Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress

Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak. «Nils» (10) fikk sterke smerter etter langvarig mistrivsel på skolen.

Det kan være en femåring med hodepine, en tiåring med smerter i kroppen eller en tenåring med utmattelser, lammelser eller kramper. Felles for dem er at legene ikke finner noen fysisk forklaring på problemene. Og at det kan ende med kroniske tilstander i voksen alder hvis de ikke får behandling.

– Når man ikke finner noen organisk årsak til smertene, handler det ofte om det stresset som barnet står i. Økningen av disse pasientene har vært formidabel de siste årene, sier professor Trond Diseth, som er avdelingsoverlege ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på Rikshospitalet.

I løpet av fem år opplevde hans avdeling en femdobling i antall henviste pasienter fra hele landet.

Det kan være flere årsaker til slike tilstander, som mobbing, skilsmisse, overgrep eller andre forhold i familien. Men etter å ha gjort en grundig kartlegging for å finne årsaken til den store økningen, var det ett forhold som skilte seg tydelig ut:

Prestasjonspresset i skolen.

les også

Lærerne slakter skolen for de yngste: For mye stress og teori

Det siste året har barnepsykiaterne sett at presset har forplantet seg helt ned i barnehagen.

– Barnehagene blir mer og mer en skoleforberedende institusjon, med matte og norsk, på bekostning av barns mulighet til lek, sier overlege Stein Førde, som også jobber ved Rikshospitalet.

Han er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og har vært leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge.

– Når barna er tidlig i skoleløpet, ser det ut til at prestasjonspresset gir seg tydeligst utslag blant guttene. Mens blant tenåringene er jentene i flertall, sier Førde.

To skoleforskere ved OsloMet, mener skolen ikke tar tilstrekkelig hensyn til hvem seksåringen er.

Erfaringene til Førde og Diseth er at det ofte er barna i hver sin ende av skalaen som har størst problemer med å tilpasse seg dagens skole. Altså de faglig svake eller umodne på den ene siden og de «begavede barna», som ikke finner utfordringer nok, på den andre.

Ble alvorlig syk

«Nils» fra Oslo var blant de eldste i sin klasse da han startet på skolen. Han gledet seg til å begynne, og syntes de første dagene var morsomme.

– Vi dro på tur, hadde kunst og håndverk og møtte fadderne våre. Det var gøy, sånn som jeg trodde skolen skulle være. Men så ble det bare masse bokstaver og lekser. Ingenting var noe gøy. Jeg hatet det, forteller Nils.

Etter to uker var han allerede en skolevegrer. Han gråt om morgenen og ville ikke inn i klasserommet. Nils beskriver de to første skoleårene med tre ord:

– Dumt. Kjedelig. Vondt.

I tredje klasse kom smellen. Men det var ingen som først forsto sammenhengen.

Nils var ute og lekte da han skadet seg og fikk et lite brudd i foten. Selv om selve skaden var beskjeden, ga han uttrykk for sterke smerter, som bare ble verre og verre. Han skrek, ville ikke ha på sko, ikke sokker. Etter noen måneder kollapset han nærmest i smerte. Havnet i rullestol, sov ikke om natten. Hylte hvis noen var borti foten med så mye som en fjær.

Klappet sammen

Foreldrene forstår lite av hva slags smertesyndrom som har rammet gutten deres. Han blir akuttinnlagt på Rikshospitalet. Og blir der i 10 dager. Foreldrene bytter på å bo med Nils innimellom jobbene og å ta seg av de to andre barna sine. De innser at de har fått et alvorlig sykt barn og må omstille hele livet.

Da Nils blir henvist til tverrfaglig utredning ved Barneklinikken på Rikshospitalet, møter han barnepsykiater Stein Førde, i tillegg til barnelege, spesialpedagog, psykolog og smertelege. På møtet kommer spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig på skolen?»

Reaksjonen er voldsom. Gutten nærmest klapper sammen foran dem. Niåringen viser med hele kroppen at temaet er nesten umulig for ham å snakke om.

– Når barnet står i et press over tid uten å få gjort noe med det, og uten å klare å snakke om det, kan han eller hun utvikle slike smertetilstander, som «Nils» gjorde, forklarer Stein Førde.

Han har hatt mange unge pasienter med enda mer alvorlig sykdomsbilde enn Nils. Når barn opplever langvarig belastning, kan symptomene «sette seg i kroppen» og bli kroniske.

– Utgangspunktet kan være en infeksjon eller en liten skade, og så går ikke smerten over selv om årsaken til smerten forsvinner. Dette er en reaksjon som følge av at kroppens nervesystem og smertesystem har blitt overfølsomt, forklarer Førde.

Med dysleksi i familien, hadde foreldrene allerede før skolestart informert skolen om at muligheten var sterkt til stede, men fikk beskjed om at utredningen av dette ikke skjer før i 4. klasse. Så Nils måtte henge med i leseopplæringen i samme tempo som de andre.

Det gikk dårlig.

