Wedel Jarlsberg valgt til Riksforsamlingen 14. mars 1814

EKSPERT: Karsten Alnæs er VGs 1814-ekspert i jubileumsåret. I dag skriver han om Herman Wedel Jarlsberg. Foto: Alf Øystein Støtvig

Karsten Alnæs: «Den norske bjørn»

Herman Wedel Jarlsberg var en av de mest innflytelsesrike mennene på Eidsvoll. Men han ivret ikke for norsk selstendighet.

Artikkelen er over seks år gammel

I dag, 14. mars, er det 200 år siden greven ble valgt til å representere sitt grevskap under Riksforsamlingen.

Trolig var det han som formet fullmakten for grevskapets tre representanter som skulle «med de øvrige utvalgte for Norges rike i ett og alt bestemme Norges skjebne og fastsette dets regjeringsform».

Her står ikke med ett ord at de har forpliktet seg til å hevde landets selvstendighet og våge liv og blod. Wedel opptrer allerede nå som en sterk motstander av Christian Frederiks selvstendighetsprogram.

Herman Wedel Jarlsberg var nemlig den store motstanderen til Christian Frederik i 1814. De to var de betydeligste spillere på den politiske scenen. Begge fikk stor betydning for det moderne Norge. Christian Frederik i 1814, Herman Wedel Jarlsberg under Riksforsamlingen på Eidsvoll, men enda mer fra høsten 1814 og til 1822.

Han vokste opp som arving til Norges største jordbruk, Jarlsberg i Sem, i spenningen mellom en konservativ og rigid far og en følsom, omsorgsfull og frittalende mor. I motsetning til ektefellen sluttet hun seg helhjertet til de nye frihetstankene i Europa, belest som hun var.

Sønnen knyttet seg til henne og overtok hennes sympatier og holdninger.

Den gjensidige mistenksomheten og økende motsetningen mellom moren og faren endte med at ambassadøren brukte fysisk makt mot sin hustru, og hun flyktet hals over hode fra ambassadørboligen ved hjelp av de to eldste sønnene. Foreldrene ble skilt ved kongelig dom.

Senere flyktet Herman og den yngre broren også fra farens hus, og greide med falskt pass og under falsk navn å ta seg fra London til København, der de ble gjenforent med moren og søstrene.

I København studerte Wedel jus, imponerte med sine glitrende evner og sine kunnskaper, gikk under navnet «den norske bjørn» og gjorde seg kjent som «en rasende demokrat». Likevel ble han som en slags adoptivsønn invitert til å bo i huset til den danske finansministeren, grev Schimmelmann, der han ble kjent ikke bare med de fremste politikerne i landet, men også med kultureliten.

Snart virket han som finansministerens private sekretær, senere fikk han en fremtredende stilling i den danske finansforvaltningen, inntil han i en alder av 27 år ble sendt til Norge av regjeringen for å ordne opp i det kaos som nedleggelsen av sølvgruvene på Kongsberg hadde ført med seg.

Hvordan feirer du/dere grunnlovsjubileet? Del med VGs lesere!

I Norge ble han gjennom sitt ekteskap med Karen Anker, datter av Peder Anker på Bogstad, knyttet til en av landets rikeste og mest innflytelsesrike kjøpmannsfamilier. Han etablerte seg raskt som den ledende statsmann i Norge.

Sjøvant, uredd og praktisk anlagt seilte han selv skuter over Skagerrak i uvær for å kjøpe opp korn, rekvirere skip og organisere matforsyninger til Norge, ofte med britiske orlogsfartøyer halsende etter seg. Som medlem av Regjeringskommisjonen ivret han for en norsk bank, en norsk finanskasse, et norsk universitet og en særavtale med England for å dempe skadevirkningene av blokaden.

Les også: Historikere i heftig krangel om Wedel Jarlsberg

Oppvokst i store europeiske hovedsteder var han lite bundet av den vanlige norske kongetroskapen, og han foraktet enevoldskongerog de skranker som hemmet trykkefriheten, religionsfriheten og det frie næringsliv.

FOTO: OSLO MUSEUM/ WIKIMEDIA COMMONS

I et brev til det svenske regjeringsmedlemmet Baltzar von Platen i august 1809, skriver han:

«Vi har nesten ingen adel - og de få vi har må enten finne sig i at bli mennesker liksom sine andre nordmenn, eller flytte til andre steder som passer bedre for deres opphøyde natur»

Få nordmenn, om noen i hans tid, satte den individuelle frihet så høyt. Samtidig var han fremsynt og innså tidlig at tilknytningen til Napoleon gjennom Danmark og krigen mot Storbritannia ville kvele norsk næringsliv og skape uår for folket.

Se kåringen: De 100 viktigste nordmenn

Han ønsket derfor en tilnærming til og en fred med England, uavhengig av den danske kongens politikk. Etter at Sverige var blitt et konstitusjonelt kongedømme i 1809, knyttet han og hans svigerfar nærmere bånd til svenske stormenn og arbeidet i det skjulte for en norsksvensk union i allianse med England.

Utvilsomt ønsket Wedel et demokrati med utstrakte friheter og rettigheter: Ingen nye privilegier, ingen ny adel, likhet for alle når det gjaldt stillinger i staten, uavhengig av byrd og opphav.

Som den i særklasse mest erfarne statsmann med fartstid i danske regjeringskretser, hadde Wedel stor innflytelse i konstitusjonskomiteen under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Og fordi han hadde fått direkte løfte fra svenske regjeringsmedlemmer om at Norge skulle få en fri konstitusjon i en eventuell union med grannelandet, kunne han med større kraft kreve det samme på Eidsvoll for et uavhengig Norge.

Les også: Carsten Ankers heltemodige reise

Få kunne unngå å merke til Wedels evner: Han snakket engelsk, fransk og tysk flytende og hadde i tillegg til juridisk og statsrettslig kompetanse også filosofisk skolering.

På Eidsvoll ledet han mindretallet, som ønsket at Riksforsamlingen også skulle drive utenrikspolitikk og utsette kongevalget til man hadde forhandlet med svenskene og stormaktene. I ettertid er det lett å se at dette var en uklok strategi, kanskje innså også Wedel det til slutt.

I alle fall opplevde han Riksforsamlingen som en vond tid, ikke bare på grunn av de leddsmertene som stadig hjemsøkte ham, men også fordi han kjente seg uthengt, mistenkeliggjort og bakvasket.

KARSTEN ALNÆS

Les også

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder