Foreldrene ble drept: − Vi bærer ikke nag til gjerningspersonen
Herma og Odd ble brutalt drept av den psykisk syke naboen. Da barna deres skrev dødsannonsen, tok de et uvanlig valg.
– Jeg savner dem hver dag.
Robert Gjetsund sitter ved det runde kjøkkenbordet hjemme på Vinderen. I stua tasser 12 år gamle Rufus, en lodden hund med lysebrun, krøllete pels.
Snart har det gått ett år siden han og søsteren mistet foreldrene Herma (83) og Odd (88) Gjetsund.
– Det er rett og slett helt ufattelig og uvirkelig fortsatt, forteller Robert.
Ekteparet ble brutalt drept i sitt eget hjem på Otta av en psykisk syk nabo.
Da han og søsteren skulle skrive dødsannonsen, bestemte de seg for å skrive noe helt spesielt.
Noe som fikk tapet av foreldrene til å handle om mer enn drapene, og som ble første steg i kampen Robert har stått i bresjen for siden.
Otta-drapene er en fallitterklæring for norsk psykiatri
Dødsannonsen
Det var søsterens idé. Robert likte tanken med en gang. I dødsannonsen, under klokkeslettet for bisettelsen, skrev de
«Like kjært som blomster er en gave til Psykisk helse i Sel»
Han fortsetter.
– Vi ønsket bare å vise at vi bærer ikke nag til gjerningspersonen. Vi ønsket å si at denne type pasienter som er så alvorlig syke, de er også et offer for dette her. Det var vår måte å uttrykke den holdningen på.
Mange ønsket å bidra etter å ha lest dødsannonsen. 22.450 kroner ble gitt til kommunens arbeid med psykisk helse.
«De snilleste menneskene»
Herma og Odd fikk to barn og seks barnebarn.
Robert omtaler foreldrene sine som «de snilleste menneskene han kjente».
Herma (83) jobbet som sykepleier i Sel kommune omtrent hele sitt yrkesaktive liv.
– Hun var den som tok alle de vaktene som ingen andre ville ha. Når det helligdager og nattevakter, så stilte hun alltid opp og var den som tok dem. Hun levde egentlig bare for andre.
Ofte gikk hun og sønnen turer i Rondane.
– Opp på de høyeste toppene, og hun var sprek helt til siste dag. Hun hadde kunnet vært med på mye enda.
Faren, Odd (88), tilbrakte sin karriere på sjøen.
– Han jobbet for et rederi i Oslo, seilte verden rundt og tok med seg hele verden hjem til oss barna. Han var også veldig interessert i teknologi og flink til å fikse på alt som trengte å ordnes.
Selv om han nærmet seg nitti år, besøkte han det lokale treningssenteret tre ganger i uken.
Sønnen forteller at ekteparet hadde gode naboer, at de ofte var å finne på kafeen i nærområdet og at de fant mye glede i hverandres selskap hjemme med katten.
– Som mennesker var de rett og slett utrolig snille, og brydde seg mest om hva de kunne gjøre for andre. De ønsket ikke å fremheve seg selv eller være til bry for andre
Da verden raste sammen
Robert var på hytta da han fikk beskjeden. Han og kona hadde invitert venner på middag. Så fikk han tekstmelding fra søsteren som skrev at hun ikke fikk tak i foreldrene.
– De hadde nettopp fått seg nye mobiltelefoner, så jeg tenkte bare at de hadde klart å sette de på «lydløs» eller noe sånt.
I mellomtiden rapporterte riksmediene om dobbeltdrap på hjemstedet Otta.
– Jeg kunne ikke fatte at de skulle være innblandet i noe sånt. Men så gikk det bare noen minutter og så fikk jeg en telefon fra politiet med den grusomme beskjeden.
– Det var som om hele verden bare raste sammen.
