• Nesten halvparten av Norges befolkning er kvinner.
• Likevel mener en rekke eksperter VG har snakket med at kvinnehelse blir nedprioritert.
• De sier at kvinnehelse genererer mindre penger til sykehusene – og kommer dårligere ut når det må prioriteres, selv om kapasiteten er sprengt.

Merete Gamst og samboeren, Andreas, er på vei til sykehuset. Det er grytidlig morgen 19. september 2022.

Hjemme venter storesøster Amelie spent på å få møte sitt nye søsken.

Amelie ble født i 2019. Fødselen var krevende. Syv dager på overtid kjente Merete at noe var galt med babyen i magen. På Ullevål sykehus ble det slått full alarm. Den lille jenta ble tatt med hastekeisersnitt, og pustet ikke da hun kommer ut.

Tre år senere sitter opplevelsen fremdeles i. Merete vil ikke gå på overtid denne gangen. Derfor får hun innvilget et planlagt keisersnitt.

– Jeg hørte om flere som hadde hatt en fin opplevelse med planlagt keisersnitt. Så jeg gikk inn i det med det i tankene, sier Merete til VG.

Alt hun ønsker seg er en god opplevelse.

Slik blir det ikke.

Denne uken skal et regjeringsoppnevnt utvalg levere en rapport om kvinnehelse. De kommer til å foreslå at sykehusene skal få mer penger for kvinnehelse, ifølge et utvalgsmedlem.

De siste månedene har det vært meldt om flere kutt ved norske fødeavdelinger.

Budsjettene er sprengt.

Ved Oslo universitetssykehus må kvinneklinikken kutte det som tilsvarer 30 årsverk, og stenge mellom to og fire fødestuer.

Den kjente ABC-klinikken ved Ullevål er lagt ned – etter 25 år i drift.

På Helgeland ble fødeavdelingene stengt i flere uker for å spare penger.

1 / 4

forrige

neste

fullskjerm

– Det er kun pengene som rår. Effektivitet og antall fødsler, sier Sidsel Nyland.

Hun er jordmor ved fødeavdelingen på Akershus Universitetssykehus. Her jobber hun sammen med jordmor Alice Ingebjørg Valdal.

VG møter dem på jobb. Det er rolig i gangene denne morgenen.

– Stille før stormen, sier Alice.

Alice og Sidsel venter på kvinnene som skal føde denne dagen.

For hver av babyene jordmødrene tar imot, genereres en sum penger.

Hver kvinne, en prislapp.

Merete Gamst trilles inn på fødestuen. Nå skal babyen tas med keisersnitt.

En hyggelig jordmor hilser på henne. Merete har blitt fortalt at hun skal få møte legen også, men nå får hun beskjed om at legen er syk. I stedet møter hun en annen av overlegene idet hun ligger på operasjonsbordet.

Ved planlagte keisersnitt er det vanlig å få epidural- eller spinalbedøvelse.

De to legene i rommet skal sjekke om spinalbedøvelsen virker, så de klyper Merete med en pinsett, og spør om hun kjenner det.

«Ja», svarer Merete. Hun kjenner pinsetten.

Likevel begynner legen å skjære.

Merete blir stresset. Skal de ikke vente til bedøvelsen fungerer? tenker hun.

Ved spinalbedøvelse er pasienten våken, men ser ikke hva legene gjør, og skal ikke kjenne noen betydelig smerte.

Merete merker at legen setter skalpellen mot magen.

«Nei, nei, nei, det her skal jeg ikke kjenne,» tenker hun.

Så begynner det å gjøre vondt.

Merete mener legene som behandlet henne denne dagen hadde for dårlig tid, og derfor ikke tok seg tid til å vente på at bedøvelsen skulle fungere.

– Det er vanskelig for meg å ligge der å være så nervøs, og så opplever jeg at legene ikke rekker å vente til at jeg gir tommel opp for at bedøvelsen virker, sier hun.

Se tilsvaret til sykehuset lenger ned i saken.

Flere eksperter VG har snakket med, støtter beskrivelsen av tidspress – og mener det er en konsekvens av et system der kvinnehelse ikke lønner seg.

– Kvinnehelse i Norge er systematisk diskriminert, underprioritert og underfinansiert, sier tidligere leder ved gynekologisk seksjon ved Sykehuset i Telemark, Stig Hill.

I dag måles hver fødsel, hvert håndkle og hver pille i kroner og øre.

Systemet fungerer slik:

• Hver pasient har en prislapp – basert på hvilke behandling de får.
• For hver behandling og hver diagnose finnes det en spesiell kode – disse kalles DRG-koder.
• En pasient kan ha flere DRG-koder, og hver kode genererer en sum penger.
• Disse kodene rapporteres inn til Helsedirektoratet – som betaler sykehusene tilbake i kroner og øre.

Systemet står for cirka 40 prosent av inntektene til norske sykehus i dag, og skal belønne økt aktivitet og effektivitet: Sykehusene skal få dekket kostnadene for det de faktisk gjør, og hvis de er effektive, kommer de bedre ut.

Men DRG-systemet er ikke noen velsignelse for fødeavdelingen, mener jordmor Alice ved Ahus.

– Sykehuset er ikke en butikk, men vi blir belønnet som vi er en butikk, sier hun.

Sykehuset får 12 470 for en vanlig, problemfri fødsel.

Hvis det oppstår komplikasjoner når jordmødrene tar imot et barn, får sykehuset 17 933 kroner. Det er 5 463 kroner mer.

Hvis kvinnen som ligger på fødestua må ta keisersnitt – slik som Merete Gamst – øker sykehusets inntjening: Det får de 28 384 kroner for.

Og sånn fortsetter det.

Forebyggende arbeid og naturlige fødsler lønner seg ikke, mener jordmødrene på Ahus.

– Når vi jobber veldig hardt for at man skal få frisk mor og friskt barn gjennom oppholdet, så konverterer dette lite penger, sier Sidsel.

– Får derimot mor eller barn en diagnose, så blir det mer penger!

Finansieringen i fødsels- og barselomsorgen er noe regjeringen ser på, sier helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i et intervju med VG.

– Nå jobber vi med en helhetlig gjennomgang av fødsel- og barseltilbudet. Arbeidet vil blant omfatte bemanning, følgetjeneste, heltidsstillinger og finansiering av fødeavdelingene, sier hun.

Gynekolog Stig Hill mener det er et problem at fødende kvinner er verdt for lite, sett opp mot operasjoner og behandling ved andre avdelinger.

• Mens en vanlig fødsel genererer 12.470 kroner, får sykehuset 19.100 kroner for fjerning av en forstørret prostata på en mann. Fødselen kan ta alt fra noen timer til to-tre døgn, prostata-inngrepet tar omkring en time.

– Det vil si at man verdsetter fjerning av litt prostatavev høyere enn en fødsel, sier Hill.

– Jeg blir irritert. På faget mitt sine vegne, og på kvinnene jeg er satt til å være fødselshjelper for, eller gi helsehjelp til. Jeg synes de fortjener bedre.

– Kan det være at det bare koster mindre å gjennomføre en fødsel?

– Det koster ikke mindre å gjennomføre en fødsel. Det tar mange timer, og krever at man har kontinuerlig beredskap. Kvinner føder jevnt og trutt, men du må fortsatt ha folk på jobb døgnet rundt, sier Hill.

– Og alt som ikke kan planlegges, er dyrere.

Helsedirektoratet svarer i en e-post til VG at de jobber for at DRG-ene skal gi mening, både medisinsk og når det gjelder hva man bruker av ressurser.

De skriver også at alle kostnader inngår i beregninger av de enkelte DRG-ene – og at de endrer seg over tid, blant annet etter innspill fra regionale helseforetak og fagmiljøer.

Tilde Broch Østborg er overlege og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved Stavanger universitetssykehus. Hun forteller at svært mange kvinneklinikker eller gynekologiske avdelinger opplever å gå i underskudd:

Pengene sykehuset får for hjelpen de ansatte gir, står ikke i forhold til den reelle kostnaden, mener hun.

– Dette er et uttrykk på et system som belønner prosedyrer fremfor annen helsehjelp, og enkelte prosedyrer langt mer enn andre, sier Broch.

– Kvinnehelsen lider, til tross for at helsehjelpen som ytes er viktig.

