VIL HA DEBATT: Kadra Yusuf mener det norske velferdssystemet oppfordrer ektepar til å skille seg. Foto: Roger Neumann

VIL HA DEBATT: Kadra Yusuf mener det norske velferdssystemet oppfordrer ektepar til å skille seg. Foto: Roger Neumann

Kronikk fra Kadra Yusuf: Til velferdsstaten skiller oss ad

Kadra Yusuf mener somalske familier utnytter velferdssystemet.

ARTIKKELEN ER OVER NI ÅR GAMMEL

Tre av fire somaliske kvinner jobber ikke, en av tre er fraskilt og halvparten har mer enn 3 barn.

Tall fra SSB viser at antallet enslige forsørgere er 2,5 ganger så høy blant somaliere som blant øvrige innvandrere - og gjennomsnittet for hele befolkningen.

Hva skyldes det at et folk som kommer fra et konservativt Sunni-muslimsk land plutselig velger å skille seg i Norge?

For nordmenn er det å skille seg ingen skam. Tvert imot er Norge et av verdens beste land å være alenemor i, med gode støtteordninger som gjør at kvinner ikke trenger å være avhengig av en mann og ikke trenger holde ut i et undertrykkende parforhold.

Betydelige beløp

De viktigste av disse er kontantstøtte, overgangsstønad og arbeidsledighetstrygd eller minstepensjon. Dette er goder vi skal verne om og beskytte. Men, som alle andre fellesgoder, kan disse misbrukes.

Det er ikke ukjent i innvandrermiljøet at mange kvinner i det somaliske miljøet skiller seg etter norsk lov, men fortsetter å leve sammen med menn de, etter islamsk lov, fortsatt er gift med. Slik kan de heve stønad som alenemødre, noe som ved mange barn utgjør betydelige beløp.

Dette er et paradoks. For vi snakker om ressurssterke kvinner som har klart å rømme fra krig på Afrikas horn. De har alle blitt utsatt for store prøvelser og risikert mye på reisen. Målet er et liv i Norge der de kan leve i frihet - og ta vare på sin familie.

Men vel installert i Norge møter de et stønadssamfunn som indirekte oppfordrer ektepar til å skille seg på papiret og premierer alenemødre med store barneflokker.

Dette får for mange familier tragiske følger. For den fiktive skilsmissen er ikke bare en papirsvindel. I frykt for å få uanmeldt besøk fra NAV forlater ofte mannen hjemmet på dagtid, og mange somaliske menn søker seg til khatmiljøet på Grønland.

Mor blir alene med barna og makter ofte ikke oppgaven uten storfamiliens støtte. Familiestrukturen smuldrer opp.

Barna vokser opp i oppløste hjem uten faste rammer og ofte oppstår det kaos i hjemmet.

Vi kan selv se resultatet i kommunale boliger i Oslo der ungdommene i familien ofte er i drift, søker seg til sentrum, skulker skolen eller i verste fall oppsøker et stabilt men destruktivt gjengmiljø.

Tidlig advart

I Boka innvandrernes Supermakt forteller journalist Gerhard Helskog litt om hva slags fattigdomsfelle sjenerøse velferdsordninger skapte for Afroamerikanere i USA på 1950-1960 tallet. Etter generasjoner med rasisme og apartheid hadde denne minoriteten store problemer med å bygge seg opp i samfunnet. Men i stedet for at folk ble løftet ut av fattigdom og inn i jobb, økte antall sosialklienter fra tre millioner i1960 til nesten 11 millioner 1973. En viktig årsak var at de sosiale programmene hadde flere perverse incentiver som belønnet familier som gikk fra hverandre og jaget fedre ut av hjemmene.

I de nedre samfunnslagene er oppløste hjem rene fattigdomsfeller. Høres kjent ut? Men USA - slik som Norge - ble tidlig advart.

I 1965 publiserte den unge, briljante statssekretæren Pat Moynihan et revolusjonerende dokument. Rapporten «The Negro Family: The Case For National Action» pekte på at det dominerende problemet i svart Amerika var manglende familiestruktur. Den viser sammenhengen mellom en presset familie med mange barn, manglende utdanning og arbeidsledighet som ved hjelp av velferdsprogrammene har et alternativ til en liten kjernefamilie.

I Norge har den somaliske forfatteren Amal Aden skrevet den bekymringsfulle boka «Se oss, Bekymringsmelding fra en ung norsk somalisk kvinne», med samme budskap. Den norske utviklingen gjenspeiler amerikansk utvikling, bare 60 år senere og med mye mer romslig sosialbudsjett.

Forskerne Thomas Lorentzen og Roy A. Nielsen står bak FAFO-rapporten «Går fattigdom i arv?». De har undersøkt familier med barn i 10- 17-årsalderen i 1994, og sett på hvordan det gikk med dem ti år senere. Det viser seg at sjansen for å bli sosialklient er svært stor dersom foreldrene selv har fått sosialhjelp.

Tar man ikke tak i dette med en gang har man en ond sirkel innenfor en sosialt og til en viss grad geografisk avgrenset gruppe. For oss som ser innvandrermiljøet fra innsiden er det åpenbart at noe må gjøres.

En start ville være at politikerne våre våger å se sannheten i øynene. Det norske velferdssystemet misbrukes av økonomiske årsaker, der innvandrerbarna er de store taperne.

Da debatten om trygdesvindel blant somaliske mødre blusset opp i 2007 gikk lederen for NAV Innkreving og kontroll, Magne Fladby ut og sa «For tiden er det denne typen svindel som øker mest hos den nye velferdsstaten».

Etnisk synsvinkel

Men daværende leder for Stortingets Arbeids- og sosialkomité Karin Andersen (SV) ville ikke høre på dette og svarte med at hun «ikke ville angripe problemet fra en etnisk synsvinkel».

Dessverre er det nettopp dette problemet krever: En etnisk synsvinkel!

Somaliske innvandrere må ut av rollen som passive stønadsmottagere med dårlige familieforhold og inn i inntektsgivende arbeid.

For slik situasjonen har utviklet seg, kreves det at noen tar grep!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder