Flukten fra øya

April (18) skal aldri flytte hjem igjen til Sørøya
Andrine (18) elsker livet her
Gøran (22) venter på å komme seg vekk etter corona

  • Thea Rosef
  • Hanna Kristin Hjardar (tekst og foto)
  • Gisle Oddstad (foto)

April Notvik Kristiansen sitter rundt bordet hjemme i stuen med vennegjengen og feirer 16-årsdagen sin. Det er vinteren 2018 på Sørøya i Hasvik kommune. Lukten av nybakte pizzasnurrer siver ut vinduet på det hvite huset, og på innsiden sitter seks tenåringer på hver sin stol og fordeler kort.

Foto: Hanna Kristin Hjardar

Et stort valg nærmer seg for vennene – til høsten må de nemlig velge om de skal flytte alene fra øya de har vokst opp på, eller bli værende igjen.

Lengre nordvest i landet kommer man ikke. Her på Sørøya i Troms og Finnmark må ungdommene inn til fastlandet for å fortsette på videregående, og den værharde øya sliter med å få de unge tilbake igjen når de først har dratt.

– Jeg gleder meg til å flytte vekk. Øya er veldig isolert fra omverdenen. Når jeg kommer meg vekk vil alt bli nytt og annerledes, på en god måte, sier April.

Foto: Hanna Kristin Hjardar

Hun har kommet inn på dramalinjen i Stavanger, og er fast bestemt på å flytte vekk. April er lei av å bo på et lite tettsted. For henne er ungdomstiden på øya et vakuum. En ventestasjon.

Få unge velger å bli igjen her, og få vender tilbake. Færre enn én av ti er mellom 15 og 24 år, og den gjennomsnittlige Hasvik-beboeren øker i alder.

Tvangsvennskap

– Jeg ville ikke latt barna mine vokse opp her, sier April.

De siste 20 årene har befolkningen sunket med over ti prosent. I dag er det i underkant av tusen innbyggere på øya, og beboerne klamrer seg fast til jobber innen fiskerinæring eller det offentlige.

Foto: Hanna Kristin Hjardar

Havet rundt Sørøya er en viktig grunnpilar for inntekt og arbeidsplasser. Mister kommunen et av de tre fiskebrukene, ender en stor del av innbyggerne opp uten arbeid – og dermed uten en grunn til å bo her. Kommunen er avhengig av at unge flytter til.

April er lei av å bo på Sørøya, som hun beskriver som et sted med de samme rutinene og impulsene hver dag. På skolen er de til sammen 60 elever. Når April flytter, vil hun bli en del av et større miljø. Hun savner å kunne velge hvem hun skal være venn med.

– Alle er venner fordi vi ikke har noe valg. Vi er enige om at vi ikke hadde vært venner om vi hadde bodd på en større plass, sier hun.

Bare én i vennegjengen vurderer å flytte tilbake. Flere av venninnene til April er eldre, og har allerede flyttet vekk. Nå er det nesten bare April igjen.

Lik mange andre utkantkommuner i landet, sliter Hasvik med å holde på de unge, og se attraktiv ut fra utsiden. Her er den laveste forventede levealderen i landet, den nest høyeste arbeidsledigheten og mange av de fastboende har lav utdanning.

Naturen er det fineste Sørøya har å by på, ifølge April. Å kunne gå turer i store, ensomme fjell, i det som kalles «den grønne øya i nord», gir en frihetsfølelse. Men det er neppe nok til å lokke henne tilbake.

Små voksne

Vi hopper frem i tid, til høsten 2020. Langs veien som snor seg mellom fjell og hav over øya, kjører Andrine Vestgård Pedersen (19) i lastebilen sin. Utenfor det ene vinduet går det rett opp mot fjellene, og rett ned mot havet bak det andre.

Foto: Gisle Oddstad

– Jeg har vært med pappa i lastebilen og brøytebilen så lenge jeg kan huske. Jeg har egentlig alltid vært i det yrket her, sier Andrine, som har vokst opp på Sørøya.

– Vi vokser veldig fort opp her, med tanke på at vi omgås veldig mye voksne.

Nå står hun parkert på bryggen i Hasvik og venter på fergen som skal ta henne med over til Alta, hvor hun skal plukke opp møbler og betong og ta med tilbake til øya. Den store lastebilen gjør Andrine liten ved siden av. Men idet hun klatrer opp og inn døren, og setter seg i setet som rager høyt over de små bilene der nede i køen, sitter hun som en dronning.

– Det er noe med å jobbe her ute – det er røft, mye vær og tøffe veier. Det er spennende, og helt spesielt å bo her ute. Du har et elsk- eller hatforhold til Sørøya.

Da Andrine var 16 år drømte hun om å bli baker, og bestemte seg for å flytte til Alta for å begynne på restaurant- og matfag på videregående der. Etter et år med mye teoretisk arbeid fant hun ut at skolen ikke var noe for henne, og droppet ut. I tillegg kjente Andrine på en hjemlengsel, og bestemte seg for å flytte tilbake til Sørøya.

– Det er veldig tøft, vi flytter jo hjemmefra når vi er 15–16. Det er tidlig. Jeg fikk litt sjokk, for jeg var ikke vant til at det skjedde så mye hele tiden. Man fikk jo aldri fred. Det gikk i ett til jeg var ferdig på skolen, og jeg så mennesker overalt. 

Nå er hun en av svært få unge som er igjen på øya, og all tiden går med til å kjøre lastebil.

– Det er veldig få på min alder, de fleste trives med storbylivet. Men de kommer hjem på besøk innimellom. Det kan være litt trasig å være her, jeg lengter ofte ut til Alta igjen. Men så går det et par dager, og så vil jeg hjem.

Et steinkast unna bryggen bor Gøran Angell Brattfjord (22) i et hus han leier helt for seg selv. Vinduene er dekket av svarte gardiner, og kun noen få lysglimt trenger inn gjennom til stuen. Langs veggen står det gitarer på rekke og rad. Gøran griper en av dem mens han løsner en strikk fra det lange håret, og lar det falle ned foran ansiktet.

– Dette er den nyeste, sier han, og steller seg i posisjon med gitaren som om han sto på scenen.

Gøran er oppvokst på Sørøya, og drømmer om å kunne leve av musikk, men det er tungt å starte rockeband i Finnmark, sier han. Når coronaen gir seg, skal han komme seg vekk, flytte sørover og få til et skikkelig band. I mellomtiden jobber han som omsorgsarbeider i omsorgsboligene på øya.

Foto: Gisle Oddstad

– Jeg jobber her så lenge jeg orker, og tjener litt penger, så skal jeg flytte. Det er ikke mye å finne på her akkurat, så det er litt midlertidig. 

Hverdagen består av jobb, musikk og soving. Gøran jobber annenhver uke, og i friuken reiser han som regel inn til Alta eller Hammerfest for å møte kjentfolk.

– Det er gørrkjedelig her. Det er ingen utesteder, og det er ikke det morsomste å dra på hjemmefester når stort sett alle er over 40–50. Selv om det har blitt noen av dem også, humrer Gøran.

– Dette stedet er ikke for alle, man må være beinhard. Det er ikke mange som kan gå i 90 grader ned til butikken.

Da Gøran var 16 valgte han å flytte inn til Hammerfest for å begynne på mekanikklinjen på videregående. Etter hvert ble det mindre skole, og han droppet ut. De neste årene starter han på førsteåret på to nye linjer, men flytter til slutt tilbake til øya. Det var ikke noe for han. Nå tilbringer Gøran mye tid for seg selv hjemme i huset.

– Det er egentlig greit. Det går mye tid til å skrive musikk, og man må jo egentlig ikke flytte vekk for å oppnå drømmene sine, nå når man har sosiale medier. Det går mer på dette at det hadde vært hyggelig å møte nye folk, og henge med mennesker som ikke er slekten din.

Gøran kaster rockehåret bakover, og slår fingrene mot bassen. Mesteparten av tiden ser han ikke hva han holder på med, sier han.

– Nei, jeg aner ikke hvordan man skulle holdt på flere unge her. Det er vanskelig, en plass som dette er perfekt til to ting – å vokse opp, og når du begynner å bli eldre. 

Selv gikk han i klasse med bare jenter i syv år under oppveksten.

– Folk man ikke skulle tro passet sammen, hang sammen. Det er noe litt fint med det. Men nå har stort sett alle flyttet.

Utenfor lastebilen til Andrine har det rukket å skifte fra regn til sol tre ganger på de 20 minuttene hun har ventet på fergen.

– De fleste som kommer hit synes det er fint her helt til det blir stygt vær, da ser de ikke vitsen lenger. Men jeg synes det er sjarm i det å bo midt ute på havet.

Foto: Gisle Oddstad

I oppveksten har Andrine aldri gått i klasse med mer enn ti personer. Da kan man ikke velge og vrake mellom venner, men også hun synes det er noe fint med det.

– Man er nødt til å lære seg å takle hverandre, og ikke bli sure for hver minste lille ting, for man kan ikke unngå hverandre her. Det viser at en krangel ikke har noe å si, det lærer man her ute.

Hun myser mens hun speider utover havet etter fergen. Andrine etterlyser flere jenter på øya, hvor det er flest mannsdominerte yrker å finne.

– Ofte blir jenter presentert for yrker som frisør eller butikkleder, og det er det ikke akkurat så mye av her. Det er mye man kan gjøre her ute, det er bare det at jenter ikke blir introdusert for det.

De mørke brynene har falt ned mot de mysende øynene, men spretter straks opp igjen.

– Jeg tar med meg søskenbarnet mitt masse på jobb, og nå vil hun bli det samme som meg.

Ordfører i Hasvik kommune Eva D. Husby er enig i at man må ha spennende og attraktive arbeidsplasser for begge kjønn.

Hun forteller at fiskerne er de som tjener desidert best på øya. Negativiteten rundt fiske har snudd de siste årene, og flere unge gutter kommer tilbake for å fiske og kjøpe båt, sier ordføreren.

I tillegg er det også investert rundt en milliard i et smoltanlegg på øya, så Husby er optimistisk med tanke på fremtiden.

– Vi ser nå at vi er nede i en bunndal, for vi har en del fraflytting, men så lenge vi har attraktive arbeidsplasser skal vi klare oss. Vi har det jo veldig godt her. Jeg kjenner folk, og den energien rundt å stå sammen og gi gass for å komme videre, den merker jeg her nå.

To år etter at April feiret 16-årsdagen i stuen til foreldrene sine, har hun flyttet 150 mil hjemmefra. Fra nord til sør. Fra Sørøya til Stavanger. Fra 60 til 850 elever på skolen.

– Jeg trives veldig godt på dramalinjen. Jeg tror jeg gjorde rett valg i å flytte, sier April.

Hverdagen hennes har forandret seg helt, og hun må innrømme at hun syntes det var vanskelig å omstille seg.

– Jeg merket først at det var et helt annet tempo. Byen går videre, om du henger med eller ikke. Før var det sånn at skolebussen ventet utenfor huset mitt om jeg var sen, sånn er det ikke akkurat nå.

April setter stor pris på miljøet hun nå er en del av i den nye byen.

– Det er et helt annet miljø. Det er så mye folk og ulike sirkler og gjenger, hvor du kan finne ut av hvor du passer best inn. Du har mer valg.

18-åringen har fått mange muligheter innen lidenskapen sin, muligheter hun tror hun ikke hadde fått om hun hadde blitt boende på øya.

– Jeg tror ikke jeg hadde trivdes. Det er så mye jeg har opplevd som jeg ikke kunne fått der. Jeg skal nok ikke tilbake.

Mer om

  1. Hasvik
  2. Troms og Finnmark
  3. Barn og unge
  4. Arbeidsliv
  5. Eva D. Husby
  6. Fisk
  7. Yrke

Flere artikler

  1. Fisketurismen hardt rammet i nord: – Brutalt

  2. Dobbelt rammet «Stjernekamp»-vinner Bilal Saab: – Corona har vært drit for min del

  3. Økt smitte i Vestvågøy: – Har på mange måter vært en vekker

  4. Flukten fra kontorene

  5. Pluss content

    Ekspertenes råd: Øk sjansen for å treffe en kjæreste

Fra andre aviser

  1. Selv om han ikke bor hjemme, får Olaf (16) dårlig samvittighet når han ikke legger seg tidlig nok

    Bergens Tidende
  2. Ungdom velger mer trening på skolen: – Mye bedre enn en norsktime

    Fædrelandsvennen
  3. Byrådet vurderer strengere tiltak. Derfor øker smitten i Oslo.

    Aftenposten
  4. – Om hoder ruller i Equinor, vet vi ikke. Men det blir bråk.

    Aftenposten
  5. «Du vil brekke negler og bli skitten på hendene»

    Fædrelandsvennen
  6. Thon Hotel Sandven stenger etter besøk av coronarammet buss

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no