VISER SEG: Farhad Moradi (16) trikser på sykkelen utenfor mottaket i Vang. Mottaket ble etablert i 1999 og huser omkring 140 asylsøkere. I hele Vang bor det omkring 1600 mennesker.
VISER SEG: Farhad Moradi (16) trikser på sykkelen utenfor mottaket i Vang. Mottaket ble etablert i 1999 og huser omkring 140 asylsøkere. I hele Vang bor det omkring 1600 mennesker. Foto: Cicilie S. Andersen VG

Bygda fikk asylmottak midt i sentrum: – En magisk opplevelse

INNENRIKS

VANG, VALDRES (VG) Da kjøpesenteret i den bittelille bygda Vang skulle ombygges til asylmottak, var lokalbefolkningen svært skeptiske. Nå frykter kommunen konsekvensene dersom de mister mottaket.

  • Ingri Gudmundsen Bergo
  • Eirik Elvevold
Publisert: Oppdatert: 09.08.17 07:25

Et asylmottak skal plutselig etableres i en liten bygd. Kommunen er skeptisk. Et bygg fullt av folk fra fremmede land med en helt annen kultur. Hvordan kommer det til å påvirke bygdemiljøet?

I serien «Hva vi elsker» ser VG nærmere på alt nordmenn klager over for å løfte frem det som fungerer bedre enn vi tror.

Fikk du med deg de forrige kapitlene?

Best å være gammel i Norge.

Finnmarkingene ler av Russland-frykten i Oslo.

De ble reddet av Nav.

Vi dro derfor til Vang i Valdres for å ta temperaturen på den bittelille bygdas forhold til asylmottaket.

I klatreveggen

– Skal du ikke klatre?

Aktivitetskonsulent René van den Berg ser på syriske Sumaia Almuslem (40). I sine ni år på mottaket i Vang har René dratt med asylsøkere på norske aktiviteter: badeturer i fjellbekkene om sommeren, blåbærturer om høsten og langrenn om vinteren.

I dag er de i idrettshallen, som mottaket får låne gratis av kommunen. Her arrangeres også fotballturneringer der mottaksbarna møter barn fra bygda.

Sumaia, som går under kallenavnet «Mama Muslima», flyktet fra Syria til Vang sammen med mannen og fem barn. Klatre har hun aldri gjort, og hun skjønner ikke hvorfor hun absolutt må prøve nå.

Men René gir ikke opp.

– Aktiviteter hjelper på integreringen, sier han.

– For oss er det viktig å ta med dem aktiviteter som er vanlige i Norge, slik at de er forberedt hvis de får oppholdstillatelse.

– Viktig å tåle at noen er redde

Vang er et eksempel på en liten kommune som har klart å gjøre et stort asylmottak til en naturlig del av bygdemiljøet. Drøyt 1.600 mennesker bor i Vang, spredt utover et stort område. Beboerne på mottaket er med på aktiviteter i bygda på lik linje med resten av befolkningen.

Men det har ikke alltid vært idyll. Da det ble vedtatt at bygda skulle få et asylmottak som skulle huse nesten 10 prosent av befolkningstallet – attpåtil midt i sentrum – ble det ramaskrik.

– Det var veldig spent stemning. Mange var redd det skulle bli et sted uten kontroll, sier regionsjef i den private mottaksorganisasjonen Hero, Bente Dalåker, som var med å etablere mottaket i Vang i 1999.

De ansatte satte i gang et iherdig informasjonsarbeid. De snakket med skolen, bekymrede foreldre og kirkemiljøet.

– Det er viktig å tåle at noen er redde, sier Dalåker.

– Fordelen med små samfunn er at det er lettere å ha tett kontakt med lokalbefolkningen. Du kjenner alle, og vet hvem du skal snakke med.

Nesten 20 år senere er mottaket blitt en naturlig del av bygda.

– Jeg hører ikke noe annet enn at de sees på som en ressurs, sier hun.

– Å ha vært med på etableringen av dette mottaket og få lære så mye av de som bor her, det har vært en helt magisk opplevelse.

Gråt i fire år

Inne på mottaket bor beboerne i rom som minner om små leiligheter, tett i tett. Barna får leke der de vil, og hvem som hører til hvilken familie er ikke lett å si. Det dufter søt chai og mynte i gangen.

Nahom Kidane (8) har bodd sju av sine åtte år på mottaket i Vang og er godt vant til innlandets iskalde vintre.

– Jeg lukker aldri jakken min om vinteren! Jeg fryser ikke, sier han stolt.

Mammaen hans, Meron (37), dro fra Etiopia til Norge da han var bitteliten, men fordi det var trøbbel med papirene deres fikk de ikke oppholdstillatelse – før nå.

Meron byr på te, druer og dadler mens hun forteller at de første fire årene i Vang var tøffe. Hun kunne ikke engelsk og forsto ingenting.

– Jeg ville så gjerne snakke med folk. Jeg gråt hele tiden.

Nå går det bedre. Meron går på språkkurs og har en familie som hjelper henne med norskopplæring én gang i uken. Barna har norske venner, og går på skole i Vang. De trives, men syv år på vent er fryktelig lenge. Meron håper at hun snart kan få seg en jobb, komme seg ut og få satt igang livet.

– Vang er paradis

Alle på mottaket er i samme situasjon: Får de bli, eller må de reise tilbake til hjemlandet? Må barna, som snakker norsk, har norske venner og liker å stå på ski, flytte til et land de ikke kjenner?

Beskjeden er den samme i alle leilighetene: Alle er snille her i Vang. Men et liv på mottak – et liv på vent – er ødeleggende.

– Det er en fortvilet situasjon, forteller Weam Qaswari (36). Hun er fra Jordan, men fordi ektemannen er palestinsk har barna palestinsk statsborgerskap. I Saudi-Arabia, der de bodde, er det ensbetydende med ingen rettigheter. Ble barna syke, fikk de ikke hjelp.

Så Weam tok med seg tre barn og flyktet til Norge. Vang er paradis, sier hun, men hun vil ikke lære seg norsk.

– Hvorfor skal jeg lære språket hvis jeg ikke får bli?

– Den norske modellen er en demokratisk ventil

Mottak er bare første steg i en lang integreringsprosess. Men det er et svært viktig steg, forklarer forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus Kristian Tronstad.

– Det er viktig å komme raskt i gang med språkopplæring. Asylsøkerne er ofte svært motiverte. De ønsker å komme i gang med livet sitt. De må ikke bare settes på skolebenken, men også komme tett på virkeligheten, sier han.

Her spiller kommunene en svært viktig rolle. Integrering handler om utdanning, arbeid, helse og bolig, og i små kommuner faller mye ansvar på få hender.

– Det er fort gjort å glemme at det mange ildsjeler som står på for å få til integreringen, sier forskeren.

Norge skiller seg fra andre land ved at kommunene har mye makt når det gjelder bosetting av flyktninger. I Sverige bestemmer flyktningene selv hvor de vil bo, i Danmark avgjør staten.

Tronstad kaller den norske modellen en «demokratisk ventil». Vedtakene tres ikke nedover hodet til kommunene, og lokalbefolkningen kan selv være med å påvirke og stille kommunen til ansvar.

– Dette er et felt som virkelig engasjerer, som de fleste har sterke meninger om. Derfor er den norske bosettingsmodellen så bra.

Frykter nedleggelse

Asylmottak kan føre til flere arbeidsplasser, økt handel og rett og slett booste økonomien i små kommuner, forteller Tronstad.

Nå er imidlertid asylstrømmen på det laveste nivået på 20 år. Mottak over hele landet bygges ned.

Varaordfører Leif Solemsli, som også var med på å etablere mottaket i Vang i 1999, frykter konsekvensene hvis kommunen mister mottaket.

– Asylmottaket er én av kommunens økonomiske bærebjelker. Mister vi det, må vi skjære ned på skole, helse og andre områder, sier han.

Klatret til topps

Applaus bryter ut i klatrehallen. Mama Muslima har erstattet de lange skjørtene sine med et par lånte bukser og er på vei opp i klatreveggen mens barna heier nede fra gulvet.

– Det er ordentlig gøy å se at også de eldste blir med. Stoltheten når de kommer til toppen og ringer i bjellen, er noe helt eget, sier René.

Ingen av dem kan påvirke utfallet av asylsøknaden. Men de kan gjøre oppholdet i Vang så godt som mulig.

– At de har det bra mens de er her, det er det viktigste for oss, sier han.

Her kan du lese mer om