Les sykehjemsassistent Ingvilds sterke oppgjør med fordommene

Kommentar på byen: Å ja, du tørker rumpe!

Sykehjemsassistent Ingvild Antonsen (23) har fått nok av kommentarer som «å ja, du tørker rumpe».

Nå er hennes hjertesukk er delt mer enn 2500 ganger på Facebook. Antonsen sier til Harstad Tidende at responsen har vært overveldende.

Innlegget skrev hun etter en slitsom dag på jobb ved et sykehjem i Harstad. I bakhodet hadde hun en nedlatende kommentar fra en fyr på byen.

Her er et utdrag fra teksten som har skapt engasjement:

Jeg traff deg på et utested, og følte ingen behov for (eller hadde særlig lyst til) å forklare en idiot som deg at arbeidsdagene mine innebærer så mye mer enn det. Men når jeg sitter i sofaen en sen fredagskveld og kjenner at jeg er sliten fra innerst til ytterste lag etter en kveldsvakt, har det lite med rumpetørking å gjøre.

La oss si at du selv er den som en dag på grunn av din demens og manglende evne til å ta vare på deg selv, havner på sykehjem. Jeg er den som kommer inn til deg om morgenen. Du vet ikke hvem jeg er, hvor du er, hvorfor du ligger her, eller om det er natt eller dag.

Les hele innlegget fra Ingvild Antonsen nederst i saken

– Siden jeg begynte å jobbe på sykehjem så har jeg med jevnlige mellomrom fått slengt silke kommentarer. Den kvelden jeg skrev dette hadde jeg kommet hjem fra en kveldsvakt og var fysisk og psykisk sliten.

Hun sier at det var litt tilfeldig at hun begynte å tenke på alle de menneskene som hadde sagt negative ting om jobben hennes.

– Innlegget var trigget av flere hendelser, men jeg holdt fokus på den siste fordi jeg merket at vedkommende som sa det forsøkte å heve seg over meg på et vis, sier Ingvild til VG.

– Tror du det er litt dårlige holdninger ute og går når det gjelder helseyrker?

– Jeg tror egentlig det handler om at det er et lavtlønnet yrke. Det første som dukker opp hos mange når jeg sier hva jeg jobber med, er rumpevasking og stell av gamle kropper, noe som for meg ikke er noe problem. Men kanskje det er andre som synes det er langt nede på rangstigen i forhold til yrkesvalg.

Hun tror mange som ikke har jobbet på sykehjem selv, ikke egentlig vet hva som foregår der.

– Jeg jobber på en skjermet avdeling med mye uro og hvileløse netter. Vi har mye fokus på det psykososiale, eller, vi prøver så langt det lar seg gjøre.



Selv var hun aldri i tvil om at hun måtte jobbe med mennesker og nå har hun jobbet som assistent i fem år.

– Det var helse- og sosial fag som virket mest interessant. Jeg gikk almmenfaglig påbygging og begynte å jobbe som assistent etter videregående. Jeg er i den fasen at jeg prøver å finne ut hva jeg vil i forhold til studier, men inntil videre er dette min jobb som jeg trives veldig godt i.

Ingvild sier at hun får mange spørsmål om hun skal begynne å studere snart og hva som er planene hennes fremover.

– Det virker ikke som om jobben min er god nok når jeg snakker med folk, selv om jeg trives veldig godt.

Hun er rørt av tilbakemeldingene hun har fått etter at hun postet innlegget.

– Det har vært særlig mange kommentarer fra pårørende og folk som jobber i helsesektoren. Jeg satt lenge og i det hele tatt tenkte på om jeg skulle publisere det, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Det var skrevet rett fra levra i frustrasjon. Jeg tror det er en viktig debatt – for hvem skal stelle alle når de blir gamle og hvem er det man vil bli pleid av.

Fagforbundet: Det har rørt mange

Nestleder i Fagforbundet, Sissel Skoghaug, sier til VG at hun synes det er utrolig bra at en ung person som Ingvild står fram og forteller hvor mye mer som ligger i yrket.

– Innlegget har rørt mange og jeg ser at hun bare har fått positiv respons. De beste ambassadørene for yrket er nettopp slike som henne som beskriver hvor mye mer det innebærer. Det treffer nok mange av dem som jobber i yrket selv og som vet hvor mye de yter for pasienter og hvor mye de betyr for pasienten og omvendt. Hvor verdifullt yrket føles, sier Skoghaug.

Hun tror likevel ikke at folk flest går med samme holdning som mannen på byen.

– Jeg tror nok pårørende ser hvilken fantastisk jobb som gjøres for disse menneskene som er i en veldig sårbar situasjon. Vi er avhengige av pleiere som er stolte av yrket sitt og går helhjertet inn for å hjelpe den som er syk eller skadet.

Skoghaug påpeker at det vil bli en kjempeutfordring å fylle helsefaglige jobber i årene som kommer og sier at anerkjennelsen og statusene til disse yrkene trenger et løft.

– Vi ser i dag at det er altfor få unge som velger dette yrket. Derfor må vi heve grunnbemanningen og lønna og ikke minst sørge for flere hele stillinger. Får du flere hele stillinger, faste stillinger så får du bedre økonomi og yrket blir mer attraktivt.

Her er Ingvild Antonsens tekst som hun først publiserte påFacebook:

"Hva jobber du med?", var det noen som spurte meg. Jeg svarte at jeg jobbet på sykehjem. "Å ja, du er hjelpepleier?" Jeg ristet på hodet. "jaha", sier vedkommende med et spørsmålstegn dinglende over hodet. Jeg svarte at jeg er assistent. Personen blir stille før han så smiler, og deretter med nedlatende tone utbryter "Åja, du tørker rumpe!".

Jeg traff deg på et utested, og følte ingen behov for (eller hadde særlig lyst til) å forklare en idiot som deg at arbeidsdagene mine innebærer så mye mer enn det. Men når jeg sitter i sofaen en sen fredagskveld og kjenner at jeg er sliten fra innerst til ytterste lag etter en kveldsvakt, har det lite med rumpetørking å gjøre.

La oss si at du selv er den som en dag på grunn av din demens og manglende evne til å ta vare på deg selv, havner på sykehjem. Jeg er den som kommer inn til deg om morgenen. Du vet ikke hvem jeg er, hvor du er, hvorfor du ligger her, eller om det er natt eller dag. Jeg prøver å forklare, men du forstår ikke, og etter to minutter er det likevel glemt. Jeg hjelper deg opp fra sengen, må kanskje benytte personheis fordi du ikke klarer å gå lengre. Du slår meg kanskje fordi du ikke forstår, men vi kommer oss etter hvert inn på badet.

Du vet ikke lengre hva et toalett er, eller hvorfor du må pusse tennene, og du blir redd, sint og usikker fordi jeg trenger meg på. Etter nøye velvalgte ord er du til slutt kanskje trygg på at jeg ikke er en slem person, men at jeg vil at du skal ha det bra, og du godtar derfor å bli med til kjøkkenet for å spise frokost. Du mestrer ikke å spise selv lengre og trenger hjelp fra meg. Dessverre kan jeg ikke sitte lenge, for jeg har flere beboere jeg må hjelpe. På den tiden jeg har vært borte, har du kanskje blitt engstelig igjen og trenger ei hand å holde i.

Jeg setter med ned sammen med deg og gjør det jeg kan på den tiden jeg har til å få deg til å føle deg trygg igjen. Formiddagens timer tikker av gårde og i løpet av den tiden har jeg samlet inn klær, kanskje bestilt matvarer, ryddet inne på rom, utført lageroppfylling, delt ut medisiner, tatt klesvask, spritet og rengjort skyllerom, skrevet rapport, avverget fysisk utagering mellom andre beboere, tatt telefoner fra flere pårørende og ringt etter vikarer fordi noen har blitt syk. Jeg har kanskje laget lunsj, støvtørket stua, skiftet på sengen din og sørget for at du har alt du trenger inne på badet ditt. En halv time før servering av middagen må settes i gang har jeg kanskje tid til å snakke litt med deg igjen, eller bare holde deg i hånden. Jeg håper jeg har tid til det, for jeg ser at du er urolig og engstelig.

Når dagen er ferdig, har jeg mest sannsynlig dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått brukt nok tid sammen med deg. Jeg tenkte at jeg kanskje, dersom jeg hadde vært enda mer effektiv, kunne fått tid til og gått en tur sammen med deg denne dagen. Senere på kvelden mens jeg er ute på byen med noen venninner, møter jeg en utvidende tufs i 20-årene som med nedlatende tone forteller meg at arbeidsdagen min består av å tørke rumpa di.

(Innlegget er skrevet om fra dialekt til bokmål etter ønske fra forfatteren)