Nils var senere innlagt to uker på Rikshospitalet med full utredning, deretter en måned på Catosenteret, før han fikk fast oppfølging av Rikshospitalet. I starten ville han hverken snakke om det vonde eller tråkke på foten. Sakte, men sikkert har fysioterapeuten fått den tidligere så aktive gutten på beina igjen. Teamet reiste også ut til hjemkommunen for å etablere tiltak på skolen og andre instanser.

Nils er nå 10 år. Han liker fortsatt ikke å snakke så mye om den vanskelige tiden, men sier:

– Jeg tror det hadde vært lurere å begynne på skolen når man er syv år, sånn som mamma og pappa gjorde.

Passet ikke inn

Nils er svært kreativ og flink med hendene. Han bygger og snekrer avanserte ting, han kan skifte dekk og reparere sykkelen, men opplevde at det ikke var slike kvaliteter skolen anerkjente.

– Han følte at han ikke passet inn i malen, men prøvde så godt han kunne å holde fasaden, helt til det sprakk, sier moren.

Faren mener skolen har mistet mye av rommet for å se den individuelle eleven.

– Da jeg gikk på skolen var det helt greit å si «nei, dette greier jeg ikke å lese», men det tror jeg ikke barn tør å si i dag. Blir man stigmatisert fra starten, er det vanskelig å komme inn senere også, sier han.

Overlege Stein Førde er enig.

– Med skolestart for seksåringer mister barna et år med tilrettelegging av lek, som er et viktig grunnlag for læring. I stedet kan barna møte skoler der formelle krav dominerer og der samme krav skal gjelde alle, uavhengig av utviklingstrinn og modenhet. Dette skaper stress hos mange barn og i familiene deres. Barn trenger anerkjennelse for det de kan og den de er, men det teller ikke å være gode til å snekre eller synge i dagens skolesystem. Det er bare bokstaver og tall som teller, sier Førde

Nils og foreldrene ønsker å fortelle sin historie for å vise at dagens skole ikke passer for alle.

– Og vi spør oss om denne reformen egentlig passer for den tiden vi er i. Alt fokuset er på de teoretiske fagene, og de unge strever for å utdanne seg til yrker som kanskje ikke engang finnes om noen år, mens det kanskje er håndverkere vi virkelig kommer til å trenge, sier faren.

Nils har gått glipp av store deler av tredje og fjerde klasse. Han går nå i femte, men har fortsatt ikke fulle dager. Tilbakeføringen er en møysommelig prosess. Det kan ta flere år før han klarer den samme hverdagen som de andre elevene. Han har fortsatt vondt i foten til tider og blir fortere sliten enn før, men med egen assistent går det litt bedre på skolen. Lesing er fortsatt vanskelig.

– Jeg synes engelsk muntlig er ok. Men favorittfagene er kunst og håndverk, sløyd og gym.

Mot reformen

Barnepsykiater Stein Førde var selv i Stortinget for å protestere mot seksårsreformen da den skulle innføres.

– Stort sett hele vårt fagmiljø har vært uenige i den, og skepsisen har bare blitt forsterket når vi ser resultatene her på avdelingen, sier Trond Diseth.

Professor og hjerneforsker Per Brodal er også bekymret for hva som møter fem- og seksåringene i dagens skole.

– Han burde ikke vært der ennå. I fem-seks årsalderen er det nemlig mange som ikke klarer å undertrykke den umiddelbare impulsen til å svare direkte eller løpe av gårde. Slik spontanitet er helt naturlig i den alderen, men på skolen må de undertrykke det, sier Brodal.

Han frykter at mange kan miste troen på seg selv i skolen bare fordi de ikke er modne nok til å gå der.

– Snubler du i starten, og ikke får etablert troen på at du mestrer, er det vanskelig å komme inn igjen. Derfor kan det for enkelte få store konsekvenser å begynne undervisning før man egentlig er klar, sier han.

Han forklarer at mange fem- og seksåringer ennå har for svakt utviklet arbeidshukommelse, altså det som gjør at de kan holde på informasjonen og forstå det læreren sier.

– Grunnen til at de som er født sent på året gjør det dårligere på skolen, er antagelig at de har dårligere utviklet arbeidshukommelse, mener Brodal.

Nederlag setter spor i hjernen

Opplevelse av mestring er nødvendig for å opprettholde nysgjerrighet og lærelyst. Gjentatte nederlag setter spor i hjernen som er vanskelig å fjerne siden. Hvis du hver dag kjenner at du ikke klarer å konsentrere deg så lenge det er krevet, svekkes følelsen av at du er en som får til noe. Og hvis man opplever dette over tid, formes noen baner i hjernen som gjør at slike situasjoner også senere vil oppleves som truende.

– Får følelsen feste seg, er det vanskelig å snu den, for avlæring krever at gamle veletablerte koblinger i hjernen skal fjernes og erstattes av nye. Du mister troen på at det i det hele tatt nytter å gjøre en innsats hvis du aldri har opplevd å lykkes, forklarer hjerneforskeren.

Han understreker at trygghet er bunnplanken i all læring. Hvis man ikke føler seg trygg, er det vanskelig å lære. Selv moderat utrygghet i en læringssituasjon gjør at vi slår på «autopiloten for overlevelse» fremfor å være åpen for å ta inn noe nytt og ukjent.

Per Brodal mener det bør gjøres mer for å sikre at overgangen fra barnehage til skole skal være mest mulig forutsigbar for de små.

– Men tidlig skolestart gir vel bedre skoleresultater?

– Det kan nok gi noen elever bedre resultater i enkelte fag som det er mye fokus på, men det vil gå på bekostning av barnets evne til å tenke bredt og selvstendig. De blir lett flinke til å svare det som forventes av lærere og andre voksne, på bekostning av å bli stimulert til å tenke selv, mener Brodal.

– Vi ønsker jo at barna i 12–13 årsalderen skal ha en evne til å tenke kritisk, reflektere og se ting i sammenheng, og at de fortsatt har undringen og nysgjerrigheten, sier han og viser til forskning i USA som har vist at mange barn hadde kjempeproblemer med enveisundervisning i tidlig alder.

– Det er fordi grunnmuren til å nyttegjøre seg en slik passiv læringssituasjon ennå ikke er på plass.

Mer konkurranse – mindre empati

Per Brodal er også bekymret for konkurransementaliteten som skapes med den hyppige testingen i skolen.

– Jeg tror slike kvaliteter som å leve seg inn i andre situasjon, se andres behov, føle empati og være sosial – svekkes av det testregimet som er nå. Det er faktisk veldig skremmende, sier han.

Her får han støtte av barnepsykiaterne på Rikshospitalet.

– Vi har fått et konkurransesamfunn der det å lykkes med utdanning og jobb er det viktigste for mange. Å være et gangs menneske, en som tar hensyn til andre, gir ikke like mange poeng. Det kan være veldig tøft å være en del av denne «CV-generasjonen», sier Trond Diseth.

– Selv om snittet på matteeksamen er 3, tenker mange ungdomsskoleelever at det bare er karakterene 5 og 6 som teller, sier Stein Førde. Han er bekymret for at prestasjonspresset forplanter seg nedover:

– Fra universitetet til videregående, derfra ned til ungdomsskolen og barneskolen. Og nå altså til barnehagen. Særlig det siste året har vi sett at også barnehagebarna trues.

Ambisiøse foreldre

I tillegg til teorifokuset i skole og barnehage, sier barnepsykiaterne på Rikshospitalet at mange utsettes for press fra egne foreldre.

– Når vi har barn her inne til behandling, og foreslår at de skal redusere på antall fritidsaktiviteter for å lette på trykket, ser vi at barna jubler, mens foreldrene blir «stramme», sier Diseth.

– Foreldre er også redde for hvordan det skal gå med barnet hvis det ikke kommer inn på «riktig» videregående skole, spesielt her i Oslo. Dermed legger de et veldig stort press på barnet, sier Stein Førde.

Trond Diseth mener økningen av stressrelaterte tilstander blant barn bør sees parallelt med resten av samfunnsutviklingen.

– Det er for tiden et tydelig barnefokus i samfunnet, men dette skjer mye ut fra voksnes premisser, og ikke alltid med utgangspunkt i barnet og dets behov for forutsigbarhet, kontinuitet og stabilitet. Vi må nå begynne å stille spørsmål om vi gir trygge og oversiktlige rammer i tilstrekkelig grad på barns viktigste arenaer: Barnehage, skole og familiearenaen. En start er å begynne å kommunisere og samarbeide på tvers av helsevesen og skolevesen, og derigjennom gå sammen om en samfunnsutvikling mer på barns premisser, sier Diseth.

Uheldig sammentreff

At den teknologiske utviklingen har skutt fart samtidig som skolen er blitt mer konkurransepreget, mener barnepsykiaterne er et svært uheldig sammentreff for dagens barn og unge. De ser at barn i dag har lettere for å føle krenkelse og være overfølsomme enn tidligere.

– Vi kan ikke gjøre så mye med den voldsomme medieutviklingen som barna står midt oppe i, den er en tsunami, og påvirker dem selvfølgelig i stor grad. Men jeg mener at skolen burde være bevisste på å ruste barna for et samfunn med lite forutsigbarhet og lite kontroll. Isteden skjer det motsatte. Leken er det beste vi har for å lære barna å forholde seg fleksibelt til alt som skjer rundt dem. Når leken blir borte, blir barna enda mer sårbare og krenkbare, sier Førde.

– Det er viktig å ta med at barna lever et liv utenom skolen, som de tar med inn når alt dette skal læres. Siden det livet de lever i dag er mye mindre preget av erfaring og fri sosial lek enn de var for 30 og 50 år siden, betyr det at skolen får et enda større ansvar for å kompensere for det. Det aspektet er ikke inne, sier Trond Diseth.

«Nils» er ikke guttens ekte navn. Han og foreldrene ønsker ikke å stå frem med navn og bilde.