Prisen for likegyldigheten

Mange kvinner med minoritetsbakgrunn har opplevd trusler, hets og sjikane for å ha deltatt i samfunnsdebatten. For noen er det en høy pris å betale. Det har jeg selv fått merke på kroppen.

RANIA AL-NAHI,

student og norsk-iraker

Jeg går forbi postkassen i oppgangen min på vei inn i leiligheten. Nølende stirrer jeg på postkassen min. Den er sikkert stappfull av brev tenker jeg, det har jo tross alt gått en måned siden jeg sjekket den sist. Men i dag etter å ha manet meg selv opp i en uke åpner jeg opp postkassen med en nølende hånd. Brevene faller ned på gulvet, mange brev.

ROLNES KOMMENTERER: «Hvis Amal Aden må flykte fra landet, er det den største fallitterklæringen for det liberale Norge i moderne tid».

Vel inne i leiligheten ved kjøkkenbordet starter sorteringen, og midt mellom regningene dukker konvolutten opp, hvit uadressert med navnet mitt på.

Mistet venninner

Med en skjelvende hånd leser jeg det vedlagte brevet, «død, hore, moskéødlegger» er noe av det som står der. Tårene presser seg på, men jeg kjemper hardt for å holde dem tilbake, mine tre barn sitter tross alt i naborommet og ser på TV-en. De skal ikke se moren deres gråte, for de er drivkraften min.

Men panikken og sinnet brer seg rundt hele kroppen. Aller helst vil jeg gjemme meg under dynen, lang vekk fra alle sammen. Kommentarene på Facebook blir for mye, jeg er ikke en muslim lenger, for det har andre bestemt. Jeg har gått over på den andre siden, blitt vantro, tatt av meg hijaben, blitt en varsler, en som vil knuse moskémiljøet, en løs kanon, jeg har mistet venninner som er redde for å bli assosiert med meg. Mobilen har ringt, kjente og ukjente har skjelt meg ut, ringt foreldrene mine.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg har tydeligvis krysset en grense, der mennene bestemmer. Jeg må slutte å ta det så personlig, for jeg er tross alt en kvinne og vi blir alt for emosjonelle når vi engasjerer oss i en sak. Eksamen er utsatt, legeerklæringene ligger på kjøkkenbordet. Det er ikke gøy å bli truet til taushet uavhengig av kjønn.

Hva har jeg gjort? Jeg har bare påpekt et problem mange muslimske kvinner sliter med, nemlig det å bli umyndiggjort og nektet sine grunnleggende rettigheter til skilsmisse og bestemmelse over eget liv.

Hets og kritikk

Maryam Trine Skogen skrev for litt siden i avisen Vårt Land om at hun etterlyste en innad i det muslimske miljøet å betro seg til om sitt samlivsbrudd. Hun ble bedt om å be mer og være lydig mot sin ektemann. Siden har hun fått mye hets og kritikk på sosiale medier og på sms på bakgrunn av hennes samfunnsengasjement og åpenhet.

LES OGSÅ: VGs Shazia Majid spør: Erna – gjør du nok for disse kvinnene?

Amal Aden er også i hardt vær, hun har også fått mye ufortjent kritikk. Fatema Al-Mousawi, Faten Mahdi Al-Hussaini, Sofia Srour, Laial Ayoub, Deeyah Khan, Shabana Rehman Gaarder, med flere har skrevet, og snakket om tabubelagte emner innad sine miljøer, de er alle viktige stemmer i samfunnet. De har måtte tåle mye kritikk fra begge hold, både fra sine miljøer og fra samfunnet. Listen begynner å bli lang og konsekvensene for disse kvinnene mange. Det er flere kvinner som ikke tørr å være åpne i frykt for konsekvensene som kan innebære vold, utfrysning og sosial fordømmelse.

Sviktet minoritetskvinner

Da jeg gravid og redd oppsøkte det jeg trodde var en åpen imam ble jeg avvist, ble fortalt fra flere hold innad miljøet mitt at vold var vanlig og at jeg måtte holde ut. Skilsmisse var uaktuelt i deres islam. Det tok meg to år og åtte til ti besøk hos ulike imamer før jeg skjønte at denne kampen måtte jeg ta selv. Nå tre år senere sliter jeg med angst og er fortsatt ikke religiøst skilt.

LES OGSÅ: Amal Aden – Vi har et ansvar, alle sammen

Så kjære politikere i Norge, dere har sviktet minoritetskvinner som blir utsatt for sosial kontroll og press. Dere har sviktet oss som kjemper både mot miljøet vårt, og et diskriminerende offentlig apparat som egentlig skal være til for å hjelpe, og for å styrke rettssikkerheten til kvinner. Vi møter politikere, vi hører på deres svada og tomme lovnader, vi skriver side opp og side ned mange hundre innlegg og kronikker, vi sender bekymringsmeldinger til fylkesmannen. Vi tar støyten for dere.

Vi er noens døtre, søstre, vi er mødre, vi har måtte tåle mye press, utfrysning, sosial kontroll, blitt utsatt for ryktespredning, trusler om drap, det er ikke gøy. Og likegyldigheten, den dreper.