OPPRØRT: Prinsesse Astrid er såret og lei seg over alle ryktene rundt kronprinsesse Märtha og kong Olav. Nå tar hun realt oppgjør med sladderen. Her sammen med hunden Macaco. Foto:
OPPRØRT: Prinsesse Astrid er såret og lei seg over alle ryktene rundt kronprinsesse Märtha og kong Olav. Nå tar hun realt oppgjør med sladderen. Her sammen med hunden Macaco. Foto:

Prinsesse Astrid lei sladderen om faren: Kongen avviste kvinneryktene på dødsleiet

INNENRIKS

SLOTTET (VG) Som en virvelvind farer hun gjennom søndre inngang på Slottet.

  • Stig Tore Laugen
Publisert: Oppdatert: 17.09.05 22:14

- Nei, ikke inn der, Macaco, kom her, kommanderer prinsesse Astrid myndig til sin utforskende kavaler. Macaco betyr «apekatt» på portugisisk.

- Jeg har hatt egen hund siden jeg var to år. Den første var en irsk setter som het Vimsa. Det var visst jeg som fant på navnet, ifølge far, minnes Astrid muntert.

Mange hundeår er gått siden den gangen, og foran henne på slottsparketten sitter en bedende femåring med verdens største øyne og hodet på skakke.

- Du har fått før i dag, men OK, sier prinsessen og river små biter av vaffelen med smør og brunost.

VG sitter sammen med kongsdatteren i tredje etasje på Slottet, og vi prater om 73-åringens mor, kronprinsesse Märtha.

51 år etter at hun døde får Märtha nå sin egen statue utenfor den norske ambassaden i Washington.

I forbindelse med avdukingen i morgen vil alle hennes tre barn med ektefeller ta turen til byen hvor de bodde under annen verdenskrig.

Men møtet med prinsesse Astrid blir noe langt mer enn en personlig fortelling om hennes mor.

Samtalen blir like fullt et følelsesladet og sterkt personlig oppgjør med rykter og sladder.

- Mor hadde en egen utstråling. Man kunne fornemme at hun kom inn i et rom, selv uten å se henne. Hun fikk alle til å slappe av og ha det hyggelig i sitt selskap, sier prinsesse Astrid. Og trekker pusten oppgitt.

- Tenk at disse egenskapene skulle brukes mot henne. Det er jo helt sykt!

Vi har akkurat snakket om kronprinsessens tidlige bortgang, når «utbruddet» kommer. Märtha var 53 år gammel da hun sovnet inn på Rikshospitalet 5. april 1954.

73-åringen blir gradvis blankere i øynene. Stemmen er trist og amper på én og samme gang.

- Hun døde av leversvikt på grunn av gulsott. Sånn er det. Men spekulasjonene gikk. Hvorfor går det ikke an å høre på legene? spør Astrid oppgitt.

I årevis har ryktene gått om at Märtha egentlig døde av kreft.

I forbindelse med kong Haralds kreftoperasjon ble det temaet trukket frem igjen, og omtalt i flere medier.

Påstandene opprører kongsdatteren.

- Det var ikke ondartede svulster. Noen år senere kunne de trolig ha reddet henne, men den gangen hadde de ikke gode nok medisiner.

Med bestemt stemme fortsetter 73-åringen: - Skulle vi liksom diktere hva legene skulle opplyse at hun døde av? Jeg blir sint av sånt tøv. Det er så dumt og urettferdig at jeg kan skrike, fastslår Astrid mens hun rister på hodet. Varm sensommerluft blåser gjennom det åpne vinduet. Prinsessen tar en slurk Mozell.

- Se på Kongen, hvor åpne kort han har spilt med, sier Astrid om sin bror Harald.

- Åpenhet har vært vår tradisjon siden 1905. Det var gulsott mor hadde - ikke noe annet!

Prinsesse Astrid var 22 år den gangen. Prinsesse Ragnhild to år eldre og nygift. Prins Harald var kun 17 år.

- Like etter fikk jeg beskjed fra professor Paul Owren om at det ikke var mer man kunne gjøre.

- Hvordan føltes det å få en sånn beskjed?

- Tenk selv. Hun var den nærmeste vi hadde. Frykten for at hun snart ville dø, hadde ligget i bakhodet, men vi ville ikke tro på det. Vi håpet alle på et mirakel.

Miraklet kom ikke. Kong Olav mistet sin ektefelle. Prinsesse Astrid og søsknene mistet sin mor.

- Ragnhild og jeg har snakket om at vi aldri kan huske at mor ikke var der. Hun stilte alltid opp. Selv under flukten fra tyskerne under krigen, var hun rolig og svært omsorgsfull. Hun skånte oss.

Prinsesse Astrid forteller om en mor som slet med migrene hele sitt voksne liv, men alltid var smilende og blid.

- Jeg hørte henne aldri si «jeg orker ikke» eller «jeg kan ikke». Hjemme gjorde vi alle vårt for å gjøre hverdagen hennes mindre stressende. Utad sparte hun seg aldri. Jeg tror ikke mange visste om hodepinen som alltid var der, sier 73-åringen. Og legger ettertenksomt til:

- Ikke skjønner jeg hvordan hun klarte å ha så lyst humør hele tiden.

Macaco løper rundt bena våre. Hunden følger matmor overalt. Han kjenner de fleste kriker og kroker på Slottet. Sjarmøren vet også hva som må til for å få noe godt å tygge på. Et bedende hundeblikk bærer frukter, og det vanker mer vaffel.

- Mor hadde også hund da hun giftet seg med far. Men hunden godtok aldri Ragnhild da hun ble født. Den var så sjalu og sint at de kvittet seg med den, forteller Astrid.

Ikke bare mistet hun en mor i ung alder, Astrid måtte også ganske raskt ta over hennes rolle, privat som offentlig.

- Vi ville alle at mors livsverk skulle videreføres. Derfor bestrebet vi oss på å holde hagen på Skaugum i hennes ånd. Vi stelte også til jul og påske som hun gjorde det. Det ble aldri noen blåkopi, men vi prøvde.

Kronprinsesse Märtha er ofte omtalt som den perfekte husmor.

- Da vi kom til Amerika under krigen, hadde vi svært få midler. Men mor laget et godt hjem for oss. Hun ble veldig mye aleneforelder, men vi hadde aldri noe vi kunne klage på. Vi hadde en veldig lys og god barndom, sier prinsesse Astrid.

Märtha var langt mer enn bare småbarnsmor i USA. Hun jobbet også iherdig for Norges sak.

Ikke minst for å rette opp inntrykket av at nordmenn var passive og ikke gjorde motstand mot tyskerne, som det sto i en reportasje i et stort amerikansk magasin.

President Franklin D. Roosevelt var en av personene Märtha jobbet tett med. Det ga resultater.

Presidentens tale der han roste Norge for innsatsen mot nazismen - «look to Norway» (se på Norge) - ble verdenskjent.

- Det var til dels min mors fortjeneste, sier prinsesse Astrid.

Men ryktene om at det var noe mer enn bare vennskap og gjensidig respekt mellom de to, spredte seg raskt.

- Roosevelt var glad i oss alle, og var som en reservebestefar for oss barna. Han støttet mor 100 prosent. Så begynte ryktene å gå om at han syntes mer om henne enn godt var. Men det er bare tull at det var noe mellom dem, fastslår Astrid.

- Mor møtte aldri Roosevelt uten å ha noen med seg, nettopp for å ha vitner i tilfelle slike påstander. Hoffdamen hennes eller hoffsjefen var alltid med, hevder kongsdatteren.

Prinsessen viser til at kong Olav og president Roosevelt var svært nære venner, og sier at faren stolte fullt og helt på presidenten.

- Far hadde ingen betenkeligheter med å la mor være alene i Washington. Han visste at han var eneste mann i livet hennes.

- Hvordan oppleves det å bli utsatt for sånne rykter om ens egne foreldre?

- Det er fryktelig sårt. Her er man så åpen man kan, og så skumler folk om at det er noe mer - at man holder noe skjult, sier prinsesse Astrid stille, men bestemt.

Ryktene rundt privatlivet til den svenskfødte Märtha og hennes norske fetter og ektemann, sluttet på ingen måte der. De skulle vare livet ut, og vel så det.

- Det var et kjærlighetsekteskap. Vi trodde alle ekteskap var sånn, vi barna, forteller Astrid.

Hun vet kanskje bedre enn de fleste hvor tungt kong Olav tok det da moren døde og hvor tøffe årene som enkemann skulle bli.

Uoppfordret bringer Astrid ryktene om at faren skulle hatt forhold til andre kvinner, på banen.

- Det var mor livet ut for ham, og ingen annen. Noe annet er pur og misforstått sladder, fastslår prinsessen følelsesladet.

Macaco ligger langflat under sofaen hvor prinsesse Astrid sitter. Han har tydelig skjønt at det ikke er noen vits i å tigge ved bordet nå.

- Det ble servert løgner om ens egen far, men hverken han eller vi kunne gjøre noe med det. Det var vondt, understreker Astrid.

- Snakket prinsessen med sin far om disse ryktene?

- Ja, da. Far tok dem opp med en gang han ble kjent med dem. Han ville ikke at noe skulle holdes tilbake, forteller prinsesse Astrid.

- Hva sa kongen?

- At det bare var tull. Jeg husker en gang far og jeg kom ut av en heis, og snublet over «henne». Vi ante ikke hvem det var, men det ble oss senere fortalt at det var denne personen ryktene gikk om. Jeg tror hun nørte oppunder dem selv, og oppsøkte steder der han var. Programmet hans sto jo i avisen på forhånd, sukker prinsessen.

Hun vet at ryktene spesielt kretset om én person. - Jeg tror ikke jeg hadde oppført meg pent om jeg hadde truffet på henne.., sier prinsessen.

Med lav stemme gir hun deretter et bilde av hvordan kvinneryktene gikk inn på kong Olav.

- Noe av det siste far sa før han døde, var «husk at det aldri har vært noen annen enn mor», forteller prinsesse Astrid med gråtkvalt stemme og tårer i øyekroken.

Så blir det stille på Slottet.

Idet vi så skal til å bryte opp, og Macaco igjen er propell, dukker en litt kuriøs historie fra skolestart opp i minnet - som prinsesse Astrid mener er et veldig godt bilde på hennes mor.

- En av pikene som skulle begynne på skolen sammen med oss på Skaugum, hadde russisk mor. Da var det en voksen som sa at jenta derfor ikke burde gå på vår skole, minnes prinsesse Astrid.

- Det opprørte mor veldig. Var det noe hun ikke tålte, var det urettferdighet. Mor skal så ha gitt beskjed om at hvis så var, «så var ingen av hennes barn norske heller».

Her kan du lese mer om