PÅ FLUKT: F.v. Naseeb (14), Rahel (17), Mohammed (16), og Gul (15) på Hvalstad transittmottak i Asker.

PÅ FLUKT: F.v. Naseeb (14), Rahel (17), Mohammed (16), og Gul (15) på Hvalstad transittmottak i Asker. Foto: Tore Kristiansen , VG

Fire flyktningeungdommer forteller: «Dette er alt jeg eier»

HVALSTAD (VG) De kom til Norge uten familie, venner og materielle minner fra livet de har forlatt. Naseeb (14), Rahel (17), Mohammed (16), og Gul (15) viser oss sin bagasje.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

De fire ungdommene har en ting til felles: De har alle reist mutters alene fra hjemlandet i håp om et bedre liv. Noen av dem gjennom ti land, noen i måneder og år.

Nå er Mohammed, Naseeb, Rahel og Gul her på Hvalstad transittmottak for enslige, mindreårige asylsøkere i idylliske Asker. Mottaket har vært fullt siden mai. 140 ungdommer mellom 15 og 18 år bor her i kort tid, før de får plass på et vanlig mottak.

Mange kommer tomhendte til sitt nye liv.

Bakgrunn: Dette må du vite om flyktningekrisen

– De har ikke med seg noe særlig, av rent praktiske grunner, vil jeg tro. Du tar ikke med deg en koffert når du kommer gående helt fra Afghanistan, sier mottaksleder Mari Lang Vetlejord, som gir ungdommene hygieneartikler og noen nye klær når de kommer.

FULLT: Mari Lang Vetlejord, leder ved Hvalstad transittmottak, har hatt sprengt kapasitet siden mai. Foto: Tore Kristiansen , VG

Det mangler ikke på materielt bidrag. Et eget hus på den frodige mottakstomten er fylt til randen av søppelsekker og pappesker med klær og sko som privatpersoner har donert den siste tiden.

For én uke siden sto huset helt tomt. Nå kan man ikke en gang se gulvet.

VG ba Mohammed, Naseeb, Rahel og Gul om å vise frem sin bagasje. Slik forteller de om sin flukt, sitt liv og sine drømmer.

Les VG-kommentator Shazia Sarwars betraktninger fra Hvalstad her.

MOHAMMED (16) FRA SYRIA

T-SKJORTE OG SHORTS: Mohammeds (16) eneste private eiendeler er klærne han går i. Foto: Tore Kristiansen , VG

Han har reist gjennom ti land for å kunne stå her og myse med øyene opp mot den sterke solen på Hvalstad i Asker. Mohammed vet ikke når han dro fra Syria, sier han. Det må være mange måneder siden. Han reiste alene. Det var mange i hans situasjon, men ingen han kjente. Foreldrene er i Tyrkia og storesøsteren har akkurat ankommet Norge, men de reiste ikke sammen og har ikke møttes underveis, ifølge Mohammed.

– Jeg var ensom. Det var vanskelig å reise alene, sier den slanke og høyreiste gutten.

Han kom til Norge 8. august uten bagasje. Alt han eide, hadde han på kroppen; en hvit shorts og en t-skjorte med print som han kjøpte i Serbia.

– Jeg har ingenting fra Syria. Jeg måtte kaste klærne jeg hadde på meg tre-fire ganger ved landegrensene, for ikke å bli gjenkjent, forteller Mohammed.

Han sier det som verdens mest opplagte ting. 16-åringen har tross alt vært på flukt gjennom ti land alene.

Det finnes noen bilder av familien hans på internett. Det er hva han har av materielle minner.

Mohammed håper han får møte søsteren, som ifølge ham er på Hvalsmoen transittmottak på Hønefoss. Utover det, vet han ikke hva han skal håpe på.

– Jeg har ikke tenkt på fremtiden. Jeg er ikke sikker på om jeg får bo i Norge.

Fikk du med deg?: Helge (42) kriger mot IS

NASEEB (14) FRA AFGHANISTAN

FEST OG HVERDAG: 14 år gamle Naseeb hadde pakket festdrakten i en bærepose, og ankom Norge i lyse hverdagsklær. Foto: Tore Kristiansen , VG

Naseeb er vag da han forteller om hvordan han kom fra Afghanistan til Norge. Kanskje dro han for en måneds tid siden, kanskje med fly til en by han ikke husker navnet på sammen med en mann han ikke visste hvem var. Kanskje kom han til slutt med bil inn til Norge. Det er i alle fall det han forteller.

Tenåringen er tydelig preget av sin egen historie. Dette er det han forteller: Familien var utrygg i Afghanistan. Legefaren ble utsatt for trusler fra Taliban, broren ble drept og de andre brødrene ble sendt ut av landet. Fundamentalistene skal ha sagt til faren at de ville komme etter barna hans dersom de ikke flyktet.

Så nå står Naseeb her alene i den tradisjonelle festdrakten han bar på forrige id-feiring etter ramadans slutt. Han bar den med seg i en plastpose gjennom flukten, mens han var antrukket i vanlige bukser, genser og skjerf.

– Jeg er stolt av bakgrunnen min, sier han om den blå drakten.

Naseeb gleder seg til å kle seg i den ved neste fest etter faste. Men det er langt mellom lyspunktene for den unge gutten.

– Jeg kjenner ingen i Norge. Jeg vil være sammen med mamma og pappa, jeg vil gå på skole og bli noe i fremtiden.

VG i Libanon: Maya (1) er på flukt i Syrias nærområde

RAHEL (17) FRA ERITREA

KORS: For Rahel (17) fra Eritrea er anhenget med kors svært dyrebart. Foto: Tore Kristiansen , VG

– Korset har gjort at jeg har kommet meg gjennom hele reisen. Jeg ba hele tiden om hjelp til å klare det, sier 17 år gamle Rahel, en jente med tette rastefletter og et sjenert smil.

Rundt halsen henger et trekors på størrelse med en tommeltott. Hun kjøpte det i kirken i hjemlandet Eritrea for sine egne penger. Korset er alt hun har fra livet hun inntil årets aller første dag kjente så godt.

Dette var dagen hun reiste sammen med en venninne til Etiopia. Søsknene hennes ble igjen i hjemlandet. Moren var allerede i Saudi-Arabia og faren er død. Rahel ville bort. Venninnen dro aldri videre fra Etiopia, men 17-åringen jobbet seg nordover helt alene; først gjennom Sudan til fots og med buss.

– Det er ikke lett å snakke om hvordan det var å reise alene. Det er vanskelig som jente, særlig gjennom Sahara. Folk tørstet i hjel. De slo oss og behandlet oss verre enn dyr, forteller Rahel.

En bil tok henne gjennom Libya. Senere reiste hun til Italia, Tyskland, Danmark og Sverige.

Hun tilbakela flere etapper med andre flyktninger hun møtte underveis, men hun vil ikke kalle dem venner.

10. august kom jenta omsider til Norge.

– Jeg hadde hørt at Norge er et fredelig land hvor det mulighet til å gå på skole.

17-åringen sier litt brydd at hun ikke har tenkt noe på hva hun bli. Det har ikke vært et mulig scenario.

Etter ni måneder alene på flukt, er hun ennå like alene.

– Jeg kjenner ingen her. Ingen, sier Rahel og gråter.

– Hva drømmer du om?

– Bare om et fredelig land og utdannelse. Alle bønnene mine handler om dette.

Ble enige om 8000 flyktninger: Dette er Syria-kompromisset

GUL (15) FRA AFGHANISTAN

Gul (15) fra Afghanistan hadde med en mobiltelefon uten private bilder, skinnjakke, t-skjorte, bukse og sko. Foto: Tore Kristiansen , VG

Han er bare 15 år, men Gul sier han har reist alene i to år og to måneder for å komme hit han er i dag. To av årene bodde han i Tyrkia. Nå har han vært i Norge i 20 dager.

– Jeg reiste fordi det ikke er et godt liv i Afghanistan. Det er mange talibanere og dårlige tider, sier han.

Beina på den lille gutten står knapt stille. Han forteller med et nervøst smil og flakkende blikk.

Gul hadde med seg litt flere personlige eiendeler enn mange av de andre på transittmottaket. Han fullførte reisen med en mobiltelefon uten bilder og den samme svarte skinnjakken og en t-skjorte med militærmønster.

– Jeg kom til Norge fordi her er det godt å leve. Jeg vil bli her. Jeg vil studere og ha et godt liv.

Det virker som om tanken på hva han vil bli når han blir stor, oppleves både fremmed og for stor. Gul tenker seg om. En kompis på mottaket nevner mulighetene fra sidelinjen; ingeniør, lege, jurist.

– Jeg kan bli lege, svarer til slutt Gul.

Han er mer bestemt nå, og legger til:

– Doktor Gul.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder