VIL BESTEMME SELV:  Anne Kat Hærland skriver om aktiv dødshjelp i VG Helg i dag. Foto: Terje Bringedal

VIL BESTEMME SELV: Anne Kat Hærland skriver om aktiv dødshjelp i VG Helg i dag. Foto: Terje Bringedal Foto:,

Anne Kat til VG: – Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp

Man skal respektere menneskers ønske om ikke å ville leve lengre, sier Anne Kat Hærland – og etterlyser en mer åpen debatt om aktiv dødshjelp.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Det er i en kronikk i VG Helg i dag at Anne Kat Hærland tar et kraftig standpunkt for aktiv dødshjelp:

«Ærlig talt. Det er ikke så fryktelig vanskelig. Det er ganske enkelt. Hvis en person har lyst til å dø bør vedkommende få lov til det», skriver hun – og ber om selv å få velge døden.

– Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp. I møte med fysisk sykdom som er av en slik karakter at man ikke kan gjøre noe annet enn smertelindring mener jeg det må være opp til hver enjakelt å bestemme om livet skal fortsette, utdyper Hærland til VG.

Stille fra politikere

– I dag kan man velge å reise til Sveits for å avslutte livet, og noen få personer velger å gjøre det. Og det må være en veldig vanskelig beslutning å ta. Jeg syns at disse menneskene skulle fått lov til å gjøre dette hjemme.

For en tid tilbake ble Hærland invitert til å snakke i en paneldebatt hos Foreningen Retten til en verdig død. Hun reagerte på at ingen politikere ønsket å møte i debatten.

– Det er rart at politikere ikke vil ta i dette temaet, spesielt når man vet at så mange nordmenn er for aktiv dødshjelp. Å dø skal vi alle sammen, det kan vi ikke gjøre noe med. Alt vi kan håpe på er at overgangen mellom liv og død blir enkel og smertefri. Men det er ikke gitt. Enden på livet kan også, som vi vet, være ekstremt brutal og smertefull, sier Hærland.

– Hvordan livet skal ende må være noe man bestemmer selv. Om jeg blir pleietrengende på en slik måte så har jeg ikke lyst til at andre mennesker skal stelle meg og mate meg. Jeg vil ha retten til å velge vekk å være en byrde. Individet skal kunne velge.

Mistet faren

I 2003 døde faren hennes av kreft. Han sa nei til livsforlengende behandling, og døde hjemme. Den siste tiden fikk han kun smertelindring.

– Vi beveger oss i et grenseland allerede, for man kan ikke tvinge folk til behandling når de ikke vil ha det. Likevel kan det ta lang tid før det er slutt.

– Endret dette ditt syn på aktiv dødshjelp?

– Nei, jeg har alltid vært for det, og jeg velger å kalle det dødsomsorg. Jeg vet ikke hva han hadde ønsket de siste månedene, for vi fikk ikke så mye kontakt med ham. Men han rakk å si at han ikke ville ha livsforlengende behandling, og det respekterte vi. Det er ikke slik at vi kunne holde ham i live for min skyld, bare fordi jeg ikke taklet at han skulle dø, sier hun.

- Ikke drap

– Mitt indre kompass sier at man skal respektere folks ønske om ikke å leve lengre. Dette handler bare om en anstendig ting å gjøre, la folk dø når de vil.

– Motstanderne av aktiv dødshjelp har til dels kraftige argumenter, noen mener dette er sidestilt med drap?

– Det er et rart ord å bruke. Aktiv dødshjelp er ikke drap, men en fremskynding av døden i en vanskelig situasjon. Om man skal kalle det noe, så er det hjelp, sier Hærland.

– Jeg opplever ofte at folk som er mot aktiv dødshjelp snakker som om alternativet er å leve evig, og et er det ikke. Jeg tror mye av motstanden handler om egen redsel for døden, men man må ikke blande inn sin egen frykt.

– Andre argumenterer med at man i dag har god smertelindring?

– Fraværet av fysisk smerte er ikke det som definerer er godt liv. De menneskene dette handler om er de som er så syke at livet ikke har noen verdi.

Vil ha muligheten

Hærland håper kronikken kan være med på å løfte debatten om aktiv dødshjelp. At man kan tørre å snakke mer åpent om døden.

– Jeg tror ikke at det kommer til å bli stor pågang fra folk som ønsker å avslutte livet. De aller fleste vil leve så lenge som mulig. Dette gjelder en liten gruppe mennesker. Og så tror jeg også at det å vite at du har muligheten kanskje kan gjøre at du holder ut litt lengre, sier hun.

– Til å være en så stor del av livet er døden mistenkelig usynlig. Men vi må anerkjenne at vi skal dø, og om en døende person vil forlate «festen» ti minutter før den er ferdig, så må han eller hun selv få velge det. Vi må ikke glemme at livet uansett tar slutt en dag.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder