Tyske soldater brukt som mineryddere

Etter frigjøringen av Norge ble tyske soldater satt inn som mineryddere rundt omkring i landet. - Et mørkt kapittel, sier professor emeritus Anders Chr. Gokstad.

I norsk etterkrigshistorie er det én historie som er spesielt lite omtalt.

Det er historien om de tyske soldatene som ble brukt som mineryddere, stikk i strid med Genèvekonvensjonen.

I den kommende DVD-filmen «Hverdagsliv i krigsårene» i serien «Nordmennenes egen historie» er behandlingen av de tyske soldatene viet oppmerksomhet.

VG TV:Klikk her for å se video.

Lite dokumentasjon

Det finnes lite dokumentasjon om tyskernes arbeid med å fjerne miner i Norge, og ifølge professor emeritus Anders Chr. Gokstad har dette vært et omstridt tema opp gjennom årene.

I 2003 skrev Gokstad om emnet i boken «Men seier'n var vår» som ble gitt ut av Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitet i Bergen. Gokstads hovedkilde er hovedsakelig dokumenter i Riksarkivet fra den allierte overkommando i Norge.

- Temaet er veldig lite berørt, og det er jo litt tvilsomt hvordan denne saken ble behandlet. Det er ikke akkurat pynt på vår historie. Vi var ganske hevngjerrige på den tiden, og det er et mørkt kapittel, sier Gokstad til VG.

Innen fjorten dager etter frigjøringen 8. mai 1945 skulle tyskerne samles i tyske reservater. Mange av dem fikk imidlertid andre oppdrag. Bare i Finnmark var det lagt ut 98000 miner, og tyske soldater fikk i oppdrag å rydde minene.

Mange døde

I følge Anders Chr. Gokstads dokumentasjon ble det 21. juni 1945 registrert 119 døde og 163 sårede tyskere som følge av minerydding. To nordmenn og fire briter var også registret som sårede. En drøy måned senere, i slutten av juli 1945, var tallet steget til 179 døde og 292 sårede.

Tallet steg dramatisk frem til den siste registreringen 29. august. Da hadde 275 tyskere mistet livet på grunn av mineryddingen. Hele 392 personer var såret, ifølge tall som var kommet inn til Allied Forces Head Quarter.

- Den første innsatsen var fra frigjøringen og ut i august. Det er uklart hvorfor det var et opphold i mineryddingen, men det er mulig det var etter initiativ fra alliert hold etter avtale med de kapitulerte styrkene, sier Anders Chr. Gokstad til VG.

Det gikk nesten et år før mineryddingen kom i gang igjen. I mai 1946 ble Hærens overkommando og den gjenværende tyske overkommando enige om en ny mineryddingsplan. Et tysk pionérkompani på 600 mann ble opprettet for å fjerne landminer og ammunisjon.

Lovstridig

- Det var store områder som ikke var ryddet, spesielt i Nord-Norge. Da de startet opp igjen, var det mange som ble med igjen, for det var godt betalt, sier Gokstad.

Ifølge Gokstad innvendte den tyske overkommandoen at det å bli tvunget i minerydding stred mot internasjonal lov. Hærens overkommando krevde 62 minespesialister uansett villighet. Det ble vist til artikkel 32 i Genèvekonvensjonen som sier at «Det forbudt å bruke krigsfanger til skadelige eller farlige arbeider».

Hærens overkommando skal imidlertid ha svart at tyskerne ikke var krigsfanger, men avvæpnede styrker som hadde overgitt seg betingelsesløst.

- Registrering av de døde fant ikke sted nå, og jeg har forstått at det var ganske få. Denne gangen hadde de avtaler om behandling ved norske sykehus, forteller Gokstad.

Mineryddingskommandoen var operativ fra juni og ut september 1946. Virksomheten vakte også oppsikt i Det Internasjonale Røde Kors, og på sensommeren 1946 besøkte Røde Kors-representanten dr. Hoffmann de tyske forlegningene i Hamnbukt og Kirkenes.

Ifølge historiker Hans Fredrik Dahl oppleves mineryddingen annerledes i dag enn like etter frigjøringen.

- For oss i dag oppleves det som temmelig barskt. Jeg tror kanskje at Forsvaret ikke ser tilbake på det med en spesiell stolthet. Men man må huske på at rollene var atskillig annerledes, sier Dahl, som ikke tror historien om de tyske minerydderne har vært underlagt noen bevisst fortielse.

- Det hender at samfunnets verdier endrer seg, og at fakta fra historien kan stå i et grellere lys, sier han.