Foreldrene var to helt tilfeldige ofre. Før den psykotiske naboen banket på deres dør, hadde han allerede banket på hos to andre naboer som ikke hadde åpnet.
– Som å miste foreldrene på nytt
Nylig ble gjerningsmannen dømt i Vestre Innlandet tingrett til tvungen psykisk helsevern. Han er med andre ord for syk til å kunne straffes.
I retten kom det frem at gjerningspersonen i tiden før drapene hadde beskrevet tanker om voldshandlinger og at noen av dem hadde klare likheter med det som skjedde med Roberts foreldre.
Dommeren skrev at «de handlinger tiltalte har begått, er grufulle og rystende».
Mann dømt til tvungent psykisk helsevern for dobbeltdrapet på Otta
Etter drapene, undersøkte Statsforvalteren i Innlandet, de som skal kontrollere helsetjenestene, om mannen hadde fått forsvarlig helsehjelp forut for drapshandlingen.
I februar kom konklusjonen.
– Det var rett og slett som å miste pusten. Jeg kunne ikke tro det som sto der. Det var på en måte som å miste foreldrene mine på nytt, forteller Robert.
Statsforvalteren hadde konkludert med at helsehjelpen og oppfølgingen mannen hadde fått i tiden før drapene var god nok.
Konklusjonen er endelig, det er ikke mulig å klage.
–Man føler seg litt maktesløs som individ hvis man ikke har muligheten til å hverken få innsyn eller kunne påklage eller gjøre noe med det.
Dette svarer de
Fylkeslegen, Harald Vallgårda hos Statsforvalteren i Innlandet, skriver i en e-post til VG at han har stor medfølelse med de etterlatte.
Han skriver at han forstår at det reises spørsmål rundt konklusjonen.
– Vi har lagt til grunn at spesialist har gjort vurderinger av pasientens tilstand, vurdering av selvmordsrisiko og voldsrisiko, og at det ble igangsatt behandlingstiltak med tilbud om innleggelse i spesialisthelsetjenesten og hyppigere samtaler/kontakt.
Han skriver at vurdering er at helselovgivningen ikke ble brutt i denne saken.
Herma (83) og Odd Gjetsund (88) ble drept på Otta
– Vurderinger av risiko for selvmord og vold hos et enkeltindivid er vanskelig, og man kan ikke forvente at helsepersonell alltid vil treffe rett i slike vurderinger.
Fylkeslegen peker imidlertid på at kartleggingen av symptomer på psykose kan forbedres.
Dette vil han nå
– Mitt mål er å få i gang en debatt om hvordan vi kan forbedre situasjonen for psykiatrien i Norge.
Han viser til tall fra Kripos. Nesten hvert tredje drap og drapsforsøk mellom 2014 og 2021 ble begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.
Nå er også hans egne foreldre en del av statistikken.
– Det koker ned til at jeg ikke ønsker at noen andre skal få oppleve det som jeg har opplevd. I hvert fall færrest mulig. Akkurat nå mener jeg det er altfor mange som får den opplevelsen.
Brev i posten
I etterkant av drapene har Robert mottatt mange henvendelser fra folk som selv jobber i psykiatrien og som ønsker en endring. I går fikk han brev i posten.
– Jeg ønsker mer engasjement fra de som har et lederansvar i norsk psykiatri, og fra myndighetene. Spesielt fra helseministeren. Hva tenker de om det som har skjedd? Er det greit at så mange drap i Norges begås av alvorlig psykisk syke personer?
– Vi bærer ikke noe nag
Robert og familien mener det er helt rett at den syke gjerningspersonen ikke skal straffes, men at det må jobbes for å forhindre nye drap.
–Dette er en del av en større helhet. Pasienten må få forsvarlig helsehjelp i tide og samfunnet må ha et godt nok vern.
Han har en klar beskjed.
–Det føltes veldig riktig og viktig for oss å si at vi bærer ikke noe nag til den personen eller til pasienter som er alvorlig psykisk syke.
