Ubehaget i Kulturdepartementet

INNENRIKS

Kulturrevolusjonen er i gang. Men vi har bare sett begynnelsen på hva Trond Giske er i stand til.

Publisert: Oppdatert: 01.12.06 08:27

At kulturministeren (Ap) kalte departementets øverste embetsmann Helge Sønneland (63) for «Tause Birgitte» og ba ham dele ut vin til et debattpanel - herunder denne signatur, bare så det er sagt - er lett å avfeie som en ikke-sak. Isolert sett er det også det; «Tause Birgitte» er et utslitt munnhell fra tidlig 1990-tall tømt for så vel injurierende innhold som humoristisk touche.

Fornærmelse

Der og da lød det bare plumpt, men her og nå - i etterpåklokskapens flomlys - klinger kommentaren som den ultimate fornærmelse av en respektert departementsråd som har tjent samtlige norske kulturministere siden Lars Roar Langslet (H). At departementsråden tar sin hatt og går til «en nyopprettet stilling som spesialråd», fysisk lagt til Universitetet i Oslo, gjør det ikke mindre pikant.

Jeg tror imidlertid Sønneland godt tålte fleipen, og jeg er sikker på at Trond Giske ikke hadde annen baktanke enn å avslutte det kulturpolitiske seminaret med en forsøksvis kvikk replikk.

Når saken likevel nådde VGs førsteside denne uken, er det fordi den nå settes i sammenheng med en eskalerende konflikt i Giskes departement. Indre splid det lenge har vært snakket om i krokene i norsk kulturliv. Et kulturliv som siden innsettelsen av Giske har kappet om å applaudere hans genuine interesse for fagfeltet og invitere ham på fest. Et kulturliv som rituelt har etterlyst en håndfast statsråd som skulle «ta kulturfeltet på alvor», en med Kjell Opseths stamina og Jens Chr. Hauges handlekraft.

Vel, nå har norsk kulturliv fått sin mann - og kulturlivet forvirres.

For Giskes vilje til reell makt innebærer at kjente størrelser forrykkes, bokstavelig talt. I dag Sønneland. I morgen Kulturavdelingens ledelse, ekspedisjonssjef Kjell Myhren og avdelingsdirektør Stein Sægrov? Sistnevnte gjerne omtalt som Norges fremste kulturpolitiker ...

Vingeklippet

Kunstnerorganisasjonene og kulturinstitusjonene har alle hatt «sine» folk i det departementale embetsverket, men nå er disse vingeklippet eller satt på gangen. En kjent tillitsvalgt sukket på telefonen her om dagen at det var blitt umulig å få kontakt med departementet, for embetsverket var parkert, og selv hadde ikke statsråden tid til å snakke med noen - «med mindre vi kan stille med Åge Aleksandersen som kan være med på et bilde».

For folk flest kan det være vanskelig å fatte hva en begrenset gruppe i et lite departement med regjeringens minste budsjett strengt tatt har å krangle om. Når man også vet at norsk kulturpolitikk siden Kulturbrevet av 1945 har fortont seg som en middels finsk Riksdag - konsensus fra start til mål - kan Giskes tilløp til Moskva-prosesser i eget departement fremstå med et skjær av politisk paranoia. Pent er det ikke, og fremgangsmåten er diskutabel. Men for å låne Trygve Brattelis ord da Reidar Hirsti i 1974 ble fjernet som redaktør for Arbeiderbladet: Det var nødvendig.

Strengt tatt gjør Trond Giske bare det flere av hans forgjengere skulle ønske de selv hadde gjort. Hallvard Bakke (Ap), som var kulturminister 1986-89, har sagt at en ny statsråd må styre fra dag en - hvis ikke blir han selv styrt fra dag to. I Kulturdepartementet har dette vært regelen; mer eller mindre interesserte statsråder har kommet og gått - mens embetsverket har bestått. For det etablerte kulturlivet har dette vært en forsikring; byråkratiet har representert forutsigelighet - og status quo. Et eksempel er hvordan departementet systematisk har oppnevnt de samme folkene til å sitte i hverandres styrer, som igjen betyr at embetsverket i større grad enn statsråden påvirker utviklingen av norsk kulturpolitikk.

Det er dette Giske nå tar et oppgjør med. Profilerte forgjengere som Åse Kleveland og Ellen Horn kunne kulturlivet, men ikke det politiske spillet. Anne Enger Lahnstein, Åslaug Haga og Valgerd Svarstad Haugland kunne politikken, men manglet kulturell forankring.

Turbo-Trond

Med Turbo-Trond har departementet pådratt seg en uredd politiker som både kan spillet, som har sitt eget nettverk i norsk kulturliv, og som ser kulturfeltet som en god plattform for egne ambisjoner. Skal han gjøre en forskjell i kulturpolitikken, og det skjønner vi at han skal, må han enten kjøre rundt eller kjøre over alle Sir Humphrey'ene som forsvarer det bestående.

Og denne gangen slipper ikke byråkratiet unna ved å «late som», eller trenere i påvente av en ny statsråd. De strukturelle og prinsipielle endringene som nå finner sted, vil vedvare også etter valget i 2009. Trond Giske er ikke noe som bare går over.