Norges største stemme

Kirsten Flagstad (1895-1962) århundrets norske artist

Hun vokste opp i en liten by i Norge, ble stjerne i den store verden, frosset ut av Norge etter krigen - for så å bli hyllet av kongen. I siste akt døde hun av benkreft.

ARTIKKELEN ER OVER 21 ÅR GAMMEL

Kirsten Flagstad er en av Norges fremste musikkutøvere gjennom alle tider. I USA blir hun fremdeles omtalt som «Århundrets stemme».

Ser man bort fra en håndfull Snorre-helter og 1800-tallets gla'gutt, Ole Bull, var sangerinnen fra Hedmark vår aller første internasjonale kjendis.

Jo visst var Ibsen, Hamsun og Munch store norske berømtheter i sin tid. Men ingen opplevde en slik personlig oppmerksomhet, en slik stjernedyrkelse som den privat meget beskjedne sangerinnen - Den Norske Operas første sjef, sopranen verden ikke hadde hørt maken til, hverken før eller siden.

Så enorm var hennes popularitet utaskjærs at vi her hjemme kanskje aldri fattet, og fortsatt ikke helt har skjønt, hvor stort Kirsten Flagstads navn og ry faktisk var. Og er! Vår tids store diva, Jessye Norman, har beskrevet Flagstads stemme «som flytende gull over sort fløyel».

Hun var Hamar-jente. Født inn i en kjent familie av håndverkere, forretningsfolk og kunstnere. Tidlig ble omgivelsene klar over unge Kirstens «gudegitte stemme», og tidlig skjønte man at denne begavelsen var et helt unikt talent. Allerede i 1914 gjorde hun sin første grammofoninnspilling. De senere karakteristikker av «hun som lærte verden å synge Wagner» , eller «sangernes dronning» og «verdens mest dramatiske sopran» som hun også ble kalt, skulle vise at hennes første sanglærere hadde rett: Hun var eslet for de aller, aller største oppgaver - så store at hun ikke hadde noe i Norge å gjøre.

Kirsten Flagstads eget liv kunne vært et klassisk opera-sujett: Den eventyrlige historien om en ung kvinne fra en liten landsby i et lite land som redder verdens største operahus fra ragnarok; det er den rørende kjærlighetsberetningen om en kvinne på verdens topp som er villig til å ofre karrieren for mann og barn - og som langt på vei gjør det.

Historien har også en vond side - en lite ærefull beretning om hvordan norske myndigheter begikk overgrep mot en uskyldig kvinne. Om en presse som dyrket henne, for deretter å tilskitne hennes navn. Så får hun oppreisning, blir hyllet av Norges konge ved åpningen av Den Norske Opera. I siste akt dør hun uttæret av benkreft.

Oslos nye biskop, Gunnar Stålsett, minnes Die Flagstad fra 50-årene, da han var resepsjonssjef ved Alexandra hotell i Loen. Hit kom den store diva for å finne ro. Stålsett husker en ganske ensom kvinne:

- Hver kveld klokken 22, når Aftenposten hadde ankommet med buss fra Oslo, var det min oppgave å gå opp til henne med avisen og en flaske mørk eksport. Hun satt i sengen og la kabal. Det var et ritual. Jeg sa alltid: «Her er avisen og ølet deres, fru Flagstad.» Hun svarte: «Bli bare stående.» Hun visste jeg studerte teologi, og hver kveld, i 15-20 minutter, gikk samtalen om livets store og små spørsmål. Det var Verdensberømmelsen og en fattig student, men jeg følte det aldri slik.

At Kirsten Flagstad, personlig, berget New Yorks prestisjefylte operahus fra forsmedelig undergang, er ingen overdrivelse. Året var 1956. Hun var aldeles ingen novise i sitt fag, men Metropolitan syntes Flagstad selv at hun ikke på noen måte var klar for. Henvendelsene hadde allerede vært mange, og til sist ga hun etter. Motvillig reiste Kirsten Flagstad til New York for å synge i Wagners «Valkyrien».

Om forespørslene hadde vært mange, var det likevel ingen forventninger som møtte Kirsten Flagstad åpningskvelden. Salen var knapt halvfull, ikke engang operasjefen var til stede.

Så er det at Die Flagstad setter inn med sin praktfulle stemme: Dirigenten blir så forbauset at han mister taktstokken, publikum sukker høylytt av pur fryd - og dirigenten løper ut på gangen for å ringe operasjefen: Han må komme øyeblikkelig, for dette er noe man bare får oppleve én gang i livet!

Og det er ikke bare den konkurstruede operaens sjef som møter opp. Alle premierer ble overført direkte av en lokal radiostasjon - inntil ti millioner mennesker kunne høre den utrolige Stemmen fra Norge. I løpet av minutter var det kø foran billettluken. I pausen rakk køen langt ut i gaten, og ved forestillingens slutt ble scenen regelrett stormet. Suksessen var et ubestridelig faktum.

Kirsten Flagstad ble Metropolitans store stjerne. I dagens Metropolitan henger et bilde av hver av alle verdensnavn som er en del av husets prestisjefylte historie. Av Kirsten Flagstad, som den eneste, henger det to store portretter.

Mange har forsøkt å sette ord på hennes ubeskrivelige (!) stemmeprakt. Det blir som Picassos svar på kritikertale: Hvordan forklarer du blå? Ingen har klart det. Kirsten Flagstads storhet som kunstner var nok en kombinasjon av flere faktorer. Hennes akkompagnatør gjennom alle år, Edwin McArthur, uttalte i et intervju med Aftenposten i 1985 at det han først og fremst forbandt med henne som utøver, var de grundige forberedelsene:

- Hun kjente ethvert partitur før hun begynte å arbeide med dirigent eller pianist. Dessuten hadde hun absolutt toneminne, og kunne memorere meget raskt og meget eksakt. Kirsten Flagstads hjemreise fra USA til det naziokkuperte Norge i 1941 merket henne for livet. Mens hun selv ikke hadde annet i hodet enn at hun måtte hjem til sin mann, Henry Johansen, som ulykksaligvis hadde meldt seg inn i NS for å berge forretningen, så hele den norske utefront - anført av den norske ambassaden i Washington - henne som desertør. Den kjente krigsseileren Leif Vetlesen skrev dette i en aviskronikk for bare tre år siden:

«Sjelden har jeg hørt et navn nevnt med slik bitterhet blant krigsseilerne på denne tiden som Kirsten Flagstads. Vi formelig spyttet henne ut av vår munn når praten gikk i messen. En overdreven reaksjon? Ja, uten tvil. Men i den situasjon vi befant oss i - da en torpedo når som helst kunne slå inn i skutesiden - føltes hennes hjemreise som en dolk i ryggen. Og nettopp fordi det var Kirsten Flagstad, et av våre store og verdenskjente navn.»

For Flagstad var pliktfølelsen overfor mannen sterkere enn noe annet. Sannsynligvis skjønte hun aldri at denne private plikttroskap skulle kunne utlegges som forræderi. I henhold til loven ble det da heller ikke funnet grunnlag for å reise sak mot henne etter krigen. Tvert imot. Hun hadde opptrådt uklanderlig. Hun fikk raskt mannen ut av NS, og hun avslo konsekvent alle nazistiske invitter. Derimot sang hun fire ganger i nøytrale Sverige og Sveits.

Da frigjøringen kom, ble hun holdt tilbake i landet for å gjøre rede for sine inntekts- og formuesforhold. Hun ble frosset ut, fikk passet inndratt, og så aldri igjen sin arresterte mann som døde av kreft før rettssaken mot ham kom opp.

I 1947 reiste Kirsten Flagstad ut i verden for å gjenoppta karrieren. Hun skulle erfare at Flagstad-navnet nå var omspunnet av giftige løgner og beskyldninger. Norges ambassade i Washington og det norske informasjonskontor i New York bidro i høy grad til å holde liv i ryktebørsen.

Da hun kom til USA, ble hun utsatt for en pressekonferanse som hun selv følte som et tredjegradsforhør. Til tross for at hun kunne forevise attest for nasjonal holdning, undertegnet av Norges høyesterettsjustitiarius , ble hun forfulgt av amerikansk presse. Ved konsertene møtte det opp demonstranter med store plakater: «Vi ønsker ikke quislinger velkommen!», og hun fikk sin bagasje tilgriset med hakekors.

Først i 1951 , ved «hjemkomsten» til Metropolitan, samt da hun i 1955 berget det amerikanske kringkastingsorkestret på samme måte som hun 20 år tidligere hadde reddet New York-operaen fra ruin, trykte amerikanerne henne atter til sine hjerter.


JESSYE NORMAN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder