«LIV» (6): Noen år etter at dette bildet ble tatt, ble faren dømt for grove overgrep mot henne og flere andre barn i det samiske nærmiljøet. Foto: Privat

Den mørke hemmeligheten

INNENRIKS2016-06-11T07:58:06Z

Her fryder «Liv» seg over sin nye katt. Etter at overgrepene startet, kom det inderlige smilet aldri tilbake.

Eirik Linaker Berglund
Thor Harald Henriksen
Harald Amdal
Kenneth Hætta
Terje Mortensen (foto)
Annemor Larsen (foto)
Fredrik Solstad (foto)
Hallgeir Vågenes (foto)

Publisert:11.06.16 09:58 Oppdatert: 22.06.16 10:04

Inne i et lite kott på skolen sitter «Liv». Hun har låst døren og nekter å komme ut. 14-åringen er sint. Noen har fortalt hva faren har gjort mot henne. Nå frykter hun at barnevernet vil komme og hente henne, slik de voksne har advart mot.

En lærer har slått alarm. Politiet er på vei med båt til den avsidesliggende bygda i Nordland.

– Jeg var så redd, sier «Liv» til VG Helg.

Noen måneder senere dømmes faren til fengsel i fire og et halvt år for seksuelle overgrep mot henne og flere andre mindreårige jenter. En av dem blir ifølge dommen steril etter voldtektene. Rettssaken ryster lokalsamfunnet og blir omtalt nasjonalt.

Nå forteller «Liv» for første gang det hun aldri har våget å si: Faren var ikke den eneste.

Hun navngir 11 andre menn i ulike aldre. Nøkternt og detaljert beskriver hun en lang rekke overgrep disse skal ha utsatt henne for gjennom ti år, fra hun var ni år til hun fylte 19. Alt fra seksuelle handlinger og krenkende atferd til voldtekter.

– En gang ble en venninne og jeg spurt av en mann vi kjente om å bli med i skogen for å plukke bær. I stedet ble vi voldtatt etter tur.

«Liv» ba til Gud om at dommen mot faren ville gjøre slutt på overgrepene. Hun ble ikke hørt.

– Etter at pappa ble satt i fengsel, ble jeg fritt vilt i bygda. Og overgrepene ble verre, sier hun.

Sammen med sin advokat har hun siden 2012 forberedt et søksmål mot Tysfjord kommune. Kommunen sviktet da barnevernet ikke overtok omsorgen for henne da faren ble dømt, mener hun. Saken skal opp for retten i november.

Gjennom å fortelle sin historie til VG Helg håper hun lokalsamfunnet får hjelp til å ta et oppgjør med et alvorlig samfunnsproblem:

Taushet om seksuelle overgrep mot barn.

«Liv» er ikke alene. I arbeidet med denne reportasjen det siste halvannet året har VG Helg fått kjennskap til 47 historier fra kvinner og menn, som hevder å ha blitt utsatt for overgrep i barne- og ungdomsårene i løpet av de siste tre tiårene i samme kommune.

Flere titalls personer er overfor VG Helg blitt navngitt som påståtte overgripere. Et fåtall av dem er straffedømt.

I dag forteller 11 kvinner og menn fra Tysfjord sine historier om overgrep. Alle er lulesamer. De forteller om seksuelle overgrep som dekkes over og dysses ned av hensyn til gjerningsperson, familie, slekt, den læstadianske menigheten og av frykt for stigmatisering.

Samtlige 11 får eller har fått profesjonell hjelp for å takle sine problemer.

De hevder seg utsatt for overgrep av til sammen 30 påståtte gjerningspersoner, hvor av fire har vært anmeldt og to er dømt.

Alle forteller om skam. Om smerte. Alvorlige skadevirkninger. Voksne som ikke grep inn.

Og de snakker om lojalitet – til alle andre enn ofrene.

– Noen voksne må ha visst om det som skjedde, men ingen gjorde noe. Det virker som om folk tenker mer på sitt eget rykte enn på helsen til sine egne unger, sier en kvinne.

Dette er historien om den høye prisen som må betales for taushet rundt seksuelle overgrep i en liten kommune. I et lite folk.

I dag er «Liv» en kvinne i 30-årene. Hun vokste opp i en liten, samisk bygd, der mange var i slekt. Alle kjente alle.

De bodde i naturskjønne omgivelser, men hjemme hos «Liv» var det alt annet enn idyll. Sammen med en bror, far og mor bodde hun i et enkelt hus med ett soverom, sterkt preget av alkohol, vold og strenge husregler, håndhevet av faren.

– Jeg gikk ofte på skolen uten skolemat og uten å ha spist frokost. Vi fikk ikke dusje når vi ville. Kom det folk på besøk, fikk vi beskjed om å sitte i ro på en stol og holde kjeft.

I en rapport fra 1993 skriver barnevernet dette om forholdene hun vokste opp under:

«Hvis noen gjorde noe som ikke var avklart på forhånd, kunne det regnes med fysisk avstraffelse. Oftest slag mot hode eller kropp».

Det var fyll, slåssing og bråk, forteller hun:

– Jeg er blitt banket og behandlet som en hund så lenge jeg kan huske, sier hun.

Så startet de seksuelle overgrepene.

Skydekket ligger lavt over den nesten seks mil lange og opptil 900 meter dype fjorden. Den vakre Tysfjorden, omkranset av sine karakteristiske, blankskurte fjell, deler ikke bare kommunen, men også Norge nesten helt i to.

Ved fergeleiet på tettstedet Drag hviler M/S «Vardehorn» før den neste 45 minutter lange overfarten til Kjøpsvik, som alltid har vært kommunens politiske og administrative senter.

På en furukledd høyde like overfor havneområdet rager en stor, lavvo-lignende bygning: Árran, «Ildstedet», navet i det lille, lulesamiske samfunnet i Norge. Et steinkast unna ligger en annen sentral bygning i lokalmiljøet: Forsamlingshuset til den læstadianske menigheten.

Her, og i mindre bygder rundt, bor rundt halvparten av Tysfjord kommunes 2000 innbyggere. De fleste har samisk bakgrunn.

En rekke uavhengige kilder VG Helg har snakket med i og fra Tysfjord, eller med nær kjennskap til stedet, hevder det over tid har utviklet seg en stor grad av taushet rundt seksuelle overgrep i kommunen, især knyttet til den samiske befolkningen.

– Folk har mistet gangsynet og kjenner ikke igjen et overgrep når de ser det. Det er utviklet en kultur som gjør at man blir blind, og som fører til at overgrep blir normalt, sier en kvinne.

Kan påstandene stemme? Og i så fall: Hvorfor er det blitt sånn?

«Liv» ser ned i bordplaten. Den bleke tøyhunden hun tviholder på er også preget av et tøft liv.

Et øye er skiftet ut med en knapp. Det samme er nesen. Halen er revet av og sydd på igjen flere ganger.

Når hun forteller om de vanskelige tingene, klemmer hun «Bamse» hardt.

Når hun kommer til barna sine, samboeren – det gode i livet – stryker hun ørene lett mot hverandre på sin mest trofaste venn.

«Bamse» var der da hun så sin voldsdømte pappa banke mamma.

Den ble med da hun rømte hjemmefra for å unngå nok et seksuelt overgrep. Og da hun dristet seg hjem igjen, oppdaget hun at faren hadde drept katten «Snuppi», angivelig som straff for at datteren stakk av.

Kosehunden trøstet henne da faren, ifølge «Liv», også avlivet hunden hennes av samme grunn.

Den tørket bort tårene og lyttet tålmodig da de andre ikke forsto. Ikke så.

«Bamse» var god å ha også etter det første overgrepet hun husker. Han var en slektning. Hun var ni år.

– Det føltes som om alt raknet innvendig. Jeg var livredd etterpå og tenkte at jeg kom til å dø. Jeg blødde og det var så vondt. Jeg visste at det var galt.

Etter hvert skal hun ha blitt misbrukt av flere. Hun forteller at noen av overgrepene ble begått mens andre så på.

– Det er noe av det tyngste å tenke på i dag. De så på og lo. Jeg har i ettertid konfrontert disse personene, men de påstår at de ikke husker. Slike ting går ikke an å glemme!

Før «Liv» fylte 15, hadde hun allerede forsøkt å ta sitt eget liv, forteller hun. VG Helg har fått innsyn i hennes legejournaler, som bekrefter at hun har vært suicidal siden tenårene.

VG Helg har vært i kontakt med faren. Han ønsker ikke å kommentere denne saken.

«Kjære statsminister Jens Stoltenberg! Jeg vil med dette be om din og regjeringens hjelp til å stoppe seksuelt misbruk av barn og unge i Tysfjord».

Slik startet et brev sendt fra en fortvilet småbarnsfar til Norges øverste politiske leder i november 2007. Brevet fikk raskt stor oppmerksomhet i lokal-
mediene.

– Vi har gjort det som er i vår makt for å stoppe overgrepene, men innser at problemene er for store til at Tysfjord kan håndtere dem. Derfor ber vi om hjelp fra regjeringen, utdypet småbarnsfaren overfor NRK Sápmi.

Det var da gått ett år siden mannens sønn skulle ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep.

Foreldrene hadde vært i sjokk etter hendelsen. Hva kunne overgrepet innebære for sønnen fysisk og mentalt? Hvordan ville det påvirke livet hans? Risikerte han å bli en overgriper selv?

De lulesamiske småbarnsforeldrene hadde valgt å snakke åpent i lokalsamfunnet etter det som skjedde med sønnen. Reaksjonene de fikk overrasket dem:

– Mange kom til oss med sine overgrepshistorier, både samer og etniske nordmenn. Noen sa: «Slik har det vært i alle år». Omfanget av historier overveldet oss. Noen av historiene inneholdt også anklager mot folk som vi anså som strengt religiøse. Til slutt følte vi behov for å si ifra, sier foreldrene hjemme i stuen i Tysfjord.

Familien forsøkte desperat å få hjelp, men opplevde at det ikke fantes noe apparat lokalt.

– Det gikk ett år før vi fikk ordentlig hjelp, etter at vi krevde det, sier guttens mor i dag.

Forholdet ble ikke anmeldt. Den påståtte overgriperen var nemlig også et barn.

Det er kveld, solen kaster lange skygger. Ved en av gravsteinene på gravlunden like utenfor Drag sentrum står Marion Knutsen (29).

Hun har ikke vært her ofte etter at moren tok sitt eget liv i januar i fjor.

Ved siden av morens grav ligger Marions eldste bror, som omkom i en bilulykke for noen år siden.

Ikke langt unna ligger en annen av hennes brødre. Han mistet livet i en husbrann, bare fire år gammel, med familien som fortvilte vitner.

I mange år trodde Marion, resten av familien og lokalsamfunnet at morens psykiske problemer skyldtes påkjenningene etter de tragiske dødsfallene. Først de siste årene før hun døde våget kvinnen i 40-årene å fortelle sin hemmelighet til de nærmeste: At problemene hun opplevde, startet etter seksuelle overgrep i Tysfjord i tenårene.

– Flere andre var til stede i det samme huset. Den ene forgrep seg, mens den andre holdt meg fast. Så byttet de roller. De lo mens det pågikk, fortalte kvinnen da VG Helg intervjuet henne før hennes død.

I april i år sto Marion frem og fortalte morens historie for første gang, på Árran-seminaret «Fornorskning og helse».

– Det var viktig for meg å få frem det som er riktig om mamma – at det var de seksuelle overgrepene som ødela livet hennes. Det sa hun mange ganger, og hun ville at det skulle bli slutt på tausheten rundt seksuelle overgrep i Tysfjord.

Marion publiserte selv en video av foredraget på Facebook. I skrivende stund er den sett nesten 60.000 ganger, og delt av 600. Mange har hyllet hennes åpenhet. Hun er blitt omtalt som et forbilde.

– Jeg har stort sett bare fått positive tilbakemeldinger. Men noen tysfjordinger, de fleste godt voksne, er negative. De sier blant annet at jeg skjemmer ut familien med min åpenhet, sier Marion.

Det er slike holdninger hun nå vil til livs. Hun representerer en ny generasjon i Tysfjord, som vil løfte seksuelle overgrep frem i lyset.

– Overgrep skal gjemmes unna i Tysfjord. Alle beskytter alle her. Men hvem er det vi skal skåne og beskytte oppi dette? Jo, det er ofrene. Frem til nå har hensynet til alt annet, inkludert gjerningsmennene, veid tyngre. Ofrene er blitt påført skammen, sier Knutsen.

I VG Helg i dag forteller Marion om sin egen, mørke hemmelighet:

Hun forteller at også hun ble utsatt for seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene, alle i Tysfjord.

– I etterkant begynte jeg å slite. Jeg følte skam. Jeg følte meg lite verd. Jeg pratet ikke til noen om hva som hadde skjedd. Jeg var redd for ikke å bli trodd, forteller Marion.

Etter noen år skjedde det igjen, forteller hun. Denne gangen mens hun sov på en fest.

Overgrepene har satt sine spor. Takket være venner, familie og profesjonell hjelp har hun likevel klart å komme seg gjennom mange vanskelige år.

Hun vil ikke anmelde sakene til politiet.

– Jeg er jo kjent med at de fleste saker henlegges på grunn av manglende bevis. Jeg er ferdig med det og har gått videre i livet for lenge siden, sier Marion.

Nå føler hun seg sterk nok til å fortsette kampen moren startet.

– Det mamma opplevde, gjorde ikke bare skade på hennes liv, men også på oss, ungene hennes, og våre liv. Jeg vil bidra til at det ikke skal gå like galt med andre som det gjorde med mamma. Det virker som om mange ikke forstår alvorligheten av seksuelle overgrep, sier hun.

– Hva håper du skal skje?

– Jeg håper å bidra til å skremme overgripere, og til at folk som har vært utsatt skal tørre å åpne seg mer. Det vil være med på å forebygge at det skjer nye overgrep.

Overgrepshistoriene: Les alle her

VG Helg har snakket med kilder fra ulike miljøer, som hevder at problemene knyttet til overgrep er betydelige, og at for lite er blitt gjort for å komme det til livs.

– Det finnes ikke et godt nok system i kommunen for å ivareta personer som opplever overgrep. Det vil det bli behov for fremover. Mange har bedt meg om å ordne møteplasser der man kan snakke trygt om blant annet sånne ting, sier diakon Anna Kuoljok i Den norske kirken i Tysfjord.

Et foreldrepar forteller at de har satt inn konkrete tiltak for å beskytte sitt eget barn mot overgrep:

– Vi har følt det nødvendig å gi familiene i lokalsamfunnet røde, oransje og grønne fargekoder for å tydeliggjøre for barnet vårt hvem vi synes det er trygt å omgås, sier de.

Andre tar også sine forholdsregler.

– Datteren min får ikke dra på besøk til hvem som helst, sier Marion Knutsen.

En fraflyttet Tysfjord-kvinne mener lokalsamfunnet trenger hjelp:

– Folk må tåle å høre dette, og vi må tåle å snakke om hvilke krefter som er i denne kommunen, sier hun.

– Tiden er kanskje inne for å løfte lokket av temaet og snakke om det. Det har vært mange år med lukkethet. Mange eldre vil synes at det er forferdelig og at samene igjen blir stigmatisert, mens andre vil hilse et oppgjør velkomment, sier Solvår Knutsen Turi, tidligere talskvinne for «Kvinnekraft Tysfjord», som på 90-tallet ønsket å støtte opp om overgrepsutsatte kvinner og barn i kommunen.

Lulesamene er en minoritet i den samiske befolkningen i Norge. Også deres historie er en fortelling om brutal fornorskning, om krenkelser, nedverdigelse og dype sår påført av det norske storsamfunnet.

I Tysfjord-området målte norske forskere over 200 personer fra topp til tå i rasebiologiens blomstringstid, da samer ble ansett for å tilhøre en laverestående rase.

Her risikerte samiske grenseloser liv og helse for å hjelpe rundt 3000 flyktninger over til trygghet i Sverige under krigen. I stedet for å bli hyllet for sin innsats, ble de etter frigjøringen mistenkeliggjort og stemplet som landssvikere.

Først 60 år etter krigen beklaget kongen.

Helt opp til 80-tallet ble samiske barn i Tysfjord nektet å snakke sitt egentlige morsmål. Mange familier fornektet i flere tiår sitt språk og sin kultur for å bli oppfattet som gode nordmenn. Den lulesamiske kultur- og forskningsinstitusjonen Árran ble møtt med stor intern motstand før den ble åpnet i 1994.

Avstanden til det «norske» lokalsamfunnet i kommunesenteret Kjøpsvik er stor, ikke bare geografisk. Selv i dag vekker diskusjonen om norske eller samiske veinavn sterke følelser.

Kilder, både fagfolk og innbyggere, vektlegger overfor VG Helg at storsamfunnets behandling av lulesamene, og deres historie, er viktig for å forklare overgrepsproblematikken.

Det samme påpekte småbarnspappaen i brevet til Jens Stoltenberg.

«Krenkelser føder krenkelser. I likhet med andre folk som er utsatt for krenkende behandling, har grensene for hva som er tillatt, blitt flyttet. Vi trenger derfor hjelp til å få slutt på krenkelsene, og å flytte tilbake grensene for hva som er normalt og akseptabelt», skrev han i 2007-brevet.

Det måtte bli bråk.

– Mange ble redde. Skulle samene igjen bli stigmatiserte? sier foreldreparet.

Midt på dagen er det stille i gatene på Drag. Utenfor den hvitmalte og velholdte bygningen til den læstadianske menigheten er det en romslig parkeringsplass. I dag er den tom, men på samlinger kan det strømme flere hundre mennesker hit.

Forsamlingen har i generasjoner vært en trygg havn for mange i den samiske befolkningen i Tysfjord. Her har folk kunnet gå i kofte, snakke morsmålet og være seg selv uten skam over egen bakgrunn. Forsamlingen har vært et sosialt samlingssted, en sterk identitetsbygger – og en sterk maktfaktor i lokalsamfunnet.

Predikantene har tradisjonelt hatt en rolle som konfliktløsere. Til dem går mange for å få tilgivelse og syndenes forlatelse, en svært sentral del av den læstadianske tro. VG Helg har opplysninger om at også overgripere skal ha gått til slik «forbedring», uten nødvendigvis å si konkret hva som har skjedd.

For noen er menigheten blitt en byrde. En rekke uavhengige kilder hevder at den læstadianske forsamlingen gjennom mange tiår direkte, eller indirekte, har vist manglende vilje og evne til å rydde opp og støtte overgrepsutsatte.

En kvinne forteller at hun som ung gikk til en av predikantene og fortalte om et seksuelt overgrep hun hevdet seg utsatt for, fordi hun hadde «større tiltro til ham enn politiet».

– Jeg hadde forhåpninger om å få hjelp til å plassere skylden – og synden.

– Hvordan reagerte han?

– Predikanten spurte om jeg likte det. Mer husker jeg ikke. Resten har jeg fortrengt. Jeg blir fortsatt kvalm når jeg tenker på det.

VG Helg har vært i kontakt med den aktuelle predikanten, som i likhet med andre predikanter henviser til talsmann Odd Fagerjord.

En annen kvinne forteller:

– Jeg tok en gang opp mistanker om seksuelle overgrep mot barn med en predikant. Han sa at han hadde: «Ingenting til overs for kristne foreldre som går til politiet».

– Er det regnet som synd å anmelde en annen troende?

– Nei, det er ikke synd å anmelde en som har gjort noe galt, men det er ikke sånn vi avklarer ting – ved å overlate det til politiet. Det prøver vi heller å snakke om, sier Fagerjord (se denne saken for utfyllende svar fra menigheten).

Eks-lensmann om Tysfjord: Vitner reserverer seg

– Jeg har kristendommen i vranghalsen. Jeg mener at mange som gikk i forsamlingen mens jeg bodde i Tysfjord, var hyklere. De gikk på samling, hørte på predikanten og ba om tilgivelse. Så var alt i orden. Etterpå drakk de, kjørte i fylla og begikk overgrep, sier «Liv».

På bordet foran henne ligger en tykk bunke med dokumenter hun i voksen alder har fått innsyn i ved hjelp av advokat. Fortvilte, personlige beskjeder hun sendte til lærere. Barnevernspapirer. BUP-rapporter. Notater fra skoleansatte.

Flere dokumenter viser at bekymringsmeldinger om mulige seksuelle overgrep ble undersøkt.

«Jeg veit jo ikke. Ho er ikke redd for å vise kroppen sin, skulker ikke gym, slik vi leser at jenter som har vært utsatt for overgrep gjør», står det i et notat fra barnevernstjenesten datert januar 1992, halvannet år før farens overgrep ble avdekket.

Året etter skriver barnevernet følgende etter et hjemmebesøk, kort tid før bomben smalt:

«Ingen utsagn som kan styrke mistanke om overgrep».

Ifølge «Liv» var hun plaget med eksem etter overdreven vasking. Hun fikk migreneanfall, var sengevæter og hadde blåmerker.

Det fremgår også av dokumentene at helsesøster var kjent med at «Liv» var plaget av gjentatte urinveisinfeksjoner – et velkjent symptom på mulige seksuelle overgrep.

– Jeg følte meg skitten, alene og forlatt fra før. Det ikke å bli trodd var et mareritt. Jeg prøvde å fortelle og spørre om hjelp, men det skjedde ingenting. Til slutt ga jeg opp, forteller hun.

I kjølvannet av brevet til statsministeren i 2007 fortalte flere menn og kvinner fra Tysfjord om overgrep de selv skulle ha vært utsatt for. Ikke mange våget å stå åpent frem i media.

NRK omtalte sakene som «Tysfjord-overgrepene». Avisa Nordland krevde på lederplass at «alle kort må på bordet» og at det var «absolutt nødvendig at lokale myndigheter (nå) gransker påstandene».

Småbarnspappaens brev ble videresendt til Barne- og likestillingsdepartementet. Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen svarte i januar 2008:

«Etter min oppfatning bør lokale problemer primært løses i samarbeid mellom kommunale organer og regionale spisskompetansemiljøer».

Hva ble gjort for å løse problemene?

Tysfjord kommune opprettet umiddelbart en krisetelefon for overgrepsutsatte. Men pågangen var begrenset. Flere forteller til VG Helg hvorfor de selv ikke ringte:

– Jeg var redd for hvem som kom til å svare i andre enden. Det kunne være en slektning eller bekjent, sier en kvinne.

Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern, SANKS, tilbød seg å hjelpe kommunen. Institusjonen hadde med seg ferske erfaringer fra Kautokeino-saken, der det året i forveien ble avdekket overgrep mot mindreårige jenter.

Det samme hadde Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Sammen deltok institusjonene på møter med kommuneledelsen i Tysfjord.

De ble skuffet.

– Kommunens ledelse var direkte avvisende. Det ble mer enn antydet at det som var kommet frem om overgrep, var overdrivelser.

– Jeg fikk på følelsen at de ikke ville ha noe med SANKS å gjøre. Vi hadde ikke kommunen med oss, og jeg følte heller ikke at vi hadde det samiske lokalsamfunnet med på laget, sier SANKS-leder Gunn Hætta.

Enkelte hevdet at det lå andre motiver bak overgrepsfokuset. På et folkemøte Hætta inviterte til, ble det fullt hus, med over 100 fremmøtte. Kommuneledelsen var representert.

Gjennom mediene oppfordret Hætta kommunen til å ta henvendelsene på alvor og granske påstandene, gjerne med hjelp hentet utenfor et «lokalsamfunn der koblingene mellom innbyggere og myndigheter er sterke og tette».

RVTS tilbød kommunen hjelp til å utarbeide en handlingsplan mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, samt et gratis fagseminar for ansatte.

Kommunen ga ikke respons på tilbudet.

– Det synes jeg er dårlig. Det er veldig viktig å ta seksuelle overgrep på alvor. Det er ikke bare selve handlingen som er skadelig, men alt som følger med i kjølvannet av selvforakt, skam, rus, senskader. Mange bukker under. Forebygging kan redde mange liv. Tar man dette på alvor, vil det også hjelpe på utgiftene i sosialbudsjettet, påpeker daværende RVTS-leder Aud Karin Bjørn.

Les Tysfjord kommunes tilsvar til påstandene her.

– Han sa: «Hysj! Ikke si det til noen».

Marlene Knutsen er 27 år, men har fortsatt mareritt om det som skjedde for over ti år siden i Tysfjord. Hun bodde et annet sted, men var der jevnlig på besøk.

Knutsen forteller at en bekjent snek seg inn på soverommet og utnyttet henne. En annen mann skal ha tvunget henne til masturbasjon, forteller hun.

– Jeg konfronterte ham på en fest for noen år siden og sa at det han gjorde vil komme for en dag. Han sa «unnskyld», sier Knutsen.

I ungdomsskolealder skal også en tredje mann ha utnyttet henne mens hun sov, sier kvinnen. Ingen av forholdene ble anmeldt.

Den Bodø-bosatte kvinnen tror mange menn har et usunt syn på unge jenter i Tysfjord.

– Jeg har hørt menn skryte av at de har hatt sex med mindreårige. En gang så jeg en mann i 30-årene forsvinne inn på et soverom med en jente under den seksuelle lavalder. Da jeg spurte «hva skjedde?» etterpå, svarte han «ingenting». Mer gjorde jeg ikke, sier Knutsen.

Hun tror alkohol er en sentral faktor når overgrep skjer.

– Hvem er det som sørger for at overgrep ikke blir tatt opp?

– Alle. Jeg er én av dem, faktisk. Herregud!

27-åringen har den siste tiden hatt behov for å gå til psykolog for å takle tunge perioder. Nå vil hun støtte søskenbarnet Marions kamp for å bryte med tausheten.

– Da jeg fikk høre at Marion ble anklaget for å ikke snakke sant, ble jeg jævlig forbannet! Folk må ikke la seg tvinge til taushet. Snakk om det!

April 2015: På Drag er vårsolen fortsatt litt for svak til å mykne den skarpe luften ordentlig.

70 fremmøtte fyller de fleste stolene i auditoriet på Árran. De er unge og gamle. Privatpersoner og fagfolk. Stemningen virker spent. Det er ikke et hvilket som helst tema som står på dagsordenen.

– Seksuelle overgrep skjer i denne kommunen og i vårt lokalsamfunn. Vi ønsker å bidra til at det tar slutt, sier direktør Lars Magne Andreassen ved åpningen.

I samiske lokalsamfunn er det faktorer som gjør seksuelle overgrep enda vanskeligere å anmelde og håndtere enn i andre samfunn, forteller flere av personene bak overgrepshistoriene. De får støtte fra fagfolk.

– Det å fortelle får så store konsekvenser for så mange at det kan av noen bli sett på som et vel så stort svik som å begå overgrep, sier psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen i SANKS.

Hun har selv samisk bakgrunn og har i en årrekke jobbet med psykisk helse i samiske områder.

Foran forsamlingen på Árran foredrar hun om internasjonal forskning, som viser hvordan spesielle mekanismer kan skape taushet om overgrep i stammesamfunn, likt det samiske.

Hun snakker om sterk lojalitet til, og avhengighet av, storfamilien, slekt og folkeslag, samiske kjønnsroller, samiske stereotypiske verdier – og vegring mot å involvere «norsk» hjelpeapparat.

En banebrytende forskningsstudie fra UIT Norges Arktiske Universitetet og SANKS publisert i fjor, sammenlignet forekomsten av vold og seksuelle overgrep i kommuner med både samisk og etnisk norsk befolkning.

45 prosent av samer rapporterte å ha vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, mot 30 prosent i den øvrige befolkningen, dokumenterte studien.

– Svarprosenten har vært lav, men blant de over
11 000 som har svart, ser vi en tydelig forskjell, som ikke kan forklares med tilfeldigheter, sier forsker Astrid Eriksen, selv fra Tysfjord.

Studien viser også at flere personer med læstadiansk bakgrunn rapporterer å ha blitt utsatt for vold og overgrep, enn personer tilknyttet andre trosretninger. Studien går ikke inn på årsakene bak disse funnene.

Det kan ikke dokumenteres at det skjer flere seksuelle overgrep mot barn og unge i Tysfjord enn andre steder. Men er det spesielle forhold i Tysfjord som kan bidra til taushet rundt seksuelle overgrep?

– Sammenlignet med en vilkårlig norsk kommune, ja, sier psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen og forklarer:

– Kommunen er sammensatt av en norsk og en samisk befolkning, som det tradisjonelt har vært sterke motsetninger mellom. I tillegg er det et samfunn hvor den læstadianske menigheten står sterkt, har stor oppslutning, og som også har opplevd seg misforstått, mistrodd og mistolket av folk utenfor.

– Det er altså to grupper som er delvis overlappende og som har forskjellige væremåter og verdier, men som har mange erfaringer med å stå i motsetning til «de andre». Mekanismene om å holde sammen internt og utvise skepsis til utenforstående slår dobbelt ut i Tysfjord-samfunnet.

Det er blant annet fordi hjelperne nesten alltid har vært utenforstående, etnisk norske og lite aktive i det læstadianske miljøet: Leger, psykologer, politi, barnevern og så vidt jeg vet også mange av lærerne og andre kommunalt ansatte, sier Elisabeth
Gerhardsen.

Bakgrunn: Slik jobbet VG med denne reportasjen

Sommeren 1992 går en fersk lærervikar i land i en havn i Tysfjord, på vei til sin første ordentlige jobb.

Den unge østlandskvinnen skal bli redningen for «Liv».

– Hun var snill. En god lærer, som tok seg tid. Jeg likte henne veldig godt.

Det gikk noen måneder. «Liv» hadde betrodd seg til en venninne om hva faren gjorde mot henne. Det skulle egentlig være en hemmelighet, men da lærervikaren igjen spurte om hun visste hvordan «Liv» hadde det hjemme, klarte ikke venninnen å holde på hemmeligheten lenger.

Læreren varslet ledelsen ved skolen, som anmeldte faren til politiet.

– Hun kom utenfra, uten bindinger til lokalsamfunnet. Mange av de andre lærerne var i slekt med eller venner av foreldrene mine, sier kvinnen.

– Jeg er evig takknemlig for at hun grep inn. Hvem vet – jeg kunne blitt gravid med min egen far, sier «Liv».

VG Helg har snakket med den aktuelle læreren. Hun ønsker ikke å bidra i denne reportasjen.

Overgrepene fortsatte helt til «Liv» flyttet fra Tysfjord som 19-åring med en nyfødt, frivillig unnfanget, baby. Endelig fikk hun fred.

I over 20 år stengte hun minnene ute. Først de siste årene har hun vært i stand til å snakke om oppveksten i Tysfjord, sier hun.

Hver dag angrer hun på at hun ikke navnga de andre overgriperne til politiet som 14-åring.

Kvinnen får kontinuerlig profesjonell hjelp til å bearbeide opplevelsene.

Hun er i dag godt etablert, langt unna hjemkommunen. Etter et turbulent liv, og flere selvmordsforsøk, har kvinnen fått det gradvis bedre.

– Den trygghetsfølelsen jeg har nå, har jeg aldri opplevd før. Jeg visste ikke at den fantes. Her trenger jeg ikke se meg over skuldra, og jeg kan være anonym. Jeg har en fantastisk samboer, som har løftet meg opp, og familien hans har tatt imot meg, og barna mine, med åpne armer. Det er rett og slett idyll, sier hun og smiler.

Fortsatt kommer det perioder, eller situasjoner, der de vonde minnene trenger seg frem, men de blir færre, og hun har lært seg å takle dem.

– Det gjelder å se etter de lyse tingene i hverdagen, prate med hverandre og være ærlige med hverandre. Vise at man er glade i hverandre, og si det.

Hun trygler overgrepsutsatte i Tysfjord og andre steder om å søke hjelp.

– Det vil de trenge, eller så går det før eller senere feil vei. Jeg håper de innser at det som har skjedd ikke er deres skyld, sier «Liv».

Nå vil hun sikre sine egne barn oppveksten hun selv mistet.