ANSVARLIG: Pasientens psykiater, Gunnar Henden. Her avbildet i kvinnens oppholdsrom på Gaustad sykehus, hvor hun får komme ut av beltene noen timer av gangen, fire dager i uken.
ANSVARLIG: Pasientens psykiater, Gunnar Henden. Her avbildet i kvinnens oppholdsrom på Gaustad sykehus, hvor hun får komme ut av beltene noen timer av gangen, fire dager i uken. Foto: Jørgen Braastad , VG

Har vært kvinnens psykiater i fire år: Slik forklarer han beltebruken

«Det er jeg som står ansvarlig for dette. Det er med meg hele tiden.»

INNENRIKS

For to år siden tok psykiater Gunnar Henden avgjørelsen: kvinnen skulle holdes i belter gjennom hele døgnet.

Publisert: Oppdatert: 15.03.16 19:51

Gjennom over 250 e-poster til VG har kvinnen i trettiårene skildret sitt liv på lukket avdeling på Gaustad sykehus, hvor hun de to siste årene har vært i belter hele eller deler av døgnet. Lørdag fortalte VG hennes historie.

Psykiater Gunnar har aldri vært i tvil om at han gjorde en riktig vurdering da han vinteren 2014 bestemte at kvinnen skulle holdes i belter gjennom hele døgnet.

Han mener den omfattende bruken av belter var helt nødvendig for å forhindre en livstruende infeksjon i et sår som kvinnen hadde påført seg selv. Likevel har saken preget ham tungt.

– Det er klart, det å komme inn til en jente som skulle vært journalist, kanskje hatt et par unger og levd et liv. Å komme inn til henne, og så sitter hun i belter den 3. august og den 10. november og på julaften, nyttårsaften og i påsken. Det er ille, sier psykiater med Gaustad, Oslo universitetssykehus, Gunnar Henden til VG.

Kvinnen har gått rettens vei for å slippe fri fra tvunget psykisk helsevern. Hun har et uttalt ønske om å dø. Saken hennes ble til slutt avvist av Høyesterett.

Ansvarlig for belteleggingen

– Jeg tar meg i å tenke på det ofte. Jeg har sittet på julaften med min egen familie, og så har det slått meg at «nå sitter hun der, det er det hun har». Også for meg er dét livet totalt meningsløst: Å være i belter hele tiden med folk som ser deg 24 timer i døgnet, sier Henden.

Han har kjent kvinnen siden 2008, og har de siste fire årene vært hennes behandler, og med det den som står ansvarlig for den behandlingen hun får ved sykehuset. I tillegg har han samtaler med kvinnen tre faste dager i uken.

– Det gjør noe med alle som er rundt henne hele tiden, å bivåne det livet hun har. Men det er ikke sånn at jeg tenker at vi ikke gjør det rette, sier psykiateren.

Han er åpen på at mye forandret seg da kvinnen i 2014 ble diagnostisert med Asperger-syndrom. Da var det flere brikker som falt på plass, og som behandler fikk han en større forståelse for kvinnens atferd.

Etikkprofessor: Må kunne spørre oss hva vi redder henne til

Før diagnosen kom, var han opptatt av at de skulle gå i dialog med hjemkommunen hennes, og at tilbakeføring til hjemstedet skulle være et mål. I dag vet han at den tanken skremmer henne.

Fikk større forståelse

– Hun smilte, som hun har gjort hele livet. Jeg fikk ikke med meg at hun holdt på å gå i stykker av angst. Nå vet jeg at det riktige svaret er; «målet er at du skal ha best mulige dager her hos oss», sier Henden.

– Dette er en måte å tenke på som er veldig lite ønskelig ut fra vanlig sykehustenkning. Man tenker pasientflyt, korte opphold og at alle skal tilbake til hjemkommune. Det å tenke at hun skal ha dette som bosted frem til noe vi ikke ser nå, jeg vet ikke om jeg skal kalle det kontroversielt, men det er ikke mange pasienter man forholder seg til på en slik måte.

– Hvordan vil du beskrive henne som pasient?

– Hun er åpenbart veldig ressurssterk, og er på den måten en fascinerende pasient. Hun er veldig kreativ og empatisk, samtidig som hun kan være ekstremt lite empatisk, kjemperigid og vektløs i forhold til å forstå det som skjer rundt henne. På den ene siden har hun masse ressurser, på den andre siden er hun nesten blottet for ressurser. Hun er en pasient som jeg har vært ekstremt frustrert over, og jeg har i lange perioder slitt med å forstå hva som ligger bak atferden og problemene hennes. Jeg forsto mye bedre etter at hun fikk Asperger-diagnosen.

– Har det gått inn på deg å være så tett på henne?

– Ja.

– På hvilken måte?

– Jeg har i det daglige kjent at ting går greit, men ved noen anledninger har det kommet, hva skal vi kalle det, tilnærmet mistillit fra kolleger. Og også da rettssakene kom, da kjente jeg at jeg ikke hadde så mye å gå på, forklarer han.

Få resultater

– Jeg føler at strikken er blitt veldig strukket. Man står i en situasjon der man ikke får noe særlig resultater, og hvor det er flere skremmende hendelser der man tenker «dør hun nå?». Og disse tiltakene med beltene er så ekstreme at det filer deg ned litt etter hvert. Det er jeg som har sagt at vi går for dette. Det er jeg som står ansvarlig for dette. Det er med meg hele tiden.

Les også: Europarådets torturkomité mener Gaustad-saken er enestående i europeisk sammenheng

– Hva mener du med mistillit fra andre kolleger?

– Det har gått på anoreksien hennes. Det er mange som ikke har vært enige – og til dels veldig uenige – i at hun ikke har blitt sondeernært. Tanken er at hun nå er så avmagret nå at det går utover hennes kognitive evner, at hun ikke klare å tenke klart.

– Hvorfor er hun ikke sondeernært?

– Fordi det å bli sondeernært er det største overgrepet hun har vært utsatt for i sitt liv. En normal anorektiker forstår at «nå er jeg i ferd med å dø av sykdommen» – men hun forholder seg ikke til det. Hun ønsker bare å forsvinne. Dersom man skulle bruke sonde, så ville det gi henne kjempeangst. Om hun øker i vekt, så vil det gi henne angst og føre til mer selvskading. Og så sier hun selv – og det tror jeg henne på – at om hun blir sondeernært og kanskje går opp ti kilo, så vil hun slutte å spise for alltid. Da har vi en pasient som både er beltelagt og som ikke spiser.

Har blitt misforstått

Henden mener anoreksien nå er så alvorlig at det er en reell fare for at kvinnen kan dø av undervekt i løpet av få år.

– Det ikke å bruke sonde er valg som jeg har tatt. Jeg mener det er et humant valg. Det er grenser for hvor mye vi skal bruke av tvang, og jeg ser ikke at sondeernæring er en tvang som vil ha en varig god løsning. Dette er det minste av to onder.

– Har du hatt tilsvarende vanskelige pasienter før?

– Nei, ikke i nærheten, sier Henden.

– De pasientene som har autismespekterlidelser og havner i psykiatrien har nok ofte gjort det fordi man ikke har sett den lidelsen de har, og har prøvd å få dem til å passe inn i bokser som ikke er der. Og hun er et eksempel på noen som man ikke har forstått. Det er ikke så ofte at man får personer med så stor funksjonshemning inn i denne aksen.

Han omtaler hennes måte å løse vanskelige ting på som ekstremt krevende. Måte hun takler følelser, relasjoner og eget selvbilde på er gjennom en ekstrem grad av selvskading og spisevegring.

Kan ikke gi opp

– Hun er selvfølgelig relasjonsskadet. Hun er utrolig sårbar for krenkelser, følelsen av avvisning eller at andre er sinte på henne. Dette er vanskeligheter som mange uten Asperger også kan ha – men den kombinasjonen av å være veldig sårbar relasjonelt og ha Asperger, den er kjempevanskelig å forholde seg til, forklarer han.

– Og så er det veldig spesielt at hun midt oppi dette er så begavet. Det kan gjøre at man overvurderer hva hun får til og forstår.

Å gi opp å prøve å behandle henne er ikke et alternativ, mener psykiateren.

– Dersom et menneske ligger i respirator og det ikke er noen hjerneaktivitet, så vil man kunne slå av den respiratoren, for det er ingen mulighet at det mennesket skal bli friskt. I psykiatrien er det annerledes. Vi vet ikke hvor vi er om fire år. Kanskje hun har et liv hun er glad for å leve. Kanskje hun skriver sin tredje bok og holder foredrag og tenker at livet er meningsfylt. Kanskje hun tenker; «så flott at dere tok vare på meg». Hvis det er en mulighet for det, så kan ikke jeg si: «Greit, ta livet ditt».

Kvinnen har fritatt sin behandler for taushetsplikten, og har lest intervjuet i forkant av publisering.

Her kan du lese mer om