UTE I GATENE: Politibetjenter fra menneskehandel-gruppen til oslopolitiet er ukentlig på patruljering, for å snakke med de mange prostituerte som de mener er ofre for menneskehandel. Foto: Annemor Larsen VG

Få menneskehandelsaker havner i rettssystemet

Politiet forteller om et parallellsamfunn i Norge, der mennesker blir utnyttet og solgt. Likevel får de årlig inn kun et titalls anmeldelser på menneskehandel – og få ender opp i en rettssal.

  • Silje Løvstad Thjømøe
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Fredag publiserte VG historien om «Diana», den 29 år gamle kvinnen fra Bulgaria som i syv år var offer for menneskehandel. Hun ble fraktet gjennom flere europeiske land, tvunget til å selge kroppen sin til ukjente menn og banket opp hvis hun ikke tjente nok penger.

I dag soner halliken hennes en dom på seks år og fem måneder i et norsk fengsel.

Etter å ha vært i Norge i omtrent ett år, klarte hun nemlig å bryte ut av bakmannens nettverk, og ble hjulpet i sikkerhet av hjelpeorganisasjonen ROSA-prosjektet.

«Diana» er en del av en mørk statistikk i Norge. Hvert år får politiet inn et titalls anmeldelser som gjelder menneskehandel. Men kun et fåtall ender opp i rettssystemet.

Det moderne slaveriet: Diana truet til prostitusjon

Les også: Handlingsplanen til regjeringen får kritikk

62 anmeldelser i 2015

I fjorårets rapport fra Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) i Politidirektoratet ble det slått fast at menneskehandel stadig er et problem i Norge.

I 2015 ble 301 mulige ofre for menneskehandel identifisert. Siden KOM startet med sine årlige rapporteringer i 2007 har tallet steget jevnt.

Men tallene på anmeldelser har ikke økt. I 2015 fikk politiet inn 62 anmeldelser vedrørende menneskehandel. Samme år ble tre saker om menneskehandel behandlet i norske tingretter.

I 2014 var antall anmeldelser oppe i 106, mens tallet i 2013 var på 70 anmeldelser.

2014 var riktignok et spesielt år, da politiet denne høsten gikk til aksjon mot en rekke matvarebutikker i Lime-kjeden – og dermed avdekket norgeshistoriens største menneskehandelsak.

Lime-saken ble avsluttet før jul i fjor, og 13 mennesker venter nå på å få dommen i saken der påtalemyndighetene mener at hovedmannen Sajjad Hussain (40) de andre tiltalte blant annet er skyldige i grov menneskehandel.

Norgeshistoriens største menneskehandel-sak: Dette er Lime-nettverket

– Mørketallene er store

– Vi har uten tvil et parallellsamfunn i Norge, og spesielt i Oslo, hvor det oppholder seg svært mange mennesker som vi ikke har kontroll på. Statistikken sier noe om situasjonen, men vi også at mørketallene er store, sier leder for menneskehandel-gruppen ved oslopolitiet, Thor Martin Elton.

Han sier til VG at politiet vet om flere personer som de enten mistenker eller vet er ofre for menneskehandel, men at ofrene ikke tør å anmelde.

Les også: Første norske menneskehandelsak klaget inn for Strasbourg

- RESSURSKREVENDE: Det kaller Thor Martin Elton arbeidet politiet gjør for å finne bakmennene. Fra Grønland leder han oslopolitiets menneskehandel-gruppe. Foto: Annemor Larsen , VG

– Vi vet at mange utnyttes, men det å få dem til å bryte ut av nettverket de er i og så få dem til å anmelde bakmennene, sitter langt inne for mange. De frykter at bakmennene til komme etter dem, at de vil hevne seg på familiemedlemmene deres eller at anmeldelsen ikke vil føre frem, og at de dermed havner tilbake hos bakmennene, sier Elton.

Ordningen i Norge er slik at de som blir identifisert som ofre for menneskehandel nokså enkelt kan få innvilget en såkalt refleksjonsperiode – en midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse. Men ender ikke saken opp i rettssystemet er ikke Norge pliktig til å gi dem videre opphold.

Oslo 2015: Far, kone og sønn mafiadømt for menneskehandel

Ofte vanskelig å finne bakmannen

– Veien frem til dom vanskelig og lang. Politiet har ofte problemer med å finne bakmennene da de som regel oppholder seg i et annet land under falsk ID. Dette er typisk i prostitusjonssakene fra Nigeria, der kvinnene blir styrt av eldre prostituerte i gatene, mens bakmennene sitter i hjemlandet og opererer med fiktivt navn. Da er det nærmest umulig for oss å finne personen, sier Elton og legger til:

– I tillegg er det svært ressurskrevende, og det er ofte grunnen til at saken faller: Vi ikke har hverken tid eller økonomiske ressurser til å finne gjerningspersonene.

Men en av siktelsene som førte til dom er «Dianas» sak. Til VG sier Elton at det handlet om at man visste hvem bakmannen var, hvor han oppholdt seg, at bevisene var tilstrekkelige samt at ofrene hadde sammenfallende forklaringer.

Les også: Mener at sexkjøploven fremmer menneskehandel

– Det er ikke et enkelt lovverk å forholde seg til i disse sakene. Offeret må være utsatt for trusler, tvang eller vold, samt utnyttet i en eller annen form for tjeneste. Selv om vi vet at mange utnyttes, så blir likevel spørsmålet: Blir de utnyttet på en måte som vi kan si er menneskehandel, sier Elton spørrende før han utbroderer:

– Den menige mann vet ikke hva menneskehandel er, og det er en stor utfordring for politiet. For eksempel kommer det en person og vasker på jobben eller nærbutikken, men er der enten før eller etter arbeidstid. De er rundt oss i samfunnet, men er likevel ikke synlige. Derfor får vi lite tips fra publikum, samtidig som ofrene kvier seg for å anmelde. Og dermed kan bakmennene fortsette som før.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder