PRESTISJE-STOLEN: Shoresh Afnan (37) jobber som tannlege med spesialisering i kjevekirurgi. Her er han på Odontologisk fakultet hvor han én dag i uken foreleser for studentene på UiO. Kvinnen i stolen heter Sissel Strømfjord. Foto: Cicilie S. Andersen VG

«Hva vi elsker»: Innvandrerbarna som studerer seg opp og frem

Mange innvandrerbarn satser på høyere helseutdanninger som gir trygg jobb. På én generasjon er forskjellene mellom dem og etnisk norske barn nærmest eliminert, ifølge forsker.

  • Eirik Elvevold
  • Ingri Bergo
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

– Det er helt åpenbart at det er flere innvandrere som studerer her nå – særlig kvinner, sier oralkirurg Shoresh Afnan (37) og peker på veggbildene inne på Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Han blar opp i en perm for å vise hvordan studentkullene har forandret seg.

– Nå har vi en god miks av folk som bretter opp ermene for å forme det dynamiske Norge. Odontologi er et tungt studie, så foreldrene er ofte veldig stolte over barna og egne valg, sier han.

For 30 år siden var det hans egne foreldrene som tok sitt livs vanskeligste avgjørelse: De flyktet fra Iran med tre barn på grunn av krigen med Irak. I dag har alle barna tatt høyere utdanning innen helserelaterte fag.

– Vi vant i lotto, men vi har også tatt vare på våre unike muligheter. Ikke alle gjør det. Hjemme var det aldri noe enormt press på studievalg, men det hviler til tider et tungt ansvar på annengenerasjons innvandrere om å lykkes, sier Shoresh.

– Det er viktig at flinkis-innvandrerne begynner å vise seg frem, påpeker han.

Lest denne? Bygda fikk asylmottak midt i sentrum

– En klassereise

I serien «Hva vi elsker» forsøker VG å løfte frem ting som fungerer godt i Norge – kanskje bedre enn vi tror.

Selve lakmustesten for integreringsprosessen er hvordan det går med innvandrernes barn, de som er oppvokst i Norge. Og forskning viser at Norge klarer seg godt.


– Barn av innvandrere gjør en klassereise. De ender opp med å gjøre det like bra eller bedre enn jevnaldrende med etnisk norske foreldre, sier postdoktor ved UiOs Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Are Skeie Hermansen, som har skrevet doktoravhandling om hvordan barn av innvandrere klarer seg i utdanning og arbeidsliv som voksne.

– Innvandrerbarn i Norge arver ofte ikke foreldrenes fattigdom, sier han.

I løpet av én generasjon er forskjeller i utdanning og lønn langt på vei utjevnet, forteller han.

Fått med deg disse kapitlene i «Hva vi elsker»-serien?

Tommy og Silje ble reddet av NAV

Nordmenn har det bedre enn vi tror

Det er godt å være gammel i Norge

Finnmarkinger ler av Russland-frykten i Oslo

Evnene teller, ikke pengene

Norge skiller seg fra andre land i at vi har et godt utdanningssystem med få økonomiske hindre – alle skal ha like muligheter til å lykkes. Det fører til høy sosial mobilitet, forklarer Hermansen.

– I utdanningssystemene i mange andre land siles barna tidlig ut etter foreldrenes økonomi. Det vet vi har negative konsekvenser for innvandrerbarn.

I Norge, derimot, er det evnene og ambisjonene – ikke pengene – som avgjør. Mange velger prestisjeutdanninger som medisin, farmasi og odontologi. Særlig ved de to sistnevnte er innvandrere overrepresentert (se faktaboks).

Hermansen tror årsaken til at mange barn av innvandrere er yrkesmessig ambisiøse, er at de står i takknemlighetsgjeld til foreldrene.

– De kan føle at de skylder foreldrene å gjøre det bra, sier Hermansen.

For den norsk-pakistanske sykepleieren Ansar Qadeer (30), som nettopp har fått jobb på nevrologisk avdeling på Rikshospitalet, var jobbsikkerhet en viktig motivasjon.

– Jeg ville jo gjøre det beste for meg og foreldrene mine. Det var ikke noe stort press, men alle tenker jo på jobbmulighetene sine. Sykepleiere er ettertraktet, yrket passer veldig godt for menn og avdelingen har et koselig arbeidsmiljø, sier Ansar.

– De kaller meg «doktor»

– Jeg hadde vært gal om jeg ikke hadde studert. Der jeg kommer fra er det så mange som ikke har muligheten, sier iransk-norske Sara Dehestani (30).

Hun kom til bitte lille Sigdal fra Iran som 14-åring sammen med familien. De første årene var beinharde. Sara strevde med å lære seg språket, og hun ble mye mobbet på skolen.

TUNGT ARBEID: Sykepleier Ansar Qadeer (30) tar blodprøver på en av sine pasienter på Nevrologisk avdeling på Rikshospitalet. – Yrket passer godt for menn, fordi det er fysisk krevende, sier han. Foto: Cicilie S. Andersen VG


Hun forteller at hun ble ledd av da hun fortalte at hun ville gå farmasilinjen, fordi hun ikke snakket ordentlig norsk.

Sara ble skuffet, men ristet det av seg. I dag er hun utdannet farmasøyt og snakker flytende norsk.

– I Norge vet mange ikke hva farmasøyt er engang, men i Iran kaller de meg «doktor».

Hun kjenner mange innvandrerbarn som kun tar høyere utdanning fordi foreldrene vil det. Selv følte hun aldri press hjemmefra, sier hun.

– Jeg tror kanskje de hadde blitt litt bekymret hvis jeg hadde studert sosiologi eller noe humaniora for eksempel.

Kommentar: Nordmannens klagesang

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder