Sakas lillesøster har ikke språk.
Da Norge ble nedstengt, ble Saka nektet å besøke henne.
Norske myndigheter ga aldri pålegg om å stenge private hjem under pandemien.

BESØKS-FORBUDET

I dag kan VG avsløre at det skjedde over hele Norge.

  • Ronny Berg
  • Mona Grivi Norman
  • Espen Rasmussen

På dødsleiet var dette morens siste ord til Saka: «Ta vare på lillesøsteren din».

– Jeg ga henne et løfte, så hun kunne slippe den siste pusten, sier Saka Maljicaj (44) i dag.

– Min mor klarte ikke å dø før jeg lovet henne.

Lillesøsteren er den kjæreste hun har, og det samme er Saka for henne.

Om morgenen 13. mars fikk Saka en tekstmelding:

Da pandemien kom, ble døren til Sakas utviklingshemmede lillesøster låst.

Gardinene til hennes private bolig ble trukket for.

«Men ingen av oss er jo smittet?» tenkte Saka.

Fra utsiden av huset kunne hun høre lillesøsterens skritt over gulvet, forteller hun.

Med mobiltelefonen tok hun opptak av søsteren som skrek.

Minst syv ganger påla politiet henne å fjerne seg:

– Jeg følte at systemet tok søsteren min fra meg og så på henne som sin eiendom, sier Saka.


Lillesøsteren kan ikke snakke og kommuniserer gjennom tegn og fysisk berøring. Både synet og hørselen er sterkt redusert, ifølge Sørlandet sykehus.

Når hun blir redd, kan hun skade seg selv ved å slå seg i ansiktet. Rundt seg har hun til enhver tid to pleiere. 

Hennes nærmeste ønsker ikke at navnet hennes skal stå på trykk.

Over natten forsvant lillesøsterens dagtilbud, alle de faste aktivetene og storesøsteren – uten at hun kunne forstå hvorfor.

– Hun må ha trodd at jeg var død. Det er så grusomt å tenke på hvor redd hun må ha blitt. Og at jeg ikke fikk være der og trygge henne, sier Saka.

I nesten en måned hang plakaten på lillesøsterens inngangsdør:
«VI HOLDER STENGT – etter pålegg fra nasjonale myndigheter».

Norske myndigheter ga aldri pålegg om å stenge private hjem, men under coronapandemien skjedde det over hele Norge.

VG kan i dag avsløre at norske kommuner innførte besøksstans for minst 2430 mennesker med psykisk utviklingshemming.

Kommunene sier deres mål var å beskytte sårbare beboere. Mange fattet aldri noe vedtak. Noen opplyser at besøksstans var frivillig, andre erkjenner at de misforsto føringer fra helsemyndighetene.

Leiligheter i omsorgsboliger og bofellesskap er utviklingshemmedes private hjem.

Likevel bekrefter 133 kommuner at de i en periode stengte dørene for besøkende og pårørende.


26 kommuner opplyser at de innførte portforbud eller ba beboerne holde seg innendørs.

– Det er ikke lov å innføre besøksforbud til private hjem i Norge. Det er ikke mer lov hos en person med psykisk utviklingshemming enn for deg og meg, sier jusprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo.

Foto: Tore Kristiansen

– Kan det være brudd på noe lovverk?

– Ja, dersom den enkelte har forbud mot å gå ut, kan det være en frihetsberøvelse etter straffeloven. Dersom du ikke får lov til å få besøk i ditt eget hjem kan det være en krenkelse av privatlivet, sier Graver.

Norsk forbund for utviklingshemmede reagerer kraftig på VGs funn:

– Det er ikke uvanlig at det innføres ulovlige restriksjoner mot utviklingshemmede, men under pandemien skjedde det overalt på en gang. Det ble en stresstest kommunene ikke besto, sier leder Jens Petter Gitlesen.

– Det er ingen tvil om at dette er brudd på de grunnleggende menneskerettighetene til en stor gruppe mennesker.


En uke etter at Saka ser plakaten på søsterens dør, fatter Grimstad kommune et vedtak som skal hindre henne å komme tilbake:

«Med bakgrunn i pågående pandemien innføres fullt besøksforbud for Saka Maljicaj. Det gis ingen adgang for SM til å besøke (lillesøster) i boligen eller oppholde seg på eiendommen».

– Først stengte de huset hennes og trakk for gardinene. Neste uke skulle jeg ikke få stå på tomten og høre lyden av henne en gang, sier Saka. 

Politiets logg viser at Saka blir bortvist fra eiendommen minst syv ganger mellom 21. mars og 25. april.

Mens hun venter på at personalet skal ringe politiet, legger hun fra seg en genser eller et annet klesplagg ved døren, i håp om at lillesøsteren skal se at hun har vært der, forteller hun.

– Jeg sa til dem at det de gjorde, var ulovlig.
– At de måtte tenke på hvordan dette var for min søster. Ikke meg, sier Saka.

Før pandemien pleide søstrene å dra på dansedisco for utviklingshemmede i Arendal.

Lillesøsteren tok kjole på, med blonder eller glitter – og parfyme på halsen og hårspray med farge. Hånd i hånd med Saka over dansegulvet, mens hun lagde gledeslyder. 

Nå sitter Saka på bakken utenfor boligen og gråter.

Gjennom luftingen i vinduene hører hun flere ganger søsteren gjøre det samme, forteller hun:

– Jeg var i ferd med å bli desperat og gal.
– Og med god grunn, sier Saka.

Til politiet forteller hun at søsteren eier boligen.

Hun viser også frem papirer fra Helsedirektoratet, som presiserer at kommunene ikke har adgang til å nekte utviklingshemmede å ta imot besøk i private hjem.

– De hørte ikke på meg, sier Saka.

Også fra politistasjonssjef Terje Gundersen i Grimstad får hun en e-post:

«Det er dessverre ikke noe å gjøre med besøksforbudet».

Fra 19. mars til 8. mai får ikke Saka komme inn i boligen, oppgir hun idag


I ettertid har politistasjonssjef Gundersen tenkt på om det var rett eller galt å bortvise Saka, sier han.

– Politiet vil ikke gjøre noe urett, det er det verste som kan skje, sier han.
– Jeg har hatt litt dårlig følelse for henne på innsiden av huset, for hun har vært i en veldig sårbar situasjon.

Politistasjonssjefen kontaktet Fylkesmannen og kommuneoverlege Vegard Vige for å undersøke begrunnelsen for besøksforbudet.

Dette gjorde han på Sakas vegne, sier han.

– Vige sa da at søsteren var i risikogruppen for coronasmitte, med underliggende sykdommer, sier Gundersen.

– Vet du hva slags sykdommer?

– Nei.

Kommuneoverlegen kjenner ikke til at Sakas lillesøster har noen underliggende sykdommer, oppgir han til VG.


Likevel står det i kommunens vedtak fra 20. mars at lillesøsteren «er i risikogruppen for alvorlig sykdom ved koronavirusinfeksjon(...)»

28. mai skriver vergen hennes, advokat Marianne Rodvelt, at lillesøsteren er «i høyrisiko» i et brev til Saka, og at «det må legges til grunn at skaderisikoen er svært alvorlig».

– Vi har vi ikke på noe tidspunkt definert at det å ha en psykisk utviklingshemming gir økt risiko, sier avdelingsdirektør Linda Granlund i Helsedirektoratet til VG.

– Dårlig fagkunnskap ble fatalt i denne saken fra første stund, mener advokat Gorm Are Grammeltvedt.

Han er tidligere avdelingsdirektør i Statens helsetilsyn og nestleder i Trygderetten. I tillegg har han ledet juridisk avdeling i Norsk pasientskadeerstatning.

I dag bistår han Saka, slik at hun som pårørende kan ivareta søsterens interesser. 

– Merkelappen «høyrisiko», midt under en pandemi, var egnet til å skape en sterk, uberettiget frykt, sier Grammeltvedt.


Vergen viser til vurderinger fra lillesøsterens fastlege, Rolf Hamran, ifølge en rekke dokumenter VG har tilgang på.

VG har lest en erklæring fra fastlegen fra 28. mai:

«Lav/middels» risiko, skriver Hamran.

– Jeg står for det som står i erklæringen. Ut over det har jeg ingen kommentarer, sier Hamran til VG.

I legeerklæringen nevner han ingen av de underliggende sykdommene som Folkehelseinstituttet oppgir som risikofaktorer ved coronasmitte – hverken diabetes, kronisk lungesykdom eller hjerte- og karsykdom.

Hamran mener lillesøster ønsker og har betydelig glede av besøk av Saka, ifølge erklæringen.

– Vet du hvorfor vergen mener lillesøsteren er i en høyrisikogruppe?

– Jeg vet ikke om jeg skal uttale meg om det. Men det er nok lagt til grunn en større sikkerhetsmargin enn det nasjonale helsemyndigheter har gjort. I ettertid kan det vise seg å være for strengt, sier fastlegen.

Hvorfor oppga vergen en annen risiko enn fastlegen? 

Med henvisning til taushetsplikten vil ikke verge Marianne Rodvelt svare på noen av VGs spørsmål, sier hun.

Hun er ikke lenger verge for Sakas lillesøster.

Fare for smitte var årsaken til at politiet flere ganger ba Saka forlate søsterens eiendom.

– Personalet gikk inn og ut av boligen. Men jeg var den som utgjorde smittefaren? undrer Saka.


Kommunen og kommuneoverlegen gjorde en faglig vurdering av helsesituasjonen til lillesøsteren og smitterisiko, forteller Sverre Birkeland, seksjonssjef for operasjonssentralen i Agder politidistrikt.

Politiet gjorde ingen egne vurderinger av smittefaren og besøksforbudet:

 – Vi går ikke inn og overprøver kommuneoverlegen. Og når en kommune ber om bistand, er det vår oppgave å yte det ifølge politiloven, forteller Birkeland.

Er dette riktig?

Steinar Fredriksen, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, svarer:

– Ikke under noen omstendigheter kan noen «be» politiet om å bortvise noen, uten at politiet har lovhjemmel til å bortvise.

Kommuneoverlege Vegard Vige sier han er ukjent med at kommunen har fått hjelp av politiet til å bortvise Saka av smittevernhensyn.

Han er heller ikke kjent med at Sakas lillesøster er i en risikogruppe.

– Det overrasker meg litt å høre, sier politistasjonssjef Terje Gundersen i Grimstad.

Beslutningen om å bortvise Saka ble tatt på operasjonssentralen i Kristiansand, begrunnet med smittefare, oppgir Gundersen.

– Jeg kan ikke huske en slik samtale med ham, men jeg kan heller ikke utelukke det, sier kommuneoverlege Vige.
– Det er i hvert fall ikke jeg som har ringt politiet og bedt dem å bortvise henne.

8. april får advokat Grammeltvedt avtalt et 15 minutter langt møte mellom Saka og lillesøsteren i vinduet i boligen. 

«Søster skal ha på seg munnbind, hansker og helsedrakt fra start og under hele besøket», skriver vergen i en e-post.

Da vinduet åpnes, er Sakas førsteinntrykk at søsteren ser redd og forvirret ut.

Tre helsepleiere fra den private omsorgsleverandøren Stendi er også til stede. Ingen av dem har munnbind, viser filmen som Grammeltvedt følger via FaceTime.

– På grunn av alle menneskene klarte hun ikke å orientere seg, sier Saka.

Lillesøster lener hodet mot vinduskarmen og tar Sakas hånd og fører den mot hodet.

– Jeg har plasthansker på, så hun kan ikke kjenne huden min, som hun er vant til.
– Hun vil at jeg skal stryke henne på håret. Det betyr «lei seg».

En av pleierne filmer møtet med to mobiltelefoner samtidig, ifølge advokaten.

På en stol ved vinduet sitter en privatpraktiserende psykolog og observerer.

– Det forstyrret henne og innebar en ytterligere belastning, sier Grammeltvedt.

Hverken da eller senere har Folkehelseinstituttet (FHI) anbefalt munnbind ved besøk mellom familie.

Advokat Grammeltvedt kaller besøket en parodi:

– Flere av de ansatte gikk inn og ut av boligen i sivilt tøy, mens Saka måtte stå utenfor med hansker og munnbind og fikk ikke gi søsteren sin en klem, sier han.

Avdelingsleder Petter Wold i Stendi ønsker ikke å svare på spørsmål i forbindelse med denne reportasjen. 

– For meg var det uproblematisk å ha på seg munnbind, sier Saka.

Hun bruker munnbind og hansker i ulike sammenhenger på jobben som vekter.

Utenfor vinduet prøver lillesøsteren å ta munnbindet av henne, ser Grammeltvedt via FaceTime.

– Poenget er at det skapte redsel for en sårbar person som ikke kunne forstå. Og det som gjør så vondt, er at jeg var med på det, sier Saka.

Tre personer fra Grimstad har hatt Covid-19. Ifølge kommuneoverlege Vegard Vige ble ingen av dem smittet i kommunen


I et gulmalt trehus i utkanten av Grimstad, med utsikt til et parkanlegg med rosebusker og klatreplanter, tar kommuneoverlegen telefonen på sitt kontor.

På spørsmål om han ga smittevernråd før søstrenes møte i vinduet, sier han til VG:

– Overhodet ikke. Og ingen kommunalt ansatte har vært involvert i det rådet. Punktum. Det er helt meningsløst.

Heller ikke Arne Værland, enhetsleder i kommunen, sier han har satt krav til smittevernutstyr for Saka eller andre innbyggere, men presiserer i en e-post til VG.

«Men vi har bedt pårørende om å overholde smittevernreglene så langt det lar seg gjøre».

I et vedtak fra kommunen står det at «Saka må forplikte seg til å holde to meters avstand til lillesøster og bruke munnbind ved besøk».

Vedtaket er signert av nettopp Arne Værland, samt kommunalsjefen i Grimstad.

– Munnbind og hansker var åpenbart ikke et valg vi hadde. Det var enten å gjøre det på deres måte, eller ingen kontakt mellom søstrene i det hele tatt, sier advokat Grammeltvedt.


Kommuneoverlege Vige benekter overfor VG at han er kjent med vedtaket.

– Sier du at Arne Værland skriver dette? Jeg mener fortsatt ikke det var en god idé, sier Vige.

Siste gang Saka blir bedt av personalet om å ha på seg smittevernutstyr, er 23. mai: « ... minner om at besøket gjennomføres med munnbind og hansker på».

Samme ettermiddag sender hun en e-post til Vige og Værland, der hun spør dem hvorfor de ansatte på Stendi går udekket.

Ingen svarer.

Grimstad kommunes vedtak fra 20. mars om besøksforbud for Saka er ulovlig, mener advokat Grammeltvedt.

Likevel gir Fylkesmannen kommunen medhold tre måneder senere.

Avgjørelsen blir begrunnet med smitterisiko, men også med at Sakas søster skal sikres forsvarlig helsehjelp.

Dette skal ha blitt vanskeliggjort på grunn av samarbeidsproblemer med de pårørende, ifølge kommunen:

«Personalet opplever at (Saka) griper inn eller overtar omsorgsoppgaver».

«Saka har i perioder negativ innvirkning på (lillesøsteren) og oppfører seg urimelig mot personalet(...)».

Kommunen mener problemene har vart i flere år.

 «Det oppstår uro, utrygghet, fiendtlig stemning(...)», skriver saksbehandler, jurist og seniorrådgiver, Lasse Svenstrup Andersen hos Fylkesmannen.

Saka kaller beskrivelsene uprofesjonelle og karakterdrepende.

– Fra å være anerkjent som en ressurs og omsorgsfull pårørende, ble jeg over natten omskapt til en umulig person, til og med overfor min egen søster, sier Saka.

– Hvis Saka er vanskelig: Hvorfor vedtok ikke kommunen besøksstans allerede før pandemien?

– Det vet jeg ikke, svarer Andersen hos Fylkesmannen.

I dag får Saka se søsteren sin fire dager i uken til tider fastsatt av kommunen.


I begynnelsen av pandemien beskyldte både vergen og kommunen Saka for å ha forsøkt å bryte seg inn i lillesøsterens bolig, med en medbrakt skrutrekker.

– Hvis jeg ville inn til min søster, kunne jeg bare låst meg inn med en nøkkel fra nøkkelboksen ved inngangsdøren, sier Saka.
Hun kaller det en oppkonstruert løgn.

Det påståtte innbruddsforsøket ble ikke anmeldt til politiet, ifølge politistasjonssjef Terje Gundersen.

Likevel fastslår saksbehandler Andersen hos Fylkesmannens at det har skjedd:

«Saka har forsøkt å ta seg inn i boligen og politiet har vært tilkalt ved flere anledninger», skriver han i vedtaket.

– Fylkesmannen inntar rollen som både politietterforsker, påtalemyndighet og dommer, mener Saka.

– Det er en påstand som har en eneste funksjon. Å legitimere kommunens vedtak mot meg og Fylkesmannens stadfesting av det, fortsetter hun.


Pasient- og brukerrettighetsloven gir pårørende rett til å være til stede hos sine nærmeste.

Men Fylkesmannen peker på et unntak i loven:

«Dersom medvirkning i form av tilstedeværelse kan føre til at helsehjelpen ikke kan gjennomføres på forsvarlig måte, vil medvirkningen ikke være i pasientens interesse».

– Kommunen måtte sette en grense et sted, sier Andersen hos Fylkesmannen.


Hvis en pårørende er vanskelig, forventes det likevel at tjenesteyteren skal løse samarbeidsproblemene.

– De er den profesjonelle parten, sier Alice Kjellevold, professor i helserett ved Universitetet i Stavanger.

– Her kan det virke som om kommunen har brukt covid-19 som en lettvint begrunnelse for å løse en helt annen problemstilling. Det er i så fall uholdbart, sier hun til VG.

Jusprofessor og leder av regjeringens tvangslovutvalg, Bjørn Henning Østenstad, har lest vedtakene i saken. Han mener både Grimstad kommune og Fylkesmannen i Agder trolig har brukt feil lovgrunnlag.

– Fordi det er brukt feil lovgrunnlag, er vedtaket ugyldig, slik jeg vurderer det, skriver Østenstad:

– Mitt inntrykk er at både kommune og fylkesmann i denne saken har hatt problemer med å forstå dagens regelverk.

Advokat Grammeltvedt vil klage vedtaket inn for Sivilombudsmannen.

Til Østenstads påstand sier saksbehandler Lasse Svenstrup Andersen at i jusen er det rom for tolkninger:

– Fylkesmannen ser frem til Sivilombudsmannens uttalelse, sier han.

Døren åpnes til Sakas leilighet i Grimstad.
Rett innenfor står tre flasker med antibac.

Forbi dem går Saka og peker på TV-benken i stuen, der hun har lagt fotografier av moren, faren, broren og søsteren.

På nyhetssendingene har hun sett landegrenser og utesteder åpne igjen, men dagtilbudet på Aktivitetshuset i Grimstad er fortsatt stengt for lillesøsteren.

– Det har skjedd en grov systemsvikt og et myndighetsovergrep mot et uskyldig, forsvarsløst menneske, sier Saka.

Hun ønsker en nasjonal gransking av hva som skjedde med de utviklingshemmede da myndighetene stengte landet:

– Pårørende ble ikke lenger sett på som en ressurs, men stemplet som covid-19. Som om vi var den aller største trusselen for våre nærmeste og kjæreste.


Lillesøsteren er blitt godt ivaretatt under pandemien, med forsvarlige helsetjenester fra Stendi AS, ifølge enhetsleder Værland i Grimstad kommune.

VG har lest en dagsrapport, skrevet av personalet en uke etter nedstengningen:

«Danset og gått rundt i huset og oppfattes som harmonisk og fornøyd».

På kveldstid snakker Saka av og til med broren om lillesøsteren.

– Hun er blitt en person som virker desorientert og ser veldig trist ut. Hun er blek, sier broren Velija.

Sammen har de innredet et musikkrom i boligen hennes, med CD-spiller, instrumenter og en seng som Saka har malt i discofarger. På 40 årsdagen fikk lillesøster en stortromme i presang.

Når Saka kommer på besøk, kan lillesøster peke på lommeboken eller skoene hennes. «Ut på kosetur», betyr det.

Fra midten av april bestemte kommunen at de skulle få være sammen i 15 minutter utenfor huset en gang i uken.

I dag kjører Saka søsteren til kjøpesenteret, hvor de handler middag eller setter seg på sitt faste bord på bakeriet.
Hver fredag bestiller lillesøster det samme: Marsipankake.

– Jeg lurer på hvorfor kommunen ikke lenger er bekymret for smitterisikoen? sier Saka.

I en e-post til VG skriver enhetsleder Værland at kommunen til enhver tid har forholdt seg til føringene fra myndighetene.

– Det er de samme smittevernreglene i dag som det var i mars, sier Saka.


Kommunen har gått alt for langt i sin kritikk av en pårørende, mener advokat Grammeltvedt.

– Det de kaller samarbeidsproblemer, er Sakas helt legitime påpekninger av et for dårlig helsetilbud, mener han.

Kommuneoverlege Vige mener det ikke har stått på penger, personell og oppriktig vilje fra kommunens side.

– Jeg tror ikke denne konflikten handler om pandemien, men om samarbeidsproblemer over flere år.

Han blir ikke overrasket hvis noen har falt for fristelsen til å gjemme seg bak smittevernhensyn for å sette begrensninger for Saka, sier han.

– Hvem da?

– Det vet jeg ikke. Jeg kjenner ikke detaljene. Men det er en mulighet for at noen ikke har våget å kalle en spade for en spade.

Han beskriver de intense ukene da pandemien brøt ut.

– Fra 7. mars har jeg jobbet syv dager i uka, uten ferier og helger, med masse avgjørelser og beslutninger som skal tas. Det har vært et enormt kjør, sier Vige.

– Jeg er fullstendig åpen for muligheten for at vi kan ha misforstått, eller gått litt langt her og der, i travelheten og iveren etter å å gjøre alt riktig og best for innbyggerne våre.


Til VG skriver enhetsleder Værland at Grimstad kommune ikke innførte besøksforbud for Saka – selv om det er ordet som brukes i det kommunale vedtaket.

Han sier kommunen innførte «besøkskontroll» for 44 brukere – ikke «besøksstans».

Saka og broren Velija viser VG en e-post de fikk av tjenesteyteren Stendi 13. mars, om ulike tiltak Grimstad kommune iverksatte på alle kommunens institusjoner og boliger.

«Dette innebærer at døren også i deres bolig fra og med i dag og en tid fremover vil holdes stengt og at det ikke er adgang til besøk».

«Vi er ikke besøkende, vi er familie. Dere kan ikke utnytte dagens situasjon for å begå alvorlige lovbrudd», svarer Sakas bror.

Til dette svarer Stendi:

«Dette er noe som gjelder alle – også alle pårørende».

Mer om

  1. De utsatte
  2. Rik artikkel

Flere artikler

  1. Fylkesmannen om Sakas språkløse søster: Lite tegn på savn og lengsel

  2. Politiet får kritikk etter å ha bortvist søster

  3. Kommunen stengte døren til Anjas (46) private hjem

  4. VG avslører: Over 2400 fikk besøksstans - kommunene fattet bare 27 tvangsvedtak

  5. Måtte besøke barna gjennom vinduet i to måneder

Fra andre aviser

  1. Terskelen for å stenge tilbud til sårbare grupper bør være høy, også i en pandemi

    Bergens Tidende
  2. Aftenposten mener: Besøksstans kan ikke forsvares

    Aftenposten
  3. Sveriges koronatragedie: Derfor døde tusener av de svakeste

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no