SAMMEN IGJEN: Mari og Marie unnslapp døden med et nødskrik i mai 2015. Det kan de takke venninnene Guro, Katja og Katrine for.
SAMMEN IGJEN: Mari og Marie unnslapp døden med et nødskrik i mai 2015. Det kan de takke venninnene Guro, Katja og Katrine for. Foto: Krister Sørbø/VG

Marie (24) slått ned i slummen i Kenya - reddet av venninnene

INNENRIKS

For halvannet år siden var Mari (25) og Marie (24) nær ved å bli drept. Det kan de takke venninnene for at ikke skjedde.

Publisert:

Det er en sen lørdagskveld i mai 2015, i slummen i Kisumu, Kenya. Studentene Mari og Marie bor her mens de er i praksis. De jobber med gatebarn i slumområdene. Mari er på vei i seng, mens Marie tar en prat med kjæresten hjemme i Norge via videotjenesten FaceTime.

Slummen de bor i er inngjerdet, og beboerne blir stengt inne om nettene, først og fremst av sikkerhetshensyn.

Mari går ut til Marie rett før hun legger seg.

– Da kommer du og legger deg snart eller? spør hun.

– Jada, svarer Marie.

Mari legger seg og setter på en tv-serie på pc-en. Plutselig får hun en melding på Facebook fra Maries kjæreste.

– Hvor er Marie?

– Ute og snakker med deg..?

– Nei, hun er ikke det. Gå ut og se. Noen har tatt henne?

– Hæ, tatt henne?

VG leter etter norske helter! Kjenner du en helt? Send din nominasjon til norskehelter@vg.no!

Les mer: VG leter etter nye «Norske helter».

Halvannet år etter hendelsen har gjengen samlet seg igjen. Det er første gang de møtes siden den dramatiske natten i Kenya. Mari og Marie har nominert Katja, Kathrine og Guro til Norske helter. Det er sterke minner, det preger dem å prate om det.

– Det er helt vilt å møtes igjen. At vi er samlet igjen, alle sammen, sier Marie.

Hun er tydelig rørt.

– Det er ganske sykt å være her. Disse har liksom reddet livet mitt, sier hun mens tårene renner.

– Det er ikke sikkert jeg hadde levd i dag hadde det ikke vært for dere fire.

Konas siste ord til piloten: «Vær forsiktig, jeg elsker deg»

– Det var litt som pakkeleken

Etter meldingen fra Maries kjæreste går Mari ut, tar med seg lommelykt og ser Marie liggende livløs på plassen, like ved der hun satt noen minutter tidligere. Hun har blod i ansiktet.

– Det første jeg tenkte er at nå blir hele området angrepet. Jeg går inn på rommet og ringer sikkerhetsansvarlig. Han tar ikke telefonen.

Mari blir stresset. Redd. Hvem skal hun be om hjelp? Så ringer hun Katja, en av jentene hun har blitt kjent med under oppholdet. Katja bor sammen med Guro og Katrine et stykke unna slummen der Mari og Marie bor, men Mari vet ikke hvem andre hun kan be om hjelp.

– Jeg måtte velge treffsikkert. Det var mest sannsynlig at Katja var hjemme og våken. Og det var du jo, sier hun og ser på Katja.

– Jeg våknet i alle fall ganske fort, sier Katja.

Nå må du hjelpe meg å tenke, Katja, sier Mari på telefonen.

Tårene renner nedover Katjas kinn når hun forteller om beskjeden.

– Jeg hørte på stemmen hennes at noe helt jævlig hadde hendt.

Les også: Andreas (9) og klassekameratene ble dagens helter

Samtidig har Katrine akkurat kommet hjem, og hører at noe skjer. Hun går inn til Katja.

Mari rekker å si at Marie har blitt slått ned, før samtalen blir brutt. Katja og Katrine ringer tilbake, uten hell.

En mann har kommet inn på rommet til Mari. Han bærer en batong i den ene hånden. Han tar telefonen fra henne og legger på, og ber henne gi ham alt hun har av verdisaker.

Hun gir ham det hun kan finne.

– Det var litt som pakkeleken. Det var nesten digg å bare kjenne at man gjorde noe, sier hun.

Men hun vet ikke hvor ting er. Rommet er rotete. Hun er for redd til å tenke rasjonelt, så hun ber ham peke på det han vil ha, så skal hun gi det til ham.

– Da fikk vi et ganske bra samarbeid, egentlig. Ting fløyt i alle fall.

Etter hvert ber han henne legge seg på sengen, og sier at hvis hun beveger seg så dreper han først Marie, så henne.

– Greit, da legger jeg meg her, sier Mari.

Hun blir liggende. Lenge. Prøver å få kontroll på tiden.

– Jeg ligger og teller. Samtidig tenker jeg på om de andre jentene tør å komme hit. Jeg ligger liksom og diskuterer inne i hodet mitt. Hva er Marie angrepet med?

Nei, slutt å tenk, tell.

– Hun hadde jo blod i ansiktet, jeg lurer på om hun kommer til å blø i hjel. Skal jeg ligge her og telle mens Marie kanskje dør?

Nei, slutt, tell.

Hva om jeg går ut, også dør Marie fordi jeg har rørt på meg? Da er hele planen forgjeves.

Nei. Du MÅ prøve å telle.

Fikk du med deg? Fem år gamle Thea reddet mammas liv

– Et urettferdig konsept, den drapstrusselen

Så ringer telefonen til Marie. Det er den ene tingen raneren ikke har sett. Den ligger på sengen hennes. Mari blir stresset. Hun har jo fått streng beskjed om ikke å be om hjelp. Han skulle jo drepe henne.

Mari har tenkt mye på trusselen i etterkant.

– Det er egentlig et veldig urettferdig konsept, det der. Når noen sier at de skal drepe deg, så har du jo ikke så mye annet valg enn å gjøre det de sier. Hvem som helst kan si ordene, for det er jo bare ord. Men det er en så skjev maktbalanse at man ikke vet hvordan man skal håndtere det. Jeg lovte å ikke be om hjelp. Men så ringer den telefonen, og jeg tenker ånei. Nå faller hele planen sammen.

Ingenting skjer. Mari blir liggende. Stiv som en pinne, med hendene over hodet, i tilfelle de kommer tilbake.

Så hører hun Marie hoste.

Da er hun i alle fall levende, det er da noe.

Imens jobber Katja og Katrine med å komme seg til slummen. Det ligger en liten kjøretur unna der de bor. Etter at telefonsamtalen med Mari blir brutt, ringer de opp igjen flere ganger. Til slutt er det noen som svarer.

– Jeg hører at noen løper. Til slutt svarer en mann, som sier «call police, no good», forteller Katja.

Katja tenker det samme som Mari tenkte like før. Hvem ber man om hjelp nå?

– Jeg hadde ikke noe sikkerhetsnett i det hele tatt. Man kan ikke uten videre stole på politiet i Kenya. Hvem andre er det?

Katrine ringer en av dem som jobber i området de bor. Hun kan ikke hjelpe. Til slutt får de kontakt med Eric, eieren av stedet. Fem minutter senere er han der. De kjører til politistasjonen.

– Men når vi kommer fram, er det ingen bil der. Vi må vente til den kommer. De har bare én bil. Imens får vi beskjed om å fylle ut skjemaer, skrive ned navn. Herregud, så lang tid det tok, minnes Katrine.

Omtrent 40 minutter senere kommer bilen. De drar av gårde. Sjåføren har våpen, og Katja og Katrine reiser med ham, to politimenn og Eric. Gatene er mørke, og sjåføren ignorerer veiledningene jentene kommer med. Han kjører feil. Et stykke senere må de stoppe. Ti kyr ligger og sover midt i veien.

Til slutt kommer Katja og Katrine med politipatrulje fram til porten. Den er låst. Ti-femten meter bortenfor ligger Marie. Katja vil hoppe over gjerdet og komme seg inn. Politiet lar henne ikke få lov. Til slutt setter de på sirenene. Da kommer portvakten.

– Han har treben, så han halter seg fremover. Det tar så lang tid, forteller Katrine.

Sammen med politiet prøver jentene å forklare portvakten hva som har skjedd.

– Vi har ikke hørt noe. Det kan ikke ha skjedd noe her, sier portvakten.

Jentene får nok. De blir sinte. Til slutt åpner han porten. De løper inn. De roper etter Mari.

Norske helter-Trude om Dråpen i havet: – Burde ikke vært behov

– Ting går så til helvete som det er mulig at det kan gå

Mari har hørt bilen komme. Biler er sjelden kost i slummen. Hun hører at den tuter.

Ånei, nå hører de det og.

Hun vet ikke om det er politiet eller Katja og Katrine som kommer. Men så hører hun sirenene.

Jeg håper de er på vårt lag.

Til slutt hører hun venninnene rope etter henne.

Mari har aldri kjent lettelse på samme måte som akkurat da.

– Du har nesten forsonet deg med at ting går så til helvete som det er mulig at det kan gå. Dette er kanskje det siste, du begynner å ta innover deg de tankene der. At det var sånn det skulle ende. Det å høre at de var der, med et språk som ingen andre forsto. Det var så deilig.

Så drar jentene til sykehuset. Katja og Eric bærer en bevisstløs Marie mellom seg. Hun får plass i forsetet, liggende med beina over sjåføren. Etter noe som føles som enda en evighet, er de framme på sykehuset.

– Å møte det helsepersonellet. Det var godt, sier Katja.

– Det var vi, liksom. Mot verden.

Når de kommer frem til sykehuset ringer de Guro. Midt på natten reiser hun ut til sykehuset. Guro blir den stabile i dagene som følger. Støtten de alle fire trengte i etterkant. Jentene blir sittende ved Marie på skift. Marie er i dårlig form, og er ikke seg selv.

– Hun er ikke Marie i øynene, liksom, husker Mari.

De er bekymret. Helsepersonellet forteller at hun har en hjernerystelse, men kommer til å bli helt fin. Jentene er skeptiske. Hva skal de gjøre?

– Det var vi liksom. Mot verden, sier Katja.

Når Marie kommer til Norge viser det seg at hun har hatt hjerneblødning. Hun husker fremdeles ingenting fra ettermiddagen før hun blir slått ned, og til en måned etterpå.

I tiden etter angrepet har Mari og Marie lurt på hvordan de skulle takke jentene. Ideen om å nominere dem til Norske helter kom i fjor høst.

– De er jo virkelig heltene våre. Vi kan ikke bare si takk, her har du en rosévin, liksom, sier Mari.

Gjengen ler. Selv tror ikke Katrine, Katja og Guro at noen ville gjort noe annerledes.

– Man begynner jo å tenke på hva som ville skjedd hvis en selv var i den situasjonen. Man kan kjenne seg igjen. Jeg tror dere også hadde fått den fellesskapsfølelsen. Alle er jo helter på hver sine måter, sier Katrine.

– Men, Katrine, nå er det dere som er helter, sier Mari.

– Det er jo en ganske heftig ting å spørre om hjelp til. Når man ser hva det har ført med seg, sier Mari.

Les også: Dette er fjorårets vinnere av «Norske helter»

Her kan du lese mer om