OPTIMIST: Turi håper teknologien snart kan gi henne en ny kjeve.
OPTIMIST: Turi håper teknologien snart kan gi henne en ny kjeve. Foto: Klaudia Lech

Turi måtte fjerne kjeven: – Vil ikke gjemme meg bort

INNENRIKS

Å gjemme seg bort var uaktuelt for Turi Tingelholm (60). Etter at hun måtte fjerne kjeven på grunn av kreft, bestemte hun seg for å vise seg fram så mye som mulig – med blåfarget hår.

Betalt innhold
Publisert:

Hun strekker ut foten: – Se på Lady Gaga-skoene mine, er de ikke fine?

De regnbuefargede høyhælene er prikken over i-en i et nøye gjennomtenkt antrekk. Den blå blusen matcher håret, som er blått, det også.

Turi Tingelhom liker å kle seg ordentlig. På den måten blir det ikke så mye fokus på kjeven hennes, eller rettere sagt – på kjeven som skulle vært der det nå er en uthulning i det venstre kinnet hennes.

– Alle legene sier det er utrolig at jeg i det hele tatt kan snakke. Men, altså, det som er utrolig, er jo egentlig at jeg lever!

I mars 2009 fikk Turi påvist kreft i kjeven. Alvorlig kreft. Legene så ingen annen utvei enn å gi henne store mengder strålebehandling.

I 2011, etter mange runder med stråling, fortalte overlegen at han trodde det skulle bli vanskelig å redde henne.

Alle, inkludert Turi selv, trodde hun skulle dø.

– Det lyset som folk snakker om, vet du: Jeg har sett det. Det var et utrolig behagelig, blått lys. Nå vet jeg ikke hvor mye av det jeg husker som er falskt minne, men jeg mener å huske at jeg måtte bestemme meg: Skulle jeg gi slipp, eller skulle jeg klamre meg fast til livet?

Turi valgte livet. Det innebar en hel rekke operasjoner for å bøte på skadene hun fikk under strålebehandling. Hun har gått ut av telling på hvor mange. Minst 20, tror hun. Nå er hun redd for at hun må gjennomføre enda en operasjon – det har gått betennelse i kjeven på venstresiden av ansiktet, og hun har fått feber igjen.

– Da er det bare et tidsspørsmål før jeg må fjerne alt på den andre siden også.

Ute på verandaen i rekkehuset har Turi mengder av friske, fargerike blomster. Hun setter seg i en stol og tar en slurk av en Capri Sonne med sugerør. Det er vanskelig å drikke uten, og veldig vanskelig å spise.

Den manglende kjeven gjør at hun ikke klarer å åpne munnen mer enn på gløtt.

– Se, nå geiper jeg til deg. Jeg har jo nesten ikke tunge igjen!

Etter en operasjon som gikk særlig inn på henne, var Turi helt fortumlet. Tungen var så ødelagt at den gikk i oppløsning dag for dag, og det hang skinnfiller og dødt vev fra den. Derfor tok hun like godt en saks og «stusset» tungen, bit for bit.

– Jeg var jo helt i ørska, og tenkte ikke på at store deler av tungen min forsvant. Det hadde legene aldri sett før, så de rev seg i håret og ristet på hodet på Rikshospitalet.

Tennene har hun også måttet ta. Før hun begynte med strålebehandlingen, måtte hun trekke fire. Siden det har både kjeve og tenner forsvunnet litt etter litt under operasjonene.

– Jeg er jo skåret opp herfra og ned hit på begge sider, sier Turi, og peker på en linje mellom neseroten og haken.

Må gjenta ordene

Det vanskeligste av alt er språket. Den manglende kjeven gjør at det er vanskelig å uttale ordene tydelig. Ofte må hun gjenta ting flere ganger for å gjøre seg forstått.

Men gjemme seg bort, det har hun overhodet ikke tenkt. Klesstativet i gangen er full av fargerike klær og flotte kåper, og på stua står det en mannekeng-dukke iført sommerkjole og hatt.

– Her er det bare å vise seg fram, ta på seg Lady Gaga-skoene, farge håret blått og la det stå til. Så får heller de som har problemer med det, ha sine problemer, ikke jeg. Jeg høres og ser veldig rar ut, men so what? Jeg får jo ikke gjort noe med det. Alternativet er å gjemme seg og holde kjeft, og det har jeg ikke tenkt til!

Da Turi overlevde strålebehandlingen, hadde hun en samtale med overlegen som hun husker godt.

– Jeg sa til ham: Det er en grunn til at jeg lever. Det er så mye faenskap i denne verden, så jeg må være her og ordne opp litt før jeg dauer. Da lo han godt!

Samfunnsengasjementet er høyt hos Turi. Hun prater som en foss, og diskuterer gjerne både politikk og litteratur. Som bestemor til to på 15 og 17 år, er utseendefokuset noe av det som opprører henne mest med dagens samfunn.

– Alle skal være like, og alle sammenligner seg selv med andre på sosiale medier. Det blir man jo helt utslitt av! Det synes jeg det er viktig å snakke om.

Turi har aldri vært særlig opptatt av hva andre måtte mene om henne, forteller hun – selv ikke som ung. «Det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse» er et av hennes to favorittordtak, og det har hun sagt til seg selv opp gjennom livet. Det andre favorittordtaket er «Å se frykten i hvitøyet er prisen for vekst».

– Etter den nær-døden-opplevelsen hadde kroppen min vært gjennom en altfor stor påkjenning. Men selv om det har vært vanskelige perioder, har jeg også opplevd det de kaller «posttraumatisk vekst» – jeg har fått et helt annet perspektiv på livet, og lært meg å sette pris på det som betyr noe.

Posttraumatisk vekst er betegnelsen på positive psykologiske endringer hos folk som har opplevd traumatiske hendelser. Det kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, eller nye prioriteringer i livet.

– Det er visstnok kvinner som nyter best av den veksten, fordi vi i større grad har med oss følelsene våre i alt vi gjør. Det kan jeg skrive under på!

For Turi har livet i perioder vært vanskelig å takle. Da hun fikk vite at hun måtte fjerne kjeven, fikk hun hysterisk anfall. Andre ganger har hun vært så langt nede at hun ikke har orket å få i seg næring.

Da har det vært godt å ha naboen Kjetil, som hun kaller sitt «bonusbarn». Da hun var langt nede, kom han på besøk flere ganger om dagen ga henne rødbetsaft og annen næring gjennom en slange som går inn i magesekken.

– «Nei, du, Turi, du skal ikke dø!» Sa han til meg. Jeg tenkte at «ja ja, du prater som du har vett til». Men han var hos meg sent og tidlig og passet på meg. Hadde det ikke vært for ham, så tror jeg nok at jeg hadde dødd.

Det er så mye faenskap i denne verden, så jeg må være her og ordne opp litt før jeg dauer.

Kløe i kroppen

En maur kryper over gulvet på verandaen. Turi bøyer seg frem og kikker på den.

– Jeg er litt sånn ambivalent til om jeg skal knerte dem eller ikke. Jeg tenker at de har livets rett, de også. Men denne er jo halvdau allerede, så den må nesten få slippe, sier hun.

Mauren på verandaen minner henne om en spesiell episode fra etter at hun hadde fjernet kjeven. Turi var langt nede. Kjetil hadde invitert henne ned til hytta på Stavern, hvor hun stort sett lå i sengen sin og hvilte. Eller spiste kroneis med jordbær – dem kunne hun sluke ti stykker av på rappen.

En dag, mens hun lå i sengen og halvsov, kjente hun at det klødde over hele kroppen. Hun lettet på dynen, og så hundrevis av små maur som dannet en sort sti mot huden hennes.

– Det var sånn som du bare ser på skrekkfilm, altså, sier Turi og ler.

– Jeg hoppet opp av sengen og hylte. Kjetil løp inn, han trodde jo jeg var i ferd med å dø, for sånn hørtes det ut. Og der sto jeg og hoppet opp og ned, splitter naken. Det var så dumt, altså. Det var komisk, men samtidig helvete.

Slike opplevelser forteller Turi om med et smil om munnen. Latteren sitter løst, selv om hun opplever mye motgang. Alt i alt har hun ikke noe å klage over, synes hun – «for alle har jo sitt å stri med», som hun sier.

Hun forteller at hun er takknemlig for menneskene rundt seg: Hun har både barn, barnebarn og bonusbarn, hun har flere gode venner, og hun blir godt ivaretatt av to unge, kvinnelige leger på Rikshospitalet.

– De behandler meg som en dronning! Det setter jeg utrolig stor pris på.

På mandager kommer besøksvennen Kyrre, og på tirsdager går hun til Tirsdagsklubben hos Fransiskushjelpen, som er en Oslo-basert ideell organisasjon som jobber med omsorg på flere områder – til syke, til rusavhengige og til dem som er i livets siste fase. Der har de temakvelder og spiser mat sammen.

Hvis hun må holde seg i ro, leser Turi romaner. Favorittene er Kjell Askildsen og Vigdis Hjort.

– Det må være ordentlig litteratur, ja! Jeg gidder ikke bruke tid på å lese halvgode romaner.

På bordet i stua står en skål med jordbær. Turi spiser ikke noen av dem selv. Klaffen mellom spiserøret og pusterøret ble skadet under strålebehandlingen, noe som gjør at hun ofte får mat i lungene når hun spiser.

Derfor spiser hun mest det hun kaller «barnemat» – mat som er lett å fordøye, som saus og supper.

– Men jeg prøver å tenke positivt: Forskningen går fremover, og de gror alt mulig av stamceller. Kanskje jeg kan få meg en ny kjeve en dag, hvem vet?

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om