SKJEBNER PREGET AV ANDRE VERDENSKRIG: Tusenvis av unge norske menn skulle få livene sine endret på grunn av andre verdenskrig. F.v. Øyvind Ask, Lars Larsen, Albert Karlsen, Lars Engemyr, Vidkun Ravn og Elling Steinsland Foto:privat,

Her er VG-lesernes sterke krigshistorier

Andre verdenskrig kom for alltid til å prege deres liv. Bak disse seks portrettene skjuler det seg seks ulike skjebner.

  • Silje Løvstad Thjømøe
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

VG ba torsdag 9. april om lesernes familiehistorier fra andre verdenskrig. Det strømmet inn med fortellinger.

Her er et lite utvalg.

DREPT: Politibetjent Øyvind Ask ble drept under andre verdenskrig etter å ha sittet i fangenskap på Akershus festning. Foto:privat,

Fikk aldri en grav

Min oldefar, Øyvind Ask, var en politibetjent ved Sandefjord politikammer og en del av motstandsbevegelsen. Embetsmennene ved politikammeret sluttet seg tidlig til NS og overvåket min oldefar nøye. Han ble tatt 15. mars 1941 og satt på Akershus. Han ble skutt 4. desember samme år. Hans levninger ble aldri funnet, men det sies i familien at hans kropp ble dumpet i Oslofjorden.

– Det er ingen som vet helt sikkert hva som skjedde, men Dagfinn Hauge som var fengselsprest på Akershus, fortalte dette til min bestemor etter krigen. Han fikk ikke være med da de ble skutt, men han visste mye av hva som foregikk. Og bestemor satt igjen med to sønner som aldri fikk treffe faren sin igjen.

Fortalt av Kristine Ask (25) og Geir Ask (57)

SE DEN UTROLIGE OVERSIKTEN:Dette er de 11 724 som falt for Norge

Da Norges gull kom til Molde

Min onkel Jacob Christian Bjørnå var 29. april 1940 med sin lille lastebil tilhørende sitt gartneri, med på å kjøre Norges Banks gullbeholdning. Den ble kjørt fra Oscar Hanssens konfeksjonsfabrikk i Molde og lastet over i det engelske marineskipet HMS Glasgow som senere gikk til Malangen med kongefamilien og regjering. Der gikk konge og regjering av og fortsatte til Tromsø, mens båten gikk til Skottland med gullet.

– Den 29. april ble Molde bombet og gullet måtte bli fraktet fort ut av byen. Min onkel Jacob ble med på dette, fordi han hadde en lastebil, og jeg er blitt fortalt at de hele tiden måtte finne nye veier å kjøre på ettersom byen var under angrep.

Fortalt av Sverre Bugge (62)

Sendt til konsentrasjonsleir

SENDT I KONSENTRASJONSLEIR: Milorg-mannen Lars Engemyr ble drept i Natzweiler. Foto:privat,

Min farfar, Lars Engemyr, ble arrestert av tyskerne for sin innsats i Milorg. Han ble først sendt til Arkivet i Kristiansand, deretter til Grini før han ble sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler – der han døde.
Han ble pint ihjel av nazistene på grunn av sin innsats for fedrelandet. Farfar etterlot seg sin unge kone, min farmor Ester Katrine Engemyr, og deres sønn, min far Lars Bjørn Engemyr, som ikke var født da farfar ble arrestert. Farfar og pappa møttes altså aldri.

– Vi vet lite om hvordan han hadde det da han var i Frankrike, men vi vet at han døde av dysenteri etter rundt ett års fangenskap i mai 1944. Hans bror satt sammen med ham, og overlevde krigen, men snakket aldri om det som skjedde i Natzweiler.

Fortalt av Kristin Ottersten Engemyr (41)

Dette var krigens yngste og eldste ofre

Tyskertøsene

Min farmor fikk et barn vi antar var med en tysk soldat. Barnet ble tatt fra henne og hun snakket aldri om hverken barnet eller hendelsen. Livet hennes ble aldri spesielt godt, noe både min far og hans søsken fikk svi for.
Min mormor fikk også barn med en tysk soldat. Hun døde kun 42 år gammel, etter å ha levd i et ekteskap med en sjømann som drakk. Hun etterlot seg fem barn, som også fikk merke at dere mor engang hadde vært «tyskertøs».

Ingen av dem har noen sinne snakket om dette. Fornektelsen er total. Ingen av dem var istand til å ta seg av sine barn.

Sendt inn av anonym

Slik var livet for onkel Arne før døden

På tyskerfest med frakken full av illegale aviser

Oldefaren min, Lars Larsen, delte ut en illegale aviser. En av historiene min farmor har fortalt om han går sånn her: Det var vinter og Lars har på seg en stor gammel frakk. Innsiden er fylt med illegale aviser. Han rusler nedover mot sentrum av Kristiansund, og han er varm og svett med den tykke frakken.

NESTEN TATT: Lars Larsen var med i hjemmefronten, og hadde flaks da han ble hanket inn på fest med tyskerne, med frakken full av illegale aviser. Foto:privat,

Da han passerer brakkene som tyskerne har satt opp hører han noen rope. En full tysk soldat vil ha ham inn i brakken og drikke snaps. Lars kan ikke si nei, så han blir med inn.

Inne i brakka er det fullt av bereusede tyskere. De sitter der med oppkneppede skjorter. Det er svært varmt. Lars får beskjed om å sette seg, og tyskerne fyller glass etter glass. De ber Lars om å ta av seg frakken, men han sier han er kald. I pannen pipler svetten. Tyskerne ler og klapper i hendene mens de sier at han er tullete. Etter en stund får han slippe fri igjen. Frakken er full av illegale aviser.

– Han fortsatte å levere illegale aviser en stund, men så ble han tatt og sendt til Falstad fangeleir. Der satt han til krigen var slutt. Ifølge farmor snakket han aldri om oppholdet der.

Fortalt av Haakon Aronsen (22)

Her ble 193 nordmenn drept på 11 minutter

Den tapte kjærligheten

Min mor forelsket seg i en tysk soldat, og i 1942 fikk de en sønn. Hun var da 20 år. Før soldaten returnerte til Tyskland, lovte han å komme tilbake og hente dem når freden kom. Han falt i Tyskland.

Sendt inn av Solveig

Blant døde kropper i Normandie

NORDMANN I NORMANDIE: Elling Steinsland var bare 18 år da han dro fra Norge 1941. Han ble senere en del av RAF. Foto:Privat,

Min morfar Elling Steinsland, var tidlig med i «illegalt arbeid» og måtte allerede i 1941 flykte til Skottland. Da var han 18 år. Etterhvert ble han innrullert i RAF (Royal Air Force) som bakkemanskap for bombefly. Så snart de allierte hadde fått fotfeste i Frankrike etter invasjonen i Normandie i 1944, ble han sammen med andre bakkemanskaper skipet over. De overnattet den første tiden på stranden før de etterhvert rykket innover og overtok erobrede tyske flyplasser.

En episode som har blitt nevnt var at han mens de fortsatt var stasjonert på strendene, en natt våknet av at han kjente han en kald hånd i ansiktet. Det viste seg raskt at det var hånden til en død soldat som lå under sanden som stakk opp.

– Han hadde det til tider tungt med disse erfaringene. Opplevelsen av det han hadde vært med på, og manglende verdsettelse for innsatsen, ble ikke noe bedre da han tidlig på 50-tallet fikk et brev fra myndighetene om at han kunne få kjøpe en deltakermedalje som takk for innsatsen. I følge moren min hadde han blitt både skuffet og sint og rev brevet i stykker. Det var ikke alle som mottok den heder og ære de fortjente for innsatsen de gjorde, særlig de som kjempet i utenfor Norge.

Fortalt av John Egil Haugen (44)

Oscarsborgs glemte helt

Min oldefar var øverstkommanderende løytnant under Birger Eriksen. Hans navn var Albert Karlsen. Eriksen har i alle år fått all ære, men vi som er etterkommere etter løytnant Karlsen kjenner en annen som også burde litt heder og ære.

Jeg er oldebarn av ham som sa «skyt», og som stod nede i torpedorommet, torpedoene som sørget for at Blücher sank. Etter den historien jeg og min familie er blitt fortalt av oldefar, så var det disse torpedoene, og ikke kanonene Moses og Aron, som senket den tyske krysseren.

