og bevegelse i bokssaken

Tiden gikk og jeg hørte ikke noe mer fra Petter Mandt og bankbokssaken. Jeg begynte å lure på om saken hadde blitt henlagt på grunn av ulovlig politiprovokasjon. En dag sommeren 2003 traff jeg Petter Mandt helt tilfeldig utenfor tinghuset i Oslo. NN [Toskas samboer] som var gravid var også tilstede. Jeg hilste på Petter og spurte om bankbokssaken var henlagt. Petter fortalte at han jobbet med saken akkurat nå, og at jeg snart ville høre fra ham. Jeg sa til Petter at han ikke måte være så streng mot meg for nå som jeg snart skulle bli far. Vi får vente å se mente Petter og gikk.

Et par måneder senere fikk Christine Hamborgstrøm (Toskas advokat da) beskjed om at saken skulle berammes våren 2004. Jeg lurer faktisk på om ikke det var snakk om april 2004 den gangen. På grunn av treghet i systemet ble bankbokssaken til slutt berammet til September 2004. Jeg hadde også en uoppgjort våpensak som skulle opp for retten våren 2004, så det virket som at jeg snart skulle inn for å sone. I tilegg til våpensaken, bankbokssaken og medisinaldepotsaken var det nok en rettsforhandling som jeg ventet på, nemmlig konkursbegjæring mot Harald Undrum.

XX ble født og pedoden på sykehuset.

Rett før rettsaken mot undrum ble min sønn XX født. Han var tidlig ute, nesten en måned før termin. På et øyeblikk var livet for meg og NN snudd helt på hode. Jeg hadde gledet meg til å bli far, men jeg var ikke sikker på om jeg var mann nok til oppgaven. Jeg viste at jeg ville være verdens beste pappa når jeg var tilstede, men med alle de sakene som skulle opp så var det fare for at jeg kom til â sitte en del i fengsel de nærmeste årene. XX veide bare rett over 2 kilo da han ble født, og trengte derfor ekstra mye stell. Han måtte ha mat hver 3. time selv om vi måtte vekke han for à spise, På sykehuset strevde NN [Toskas samboer] med â få til ammingen, men XX var ikke sterk nok til å få det til.

Konkursforhandlingen:

Jeg mener at NN fremdeles var på sykehuset da jeg gikk i retten for å begjære Harald Undrum konkurs. Bakgrunnen for konkursbegjæringen var at Undrum hadde kausjonert for et lån på 5 millioner kroner som jeg hadde lånt ut til Thomas Øye. Pengene hadde jeg selv fått av tidligere byggmester YY som også var tilstede under forhandlingene. Politiet viste også interesse for saken. Jeg var rimelig sikker på at det var en representant for økokrim i rettslokalet da konkursbegjæringen ble behandlet. På tilskuerbenken satt nemmelig en pæreformet kar og noterte mens jeg forklarte meg for retten. Tilskueren virket litt for utrent till å være politi, så min første tanke var at han kanskje var journalist. Jeg så at han hadde en hvit pose med seg, og jeg kunne skimte at det var dokumenter i posen hans. Jeg tittet nøye bort på for å se hva han hadde med seg. Gjennom den hvite posen kunne jeg se noe som lignet på utsiden av en politirapport.

Dessverre har jeg sett noen av dem opp gjennom årene. og jeg
mente â dra kjensel på den grønne permen. Tilskueren la merke til at jeg prøvde å se opp i posen hans, og la bort den. Etter min målestokk hadde ikke rent mel i den hvite posen sin. Jeg gikk ut fra at tilskueren måtte være fra økokrim, og tenkte at i økokrim trenger man heller et trenet hode enn en trenet kropp. Det overrasket meg egentlig ikke at økokrim skulle fatte interesse for at jeg hadde lånt ut 5 millioner kroner i kontanter til thomas øye. Vi var jo begge beryktet på hver vår måte.

Vel hjemme og kjennelsen fra bærum kom.

Da kjennelsen fra retten i bærum kom var jeg hjemmeværende pappa som strevde med å få døgnets 24 timer til å strekke til. Jeg var ikke særlig fornøyd da jeg leste kjennelsen.
Lånet på 5 millioner var utbetalt i kontanter, noe som retten i Bærum brukte som bevis på at dette var svarte penger. Etter dette dreide seg om et lån av svarte penger kunne ikke Undrum bli slått konkurs. Det gikk altså ikke så bra for min del, og jeg begynte å tenke på den pæreformede karen fra rettsmøte. Kanskje han også hadde lest kjennelsen og kunne tenke seg å slå av en prat med meg en dag. Jeg viste at en siktelse på heleri av 5 millioner kroner var ikke det jeg trengte på dette tidspunktet.

Jeg var jo ute på lånt tid fra før, så en ny sak kunne fort bety at jeg ikke kom ut av varetekt før alle sakene mine var ferdig pådømt. Dette passet egentlig svært dårlig ettersom jeg nettopp hadde blitt far og jeg ønsket å bli litt bedre kjent med min sønn før jeg skulle inn å sone for bankbokssaken. Riktig nok nektet jeg staffeskyld for bankboksene, men jeg forsto at det var overhengende fare for å bli dømt. Den hektiske hverdagen som småbarnsfar gjorde at jeg ikke hadde kapasitet til å tenke så mye over det nye trusselbilde, men en gang i blant dukket den mystiske tilskueren opp i hodet mitt. Dager ble til uker og jeg ble stadig mer rutinert med flaskekoking og bleieskift.

Brev fra dagens næringsliv

En dag fikk jeg et brev der det sto at dagens næringsliv hadde foretatt en kredittsjekk av meg. Det gikk opp for meg at det snart ville bli skriverier om koffertoverleveringen på frogner. Jeg kunne se for meg overskriften, "Bankboksliga lånte ut 5 millioner i kontanter til Thomas øye". Helvete heller, jeg kunne se for meg den neste overskriften også, "28 år gammel mann pågrepet for forsøk på hvitvasking" eller noe i den stil. Med en gang noe kommer i media så øker presset på at myndighetene skal reagere. Tanken på å gå under jorden begynte å melde seg, men det var ikke så greit med et nyfødt barn og en samboer som ble hoppende gal bare skulle ut et par timer.

Jeg fant ut at enten fikk NN og XX bli med meg under jorden ellers matte jeg bare bli hjemme til dørene ble sparket inn. En dag kom artikkelen om lånet til Thomas Øye på trykk i kapital. Der stod det at jeg var en kjent figur i tveita gjengen som var tiltalt for bankbokser, medisinaldepot og så videre. Dette var ikke bra id et hele tatt, og jeg følte at det begynte å brenne litt under bena på meg. Jeg snakket litt med NN om hva jeg fryktet kunne komme til å skje og spurte om hun kunne tenke seg å reise bort sammen med meg. Hun jublet ikke over ideen, så jeg forførte henne med at det ville bli kjempe koselig og at vi kunne være sammen hele tide. Vi skulle være utenfor rekkevidden til kameratene mine som jeg vanligvis brukte en del tid sammen med.

Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk fra jeg tok opp tema med NN til jeg var klar til å reise fra byen. Jeg ordnet en del praktiske ting, og en kveld var jeg klar til å dra. NN fikk knapt tid til å summe seg før vi skulle reise, for hun måtte ringe foreldrene sine og fortelle at vi tok en liten ferie. Jeg husker at NN var rasende på turen og mente at det var helt uforsvarlig å holde på slik med et lite barn. Til tross for litt problemer ved avreisen ble alt mye bedre da vi kom inn i det nye rekkehuset i smeaheia

Hvorfor flyttet jeg til stavanger

Jeg hadde bestemt meg for å reise fra Oslo, så det var på tide å finne et nytt tilholdssted. Det skulle være i Norge, og det måtte være en by med litt størrelse. Ettersom jeg hadde så mye familie i bergen sto det mellom Kristiansand eller Stavanger. Jeg hadde vært i Stavanger tidligere og syntes det var en koselig by. Det milde klimaet i Stavanger var også en faktor som spilte inn. Vi hadde nettopp fått en liten gut tog jeg følte at han likte seg best på den røde siden av gradestokken. Da jeg flyttet til Stavanger ante jeg ingenting om hva dette oppholdet skulle ende i. Jeg hadde vel et lite håp om å lokalisere et eller enkelt opplegg etter hver, men det kunne jeg funnet hvilket som helst annet sted også.

Jeg hadde en liten tanke om at det kunne være interessant å ta en titt på de lokale sparebankene, for å se etter muligheter for et nytt bankboksbrekk. Vinningskriminalitet av størrelse hadde i hovedsak var et fenomen fra Østlandet, så jeg lurte på om utkant Norge kunne være mer naivt. Linjebrudd konseptet som jeg hadde brukt under innbruddet på Bryn kunne kanskje fungere på nytt et stykke bort fra hovedstaden. Jeg hadde ingen store planer eller forhåpninger om at det skulle bli et opplegg i Stavanger da jeg reiste dit, men jeg hadde tenkt å holde meg orientert i terrenget.

Leie i Smeaheia

Vel fremme i Stavanger området begynte vi å ringe på bolig annonser for å finne et hyggelig sted å bo. Jeg ringte på noen og NN ringte på noen andre. Vi brukte en ny kontanttelefon som jeg hadde kjøpt på veien ned til Stavalger til å ringe med. Da jeg kjøpte den nye telefonen lurte selger på navnet mitt, og jeg svarte at jeg het "Erik Hansen" eller noe i den stil. Så vidt jeg husker var jeg som ringte på rekkehuset i Smeaheia. Jeg snakket med en venn av eieren av rekkehuset og fikk avtale om visning. På visningen fikk vi vite at eieren av boligen bodde i Bærum, og at familien hans eide store deler av eiendommene rundt rekkehuset. NN syntes stedet var kjempeflott, og ville gjerne flytte inn der.

Jeg var også fornøyd og i tillegg likte typen som skulle leie ut. Han var en ung fyr på min alder som ikke stilte så mange slitsomme spørsmål om hva jeg jobbet med og slike ting. Jeg hadde ikke sekken full av gode referanser fra tidligere leieforhold og arbeidsgivere, så jeg var glad for at han ikke spurte om det. Etter visningen ringte jeg opp til utleier og sa at vi slo til. Utleier gav meg et kontonummer der jeg satte inn 10.000 i depositum og 10.000 for den første husleien. Jeg mener jeg gikk SR-bank sin hovedfilial på domkirkeplassen og satte inn pengene. Etter at depositumspengene var saft på konto traff vi utleier i rekkehuset for å skrive kontrakt.

Underskrift av kontrakt.

På grunn av den ferske artikkelen om meg i kapital gruet jeg meg for å skrive under leiekontrakten med mitt eget navn. Jeg snakket jo ikke direkte med eieren av rekkehuset, så jeg kunne ikke vite hva slags type han var. Ettersom eieren heller ikke hadde truffet oss personlig var jeg redd for at han skulle sjekke opp navnet mitt mot skattelister eller likende. Dersom han hadde tatt et googlesøk på David Toska ville han mest sannsynlig funnet artikkelen fra kapital. Ja, hvis han ikke hadde papirutgaven hjemme da. Jeg så det som en klar fordel at utleier ikke fikk med seg sammenhengen mellom de nye leietakerne og Kapital artikkelen. Derfor spurte jeg NN om ikke hun kunne skrive under på leiekontrakten.

Jeg sa til henne at hun bare skulle bruke halve navnet sitt når hun skrev under. Bakgrunnen for dette var at jeg var bekymret for at utleier skulle prøve å få tak i oss en dag. Dersom vi skulle være utilgjengelíg på den nye kontanttelefonen, var det mulig at utleier ville slå opp i telefonkatalogen for å finne andre nummer til NN. Hun hadde et eller to telefonnummer registrert i sitt navn, og jeg ønsket å, gjøre det vanskelig for utleier å komme frem til disse. Dersom han hadde ringt en av NN sine registrerte telefoner kunne hele dekningen min vært blåst.

Jeg kunne se for meg en hyggelig melding på svareren hennes, "God dag NN, jeg har prøvd å få tak i deg et par dager nå. Jeg ville bare fortelle deg at jeg tenkte â sette opp husleien med 500 kroner fra januar ring meg tilbake når du hører beskjeden så snakkes vi da". Ja da hadde det vel vært noen andre hørt beskjeden lenge før henne, så slike tåpeligheter måtte jeg prøve å unngå. NN så selvfølgelig ikke noe problem i at hun skulle skrive under, og heller ikke i at hun bare brukte halve navnet sitt. I dag angrer hun vel smertelig på det.

Avsluttingen av leieforholdet.

Underskrift i orden og vi fikk nøkler, innflytting
Etter at kontrakten var underskrevet og nøkkelen var overlevert så jeg aldri noe mer til utleier av rekkehuset. Gjennom hele leieperioden var jeg pinlig nøyaktig på å betale husleien i tide, slik at utleier ikke skulle trenge å ringe å mase på oss. Plutselig hadde han ringt på feil telefon. Det var alltid jeg som gikk i banken og betalte husleie og strømregninger. Husleien betalte jeg kontant rett inn på huseier sin konto. Jeg gikk. ofte i forskjellige bankfilialer, greit å benytte muligheten til å gjøre seg kjent. Jeg skal prøve å huske hvor jeg betalte. Det var sr-bank på marieroe, mulig en gang på kvadrat eller var det kanskje ikke var bank der, en eller to ganger i en bank i sandnes som ikke var sr-bank men noe annet spennende, og muligens enda en gang i sr bank på domkirkeplassen.

Jeg prøvde alltid å oppgi kun NN sitt navn på fakturaen i banken men noen ganger ble jeg tvunget til å oppgi mitt eget. På grunn av mitt uvanlige etternavn ønsket jeg ikke at det skulle komme frem på kontoutskriftene til utleier, men jeg måtte si navnet mitt i banken ved noen anledninger.

Mitt forhold til NN.

Jeg har alltid holdt min virksomhet skjult for NN [Toskas samboer], og de gangene hun spurte meg om ting så ba jeg henne om å ikke spørre. Det har alltid vært min filosofi at det er egoistisk å betro seg til mennesker. Der er en belastning for folk å vite om ting de ikke kan fortelle til noen. Som regel vil den du har betrodd deg til fortelle hemmeligheten videre til andre en dag og da har vedkommende brutt tilliten. Derfor har jeg alltid holdt alt skjult for NN.

[Avsnitt med personlige opplysninger fjernet av VG Nett]

Turer til byen.
Etter 2 til 3 uker i Smeaheia sa jeg til NN at jeg trengte å lufte meg litt, og tok meg
noen kjøreturer for meg selv. Det var deilig å komme seg litt ut fra det intense og uvante
familielivet noen timer nå og da. Jeg kjørte litt rund og begynte å gjøre meg kjent i byen. Jeg tittet litt etter alarm klistremerkene på forskjellige banker for å se hvilke vaktselskaper de brukte. Jeg brukte ikke så mye tid på dette, men når jeg først var ute i felt så måtte jeg titte litt.

Jeg havnet nede i sentrum ved noen anledninger, og der ble jeg raskt oppmerksom på at jeg kunne titte rett inn i bankbokshvelvet på SR bank sin hovedfilial på Domkirkeplassen. Jeg kunne ikke la være å få øye på Norges Bank sitt bygg i sentrum, men ved første øyekast virket det som en festning. Jeg var så vidt borte å kikket litt på DNB sin hoved filial rett ved torget, og ettersom jeg parkerte på parkeringsplassen bak DNB ble jeg oppmerksom på at det var noen vinduer på baksiden som jeg kunne se nærmere på senere. Jeg kunne ikke være borte for lenge av gangen, for da fikk jeg kjeft når jeg kom hjem. NN mente at nå hadde hun reist fra venner og familie for å være sammen med meg, så fikk jeg versegod holde meg hjemme. Jeg gjorde det godt igjen med à sende henne litt ut på kvadrat alene mens jeg passet XX. Det hjalp, hun syntes det var kjempedelig å lufte seg litt alene hun også.

KLIKK HER FOR Å LESE RESTEN AV DAGBOKEN --->>>

Her kan du lese mer om