UTDANNING: Karianne Skjæveland driver bunadsbedriften Kilonga - hvor Tiana Favena jobber som førsteklasselærer på formiddagen, og er daglig leder på systuen på ettermiddagen.
UTDANNING: Karianne Skjæveland driver bunadsbedriften Kilonga - hvor Tiana Favena jobber som førsteklasselærer på formiddagen, og er daglig leder på systuen på ettermiddagen. Foto: Karianne Skjæveland/Kilonga

Her driver Karianne skole ved hjelp av bunadsproduksjon

Publisert: Oppdatert: 27.05.17 08:57

Del saken på:

Lenken er kopiert
INNENRIKS

Karianne Skjæveland får bunadsbroderiene gjort på Madagaskar - og driver skole av overskuddet.

– De som lager bunader i Norge er de som virkelig brenner for dette. Men det koster penger, spesielt hvis de som broderer skal betales på et norsk lønnsnivå. Det at noen snapper opp dette og får gode penger på drift i utlandet, gjør at bunaden mister noe av verdien.

Karianne Skjæveland driver Kilonga, det hun omtaler som en etisk bunadsprodusent. Produksjonen foregår i byen Antsirabe på Madagaskar. Mens flere og flere av de største produsentene går utenlands og får sydd bunader, gjør Skjæveland det samme - men hun tar ikke overskuddet selv. Det går til Voantsinapy-skolen, som finansieres gjennom kronerulling, men som Skjæveland nå jobber med å gjøre til en selvfinansiert institusjon, blant annet med bunadsproduksjon.

– Nå driver vi bare med brodering av bunader, for å posisjonere oss som noe annet enn de største leverandørene, forteller hun.

VG har denne måneden hatt fokus på utflagging av bunader. Flere mener det er trist at nasjonaldrakten ikke lenger produseres her hjemme.

Ekspertene strides: Hvor norsk er bunaden?

VG+: I disse landene lages den norske bunaden

– Føler de selger sjelen sin

Bunadsproduksjon tar tid og er dyrt. Derfor velger flere å ta produksjonen ut av Norge. I Antsirabe sitter Skjævelands ti ansatte og broderer det som skal bli til norske bunadsskjorter og -stakker.

Skjæveland har drevet Kilonga siden 2015. Ideen kom da skolen Voantsinapy, som foreldrene i samarbeid med flere andre hadde drevet på Madagaskar i 20 år, hadde jubileum.

– Da begynte vi å tenke på hvordan skolen kunne bli drevet mer bærekraftig, forteller hun.

Skjæveland har bestemt seg for å ta over driften i fremtiden, men Støtteforeningen for skoler på Madagaskar, hvor Skjævelands foreldre sitter i styret, driver den enn så lenge.

– Da tenkte jeg at bunadsbroderi kunne være en måte å gjøre det på. Det er klart at det er langt frem i tid at skolen i sin helhet blir drevet av bunadsbroderi, men det er det som er grunnen til at vi holder på, sier hun.

Norske kjendiser forteller: Slik valgte vi bunad

Nå lønnes syerskene med penger fra Kilonga, mens overskuddet av bunadssalget går til skolen. Målet er å kunne drive skolen kun med bunadssalget. Skjæveland tror hun kan tilby noe de kommersielle bunadsprodusentene mangler.

– Jeg tror nok at de som foreløpig ikke har benyttet seg av utenlandsproduksjon, lar det være fordi de føler de selger sjelen sin. Da mister bunaden den verdien den har, sier Skjæveland.

Istedenfor håper hun nå at bunaden kan få en ekstra verdi med etisk produksjon.

– Det er jo ikke sånn lenger at alle bunader lages i Norge. Det kan ta 200 timer å brodere en bunad, så prisen hadde blitt altfor høy hvis den skulle blitt gjort i Norge for norske lønninger.

Syr i Kina: Selger bunader til halv pris

73.000 har stemt: Dette er Norges vakreste bnad

Mener brodering i Norge er ulønnsomt

Blant Skjævelands kunder er Siv Hodne, som driver Husfliden Stavanger. Hun kviet seg lenge for å flagge ut bunadsdriften, men opplever at det rett og slett ikke finnes nok ressurser i Norge til å gjøre alt arbeid som trengs, særlig når det kommer til broderiene.

– Produksjonen i Norge er rett og slett ikke stor nok. Det finnes ikke nok folk som jobber med dette, sier hun.


Kaotisk bunadsmarked: Krever nye regler for merking av bunad

Kjøper stoff i Norge

For å møte etterspørselen, har Hodne måttet tenke nytt.

– Da ønsker jeg heller å støtte Kilongas arbeid med etisk bunadsproduksjon, hvor jeg betaler det samme til hennes produksjon som jeg ville gjort i Norge. Når jeg først må utenlands for å få tak i det kunden spør etter, støtter jeg gjerne det prosjektet, sier hun.

Hun velger likevel å beholde alt som kan beholdes i Norge, men opplever at det på flere områder er vanskelig.

– Vi kjøper stoffer på ullvarefabrikker, og sømarbeidet foregår også her. Det er broderingen som er det mest utfordrende, fordi det simpelthen ikke finnes et broderiyrke som er lønnsomt for folk, sier hun.

Carin Leffler er tekstilansvarlig i Framtiden i våre hender. Hun understreker at hun ikke kjenner til prosjektet fra før, men mener det virker som et godt konsept.

Tre av fire om bunad: Må sys i Norge

Mener en urettmessig tredjepart får gevinsten

– Prinsippet om å la et overskudd ligge igjen til det beste for lokalsamfunnet er jo prisverdig. Dette skiller seg fra mange små og store selskaper som selger og formidler klær i Norge, og som overskuddsmaksimerer, sier hun.

Hun håper arbeiderne får en lønn det går an å leve av, og at Skjæveland fortsetter å gi overskuddet til skoledriften fremover.

– Det er viktig at de som broderer disse bunadene får lønn de kan leve et anstendig liv med. Det er mange store selskaper som sparer penger på at fattigfolk utfører arbeidet, og det håper jeg Kilonga vil unngå også i fremtiden, sier Leffler til VG.

Mange selger bunader som produseres i utlandet til en lavere pris enn de som i sin helhet lages i Norge. Selv tror Skjæveland at reaksjonene ikke kommer av at bunaden faktisk flagger ut, men hvem det er som får mest ut av det.

– De som lager bunader i Norge er jo de som brenner for dette, det er deres livsoppgave, og de vil videreføre immateriell kulturarv. Slik det er nå er det en urettmessig tredjepart som har gjort big business på bunader - det er nok også derfor folk reagerer, tror Skjæveland.

Denne artikkelen handler om