«SKYT!»: Var ordene løytnant Albert Karlsen, ropte ut i morgentimene fra torpedorommet på Oscarsborg 9. april 1940 da Blücher kom inn Drøbaksundet. Foto:Privat,Rigmor Alice Fosmos fotosamling

Han så døde tyskere flyte rundt og han hørte de tyske soldatene stå på rekka og synge da Blücher sank. Etter krigen fikk Eriksen all ære, selvfølgelig fordi han var øverstkommanderende. Men i mine øyne, er Albert Karlsen en glemt helt som fortjener en plass i historiebøkene.

To år etter den skjebnesvangre natten da de senket den kjente krysseren kom tysk politi og hentet min oldefar. Han skulle straffes for at han hadde torpedert Blücher, og ble sendt til fangeleir i Polen. Der satt han til krigen var slutt.

– Han var en yrkesprofesjonell, men stille mann. Etter krigen snakket han veldig lite om det som hadde foregått under okkupasjonen. Han var nok veldig preget av fangeoppholdet, og min mormor har sagt at han var mer stille og innesluttet da enn før.

Fortalt av Kjersti Fosmo (39)

Historieprofessor om 9. april: Norge satte ny rekord i motstand mot tyskerne

En sjømanns krig

– Morfaren min, Vidkun Ravn, seilte i den norske handelsflåten og overlevde flere torpederinger. Selv om det ble ganske vanlig for norske sjømenn å være vitne til torpederinger under andre verdenskrig, tror jeg det er ganske spesielt å overleve hele fire ganger, sier barnebarnet til Ravn, Arthur Iversen.

Vidkun Ravn, ung sjømann som ble torpedert under krigen, og som overlevde. Foto:privat,Lilja Ravns fotosamling

Vidkun Ravn (1923 - 2013) var bare 16 år da han første gang opplevde at båten han seilte med ble senket. Det svenske skipet «MS Erik Frisell» som fraktet dyrefôr ble senket 19. mai 1940. Ingen omkom, da mannskapet rakk å komme seg i livbåtene før skipet gikk under.

– Han ble deretter torpedert på bergenske «MS Brandanger» 11. oktober 1940. Her omkom seks personer, to i maskinrommet og fire i en av motorbåtene som ble knust mens den ble låret, sier Iversen.

Men Ravn gikk dro til sjøs igjen, og etter kort tid i konvoi gikk også hans nye skip, «MT Beduin», under. 16. mars 1941 forsvant skipet med elleve tusen tonn bensin fra overflaten. Om bord var to av Ravns skipskamerater.

– I ettertid har jeg lest at de ropte på de to som var igjen mens livbåten ble låret. Men det kom aldri noe svar. De mente at de hadde omkommet på grunn av bensingassene som spredte seg.

Den siste torpederingen fant sted utenfor Liverpool 2. mai 1941, da «MS Taranger» gikk ned. Kapteinen var den eneste som døde, drept av granatsplinter etter tyske ubåters bombardementer.

– De ble beskutt mens de gikk i livbåtene, og da ubåtene kom til overflaten for å senke skipet kunne de høre det tyske mannskapet prate.

TORPEDERT: «MT Beduin» seilte i konvoi da skipet ble sunket av tyske ubåter 16. mars 1941 Foto:privat,

Alle disse hendelsene skjedde på under ett år og han var kun 17 år gammel. Ravn ble som 20-åring hedret med St. Olavsmedalje med ekegren for sin innsats. Etter siste torpedering vervet han seg til marinen på Island og tjenestegjorde blant annet som fyrbøter. Han ble på Island til krigen tok slutt.

– Han har snakket veldig lite om dette, både med barn og barnebarn. Da folk spurte om krigen pleide han å gå, han ville ikke snakke om det. Men en gang på slutten av 90-tallet så skrev han ned hvilke skip han var på og hvor mange som omkom. Senere fikk vi ikke vite noe mer.

– Som mange andre sjømenn fikk han problemer etter krigen, og han hadde ofte mareritt om skipskameratene som aldri kom hjem. Men han hadde en vilje av stål, og istedenfor å ty til alkoholen, stiftet han en familie og fortsatte å reise til sjøs. Han hadde svært vonde minner fra krigen, men sjømann, det var han hele livet.

Fortalt av Arthur Iversen (40)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder