Feilbehandlingen

Inge Harald
Fridtun (51) falt
og slo seg på
fisketur.

Etter en
operasjon får
han beskjeden:

«Du er lam
fra halsen
og ned»

Feilbehandlingen

  • Camilla Fredstad Huuse
  • Gisle Oddstad (foto og video)
Publisert:

Inge Harald Fridtun våkner med et rykk. Det piper fra en maskin. Slanger og ledninger bukter seg rundt kroppen. 

Flere leger står rundt sengen hans, men Inge Harald oppfatter ikke hva som blir sagt. 

Noen timer tidligere ble 51-åringen fortalt at han ville være oppe og gå noen uker etter operasjonen.

Nå sprer panikken seg.

Noe er alvorlig galt.

Han kan ikke bevege kroppen.



Det siste året har VG gransket alvorlig feilbehandling og dødsfall ved norske sykehus.

Lørdag fortalte VG om en arbeidskonflikt ved Haukeland universitetssjukehus i årene 2014-2015, på nevrokirurgisk avdeling.

I samme periode ble Inge Harald Fridtun feilbehandlet ved denne avdelingen.

Over natten gikk han fra å være frisk til totalt pleietrengende.

Inge Haralds kone Ingrid Fridtun fikk beskjed om at feilbehandlingen av mannen skulle granskes.

Men i månedene som fulgte, fikk Ingrid hverken brev eller en telefon fra Statens helsetilsyn, som gransker alvorlig feilbehandling.

I dag kan VG fortelle at varselet ble borte.

Et sted på veien mellom sykehuset og Helsetilsynet.


Vi skal tilbake til 25. mai 2015. Inge Harald Fridtun tar med seg fiskestangen og går mot Sognefjorden. 

Han gleder seg til en ny sommer med fiske, fjellturer og lange dager utendørs.

På vei hjem sklir Inge Harald på et svaberg og faller.

Han hører et knekk i nakken, men reiser seg og går hjem. 

Den kvelden merker han at noe er galt og ringer 113.

Inge Harald trenger hjelp til å gå ut til ambulansen denne dagen.

Lite vet han om at dette vil bli hans siste skritt på flere år.

Et døgn senere, rundt klokken 23.00, ringer telefonen til Inges kone, Ingrid Fridtun.

Legen på sier at operasjonen «dessverre» ikke gikk som planlagt. Hun må komme til sykehuset.

Ingrid kommer aldri til å glemme synet som møter henne:

Inge Harald ligger flatt i sykesengen. Hodet hans holdes på plass av flere puter. Han er koblet til respirator og rommet er fylt med leger og sykepleiere.

En lege forteller at noe gikk galt med koblingen mellom det kirurgiske utstyret og datamaskinen under operasjonen.

Skruen – eller ledepinnen, som den kalles – skulle stabilisere en av Inges nakkevirvler.

I stedet ble den skrudd for langt inn.

Senere skal Norsk pasientskadeerstatning (NPE) beskrive feilen som «meget sjelden».

NPE skal bruke uttrykk som «varig skade», «ingen mulighet for noen gang å oppnå normalt funksjonsnivå» og «fullstendig avhengig av hjelp fra andre».

Det finnes bare tre tilsvarende tilfeller i verden, skriver NPE.

Men det vet ikke Ingrid nå.

Hun går bort til sengen og får øyekontakt med ektemannen. En sykepleier forklarer at Inge Harald må ha en respiratorslange ned i halsen.

Ingrid tenker at de må flytte slangen, så Inge Harald kan snakke.

– Jeg forsto ikke at uten den ville han hverken kunne snakke eller puste, sier hun i dag.

Før operasjonen ble ikke ekteparet forespeilet at risikoen kunne være stor.

I verste fall kunne Inge få dårligere svelgefunksjon og lavere stemme, ble de fortalt.

Det var ingen som nevnte ordet rullestol.

Operasjonslegen kaller Ingrid inn til et møte. Legen sier han er lei seg og at han har meldt saken til NPE.

Han kaller det en «skademelding», husker Ingrid.

Ved alvorlig skade har pasienter og pårørende krav på informasjon om hva blir gjort for å følge opp feilen og hvordan saken skal følges opp av tilsynsmyndighetene, ifølge loven.

Men Ingrid får ingen slik informasjon.

Hun blir lovet at saken skal granskes, men ikke av hvem. Ingen forteller henne om Helsetilsynet eller Fylkesmannen, forteller hun.

Det er først da VG tar kontakt at familien får vite at saken burde vært gransket av tilsynsmyndighetene.

– Å fortelle pasienten at saken er varslet til Helsetilsynet, dersom skaden er alvorlig, vil jeg betegne som en del av god forvaltningsskikk, sier professor Marit Halvorsen.

– Dette er klare og grove lovbrudd, sier professor Aslak Syse.

Inge og Ingrid hører aldri noe mer om en granskning.

Først syv år senere får de vite hvorfor.

Etter operasjonen blir Inge Harald erklært lam fra halsen og ned etter operasjonen.

Et kort sykehusopphold og noen ukers opptrening er blitt til en livslang kamp.

Trebarnsfaren blir liggende på Haukeland universitetssjukehus i ni måneder.

– Jeg kunne ikke snakke ordentlig eller lage lyder. Jeg lærte meg å gjøre meg forstått med øynene, sier Inge Harald i dag.

– To blunk for nei, ett for ja.

Først i august 2015 – et halvt år etter operasjonen – får han stemmen tilbake. Nå kan han puste litt selv, slik at respiratoren i korte perioder kan kobles fra.

Den første tiden kan han bare snakke i ett minutt av gangen.

– Det lille minuttet måtte jeg bruke til å få sagt alt jeg hadde tenkt på gjennom dagen. Noen ganger var det konkrete tilbakemeldinger, andre ganger var det en dårlig vits eller noe så banalt som at jeg klødde på foten.

Inge Harald kjenner ikke igjen sin «nye» stemme. Den er pipete, svak og kommer bare på utpust. 

I en alder av 47 år må han lære å snakke på nytt – med hjelp fra logoped. Og det er ikke det eneste han må lære. 

Legene har gjort flere undersøkelser og konstatert at det hverken er bevegelse eller følelse i kroppen hans. Inge Harald må likevel trene for å opprettholde noe bevegelse i hodet og nakken. 

– Det var rart og surrealistisk. På en måte så jeg meg selv fra utsiden. Det lå en kropp der, men jeg kunne ikke bevege den, sier Inge Harald i dag.

Det legene ikke vet, er at Inge Harald har merket noen fornemmelser i kroppen.

Han kjenner det når noen kommer borti ham.

Han kjenner den kalde luften fra et åpent vindu – og sykepleiernes hender når han blir stelt.

Det går flere måneder før Inge Harald tør å tenke tanken:

«Kanskje legene tar feil?»

«Kanskje jeg ikke er lam?»


I april 2016 får Inge Harald reise hjem. Han sitter i rullestol og trenger hjelp til alt.

Pengene familien fikk fra NPE, bruker de til å bygge om huset. Kjøkkenet, badet og inngangspartiet må tilrettelegges. Alle dørkarmer må fjernes, og Inge Harald får en seng i stuen.

Likevel vil ikke ekteparet ha hjelp hjemme.

– Jeg har sagt at vi klarer oss selv, så lenge jeg orker. Vi vil være oss, og bevare privatlivet, sier Ingrid.

Første gang VG besøkte ekteparet, var i 2017. Den gangen slet Inge Harald med å si mer enn noen ord sammenhengende. Han kunne ikke bevege stort mer enn en finger.

I 2019 besøkte VG familien på nytt. Denne gangen reiste han seg opp fra rullestolen, ved hjelp av en gåstol.

I dag kan Inge Harald snakke – nesten uten problemer.

Han sitter fremdeles i rullestol, men kan reise seg, ta knebøy og gå noen skritt.

Hver uke trener han i flere timer, for å oppnå mest mulig funksjon.

Målet hans er å en dag kunne stå opp, før solen, ta på seg joggeskoene og gå ut – uten problemer.

– Jeg har ikke en bitter tanke om det som skjedde. Jeg er ikke sint på dem som utførte operasjonen, det har jeg aldri vært, sier Inge.

– Jeg har havnet i en situasjon som ikke er ønskelig, og kjemper en kamp hver dag for å bli en selvstendig, oppegående person som ikke må forholde meg til andre.

VG har undersøkt hvorfor Inges sak aldri ble gransket av tilsynsmyndighetene.

Ifølge sykehuset ringte en ansatt ved nevrokirurgisk avdeling Helsetilsynet og fortalte om hendelsen.

Telefonssamtalen skal ha funnet sted dagen etter operasjonen, 27.05.15 klokken 11.04.

Det har sykehuset skrevet i sitt interne avvikssystem.

Sykehuset skriver i en mail at en melding om hendelsen også er blitt sendt automatisk til Helsetilsynet fra sykehusets interne system.

Men hos Helsetilsynet er det ikke blitt registrert noe varsel på Inge Harald Fridtun, får VG opplyst.

Alle som ringte inn et alvorlig varsel på telefon, fikk beskjed om å sende en e-post med den samme informasjonen skriftlig, ifølge kommunikasjonsdirektør Nina Vedholm i Helsetilsynet.

En slik e-post har Helsetilsynet aldri fått, opplyser hun.

Klinikkdirektør Torhild Næss Vedeler ved Nevroklinikken beklager hendelsen.

I en e-post til VG skriver hun at både Inge Harald og Ingrid ble informert om hva som hadde gått galt flere ganger under tiden hans på sykehuset.

– Det ble også understreket hvor viktig det var å søke NPE-erstatning etter hendelsen, skriver hun.

Å informere om oppfølgingen av en hendelse er en viktig del av ivaretakelsen av pasient og pårørende ved klinikken, oppgir klinikkdirektøren.

– Ved denne hendelsen mente vi å gi all relevant informasjon om oppfølgingen, men må likevel beklage at informasjonen ikke har vært tilstrekkelig.

– Vi stiller oss gjerne til disposisjon for pasient og pårørende dersom de har ubesvarte spørsmål eller ønsker å gi oss ytterligere tilbakemeldinger.

Helt siden Inge Harald kjente den kalde luften fra det åpne vinduet på Haukeland, har han fornektet det legene fortalte ham.

At han var lam og aldri skulle gå igjen.

– Hadde vi hørt på legene, hadde jeg ligget der ennå, sier Inge Harald.

Selv om han ikke er sint på sykehuset, er Inge Harald klar på en ting:

– Det er etablert rutiner for varsling, og disse må følges.

– Hendelsen ble kanskje ringt inn til Helsetilsynet, men det blir for enkelt å varsle om en så alvorlig feil på telefon. Ved muntlig informasjon kan man ikke dokumentere kva som er blitt sagt, eller ordlyden i informasjonen. Det er derfor det alltid bør skriftliggjøres.

– Jeg håper sykehuset har lært og aldri gjør den samme feilen igjen.


Publisert:

Mer om

Sykehusvarslene

Flere artikler

  1. Arbeidskonflikten

  2. Feiltolket celleprøve: Pasient fikk kreft

  3. Rutinesjekken

  4. 70.000 sykehus-feil skulle brukes til læring – ble slettet

  5. Pasienter fikk alvorlige synskader etter sykehusfeil