Eline (25) ble beltelagt i fjor: – Den verste natten i mitt liv

I september var Eline Skår tvangsinnlagt med psykoser. I forrige uke spiste hun lunsj med statsministeren og fortalte om sin erfaring med tvang i psykiatrien.

– Det er ikke bruken av tvang i seg selv som er problemet, men hvordan det brukes, sier hun.

Natten hun tilbrakte i belteseng er det verste Eline Skår (25) noensinne har opplevd. Likevel har hun valgt å dele opplevelsen med omverden:

«Til slutt endte dette med at jeg ble lagt i belter. Noe jeg trodde man hadde sluttet med på 1800-tallet. Jeg har aldri før kjempet så hardt for å komme meg vekk. Pleierne brukte rå makt. Jeg kjente ett og ett ben ble spent fast, så armene, så livet. "Dette er for ditt eget beste", sa de. Følelsen jeg hadde inni meg kan ikke beskrives med ord. En av legene kom inn. Fordi jeg var så urolig ble to sprøyter til satt. Jeg vet ikke hva det var en gang. Jeg sovnet. Da jeg våknet var jeg like fastspent som kvelden før. Jeg var øm i hele kroppen. Dette har vært den verste natten i mitt liv.»

Dagboknotatet er skrevet dagen etter at Eline Skår ble lagt i mekaniske tvangsmidler i april i fjor.

VG avslører: Kontrollkommisjonene grep ikke inn mot ulovlig beltetvang

Velger åpenhet

Hun har valgt å være åpen om hva hun har opplevd i psykiatrien gjennom ungdoms- og voksenlivet. Åpenheten om diagnosen schizoaffektiv lidelse som gjør at hun i perioder har vært psykotisk eller manisk. Men beltesengen har hun ikke orket å snakke om.

– Det er så skambelagt og nedverdigende å bli stroppet fast. Men nettopp derfor er det så utrolig viktig at noen orker å snakke om det. At vi gjør de ansatte oppmerksom på hvilke traumer det skaper, sier Eline Skår.

I tvangsprotokollen er bruken av tvangsmidler begrunnet med psykotisk uro og rømming.

– Det var som er mareritt. Jeg trodde belter var noe som ble brukt på 1800-tallet, og plutselig skjedde det meg. Først tenkte jeg at noen kom til å miste jobben på grunn av det som hadde skjedd, men så ser jeg i VG at det skjedde 4000 ganger i fjor, sier hun.

Les mer om VGs gjennomgang av Tvangsloggene her.

– Omsorg og god vilje

Hun understreker at hun ikke kritiserer enkeltpersoner eller institusjonene hun har vært innlagt på. Tvert imot forteller Eline om omsorgsfulle behandlere og god vilje. Men hennes opplevelse er at det er mulig å redusere tvangsbruken dersom man bruker mer tid og er bedre bemannet.

– Det handler om å snakke med oss og huske at vi alle er mennesker. Behandlerne må prøve å samarbeide med pasientene.

– Var det mulig å samarbeide med deg, da?

– Det var nok vanskelig. Jeg var syk og forsto det ikke selv. Men det å være sykepleier og lege og skulle hjelpe mennesker som meg, må være verdens viktigste jobb, da må de gjøre alt de kan for å kommunisere med oss.

Les mer: Tonje (21) var beltelagt: – Det reddet livet mitt

Mistet ordene

For to måneder siden var hun fortsatt tvangsinnlagt. Men da medisinen ble trappet ned kom lysten til å skrive og beskrive sine opplevelser. Det ble en blogg og en kronikk i Dagsavisen om å være redd og alene og ha mistet ordene:

«Jeg så hun satt der. Så redd. Så alene. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Hun sa ingenting. Det nyttet ikke.»

Det har gått over halvannet år siden hendelsen hun beskriver, men fortsatt kan hun våkne av mareritt om denne natten.

Søndag kveld så faren hennes VGs artikkel om ulovlig og omstridt beltebruk, og varslet Eline. Hun forteller at hun måtte kjempe med seg selv for å orke å lese.

– Det er krevende å lese og fortelle om det verste jeg har opplevd. Men jeg tror det er viktig at noen kan beskrive hva som egentlig skjuler seg i de 4000 hendelsene.

– Hva tenker du om det VG har avslørt?

– Jeg synes det er skremmende og viktig at det kommer fram. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått hjelp eller blitt tvangsinnlagt, men å bruke belter er så alvorlig og traumatisk at det bør bare gjøres når det ikke finnes noen annen utvei.

Les også: Høie bekymret for rettssikkerheten

Solberg: – Gjorde inntrykk

Telefonen fra Statsministerens kontor for to uker siden kom brått på henne. Eline Skår ble invitert på et toppmøte om kvalitet i helsetjenesten. Her fikk hun plass ved siden av Erna Solberg og kunne fortelle om tvang, behandling og kommunikasjon.

– Tenk å gå fra å være en psykotisk pasient som ikke følte seg sett eller hørt til å bli så til de grader tatt på alvor at statsministeren hørte på meg. Det var en stor seier.

«Jeg så flere rundt bordet nikket bekreftende de gangene jeg åpnet munnen. Enkelte noterte til og med. For en følelse.»

Les også: Lovisenberg kuttet 4 av 5 beltevedtak

Statsminister Erna Solberg sier at møtet med Eline og andre som har opplevd bruk av tvang, er viktig i arbeidet med å få mer bevissthet om tvangsbruk i helsetjenesten.

– Møtet med Eline Skår var sterkt, godt og nyttig. Det gjorde inntrykk å høre om erfaringene hennes. Jeg oppfatter at hun er opptatt av at de som møter tjenesten skal bli hørt og behandlet med respekt, sier Solberg til VG.

I likhet med helseministeren Bent Høie sier hun at målet er å få ned bruken av tvang i helsetjenesten. Høie uttalte denne uken at psykiatrien har fått leve sitt eget liv.

Se VGTVS Dokumentar «Lagt i belter» under:

– Se oss som mennesker, ikke diagnoser

Tirsdag skrev VG om kontrollkommisjonene som skal kontrollere sykehusenes tvangsbruk, og hvordan både sivilombudsmannen og helseministeren er bekymret for rettssikkerheten til psykiatriske pasienter. Eline Skår har opplevd å få både avslag og medhold på sine klager til kommisjonene.

– Det er utrolig skummelt. Å stå der som pasient som tror du har lysende hender, og så skal du forsvare handlingene dine mot en overlege i dress og slips.

– Jeg har råd som gjelder både de ansatte og kontrollkommisjonen: Prøv å se oss som mennesker og ikke vandrende diagnoser. Det er en følelse jeg ofte har sittet igjen med, og det er en følelse jeg ikke unner noen andre.

Selv beskriver hun tvang som en genser. Riktig tvang kan være en myk og varm ullgenser som gir deg beskyttelse. Feil bruk av tvang er som å bli presset inn i en alt for trang pologenser.

– Jeg har fått beskjed om at jeg ikke kommer til å kunne studere eller bo alene. I dag gjør jeg begge deler. Jeg vet jo ikke hva som vil skje i fremtiden, men nå nyter jeg at livet er fint.