For det er ikke alt som like enkelt lar seg måle i kroner og øre. Det trakk Helsedirektoratet selv fem i en rapport fra 2020:

* Fagmiljøene er bekymret for at innsatsen og ressursene som legges ned for å forebygge komplikasjoner ikke gir uttelling, så lenge oppholdet ender i en normal vaginal fødsel.

* Budsjettering i fødselsomsorgen er krevende fordi aktiviteten er vanskelig å planlegge, samtidig som beredskapen er kritisk.

* Mye av det helsepersonellet kan måtte gjøre i forbindelse med en fødsel genererer ikke penger, som fosterovervåkning, epidural, induksjon eller forløsning med tang/vakuum.

Den 2. mars skal et regjeringsoppnevnt utvalg, kvinnehelseutvalget, presentere sin rapport om kvinnehelse.

En av tingene utvalget undersøker, er om sykehusene i dag tjener nok på kvinnehelse:

– En del tilstander som har med kvinnehelse å gjøre kommer skjevt ut i forhold til tidsbruk og ressursbruk sammenlignet med typiske mannetilstander, sier lege og utvalgsmedlem, Ståle Onsgård Sagabråten til VG.

– Kvinnehelseutvalget ser at det er behov i sin helhet for å heve taksten.

Men gynekolog Stig Hill mener det ikke bare er forebygging og tidsbruk som gjør at kvinnehelse kommer dårligere ut.

Han trekker frem to eksempler:

• Mens en kvinne som skal fjerne livmoren genererer 16.389 kroner, får sykehuset 23.831 kroner dersom en pasient skal fjerne blindtarmen. Uten komplikasjoner tar blindtarmoperasjonen rundt en halv time, mens livmor-operasjonen er definert som et relativt komplisert inngrep.
• Hvis kvinnen som skal fjerne livmoren har kreft, gir DRG-koden en finansiering på 39.092 kroner. Uten kreft gir DRG-koden for denne operasjonen derimot en finansiering på 16.389 kroner.

Dette mener han får konsekvenser for hva som blir prioritert i køene:

– Vanlige kvinneplager får så dårlig betalt. Det sier mye om status på fagfeltene. Det å lekke urin eller menstruere har ikke status, men kreft, det har status. Det finnes ikke noe annen forklaring enn det.

Helsedirektoratet svarer i en e-post til VG at selv om inngrepet er det samme, er de beregnede gjennomsnittlige utgiftene til en kreftpasient større. De ligger blant annet ofte lenger på sykehus.

– Generelt sett vil også samme type operasjon kunne kreve ulike type forberedelser eller oppfølgning i etterkant. Dette tas det høyde for i beregningen av kostnadsvekten, skriver avdelingsdirektør Eva Wensaas.

Hun sier kostnadene ved enkelte inngrep og prosedyrer beregnes ut ifra mange ulike komponenter, som for eksempel liggetid, røntgen, type operasjon m.m.

– Blindtarmoperasjoner skjer ofte ved at pasienten kommer inn akutt til sykehuset. Dette skjer i mindre grad for inngrep på livmor. Dette kan bidra til at kostnaden knyttet til blindtarmoperasjon kan bli høyere.

Hun påpeker også at fjerning av livmor ligger i en DRG-kategori som inneholder 130 ulike inngrep, som alle gir samme tilbakebetaling basert på en gjennomsnittskostnad.

Til sammenligning er DRG-kategorien for fjerning av blindtarm mer spesifikk, og gjelder fem blindtarm-inngrep.

Alt tobarnsmor Merete Gamst ønsket seg denne septemberdagen, var en følelse av trygghet.

Rett etter fødselen kjenner hun hverken glede eller lykkerus. I stedet har hun vondt, blør og er forvirret. Det er kjæresten som holder babyen den første timen.

– Først da hun ble lagt på brystet mitt, får jeg den følelsen. At dette er fantastisk. Men jeg skulle ønske at jeg kunne gå ut derfra å si at det planlagte keisersnittet gikk fint, sier hun i dag.

Merete påpeker at hun møtte mange vennlige folk på sykehuset, som ønsket henne godt og som gjorde det de kunne. Men alle hadde ekstremt dårlig tid, husker hun.

– Man er så sårbar i en sånn situasjon, og skal sette et liv ut i verden. Det er noe av det største man skal oppleve, sier Merete.

– Jeg skjønner at ikke alt alltid går som planlagt, men man må evne å skape trygge rammer.

For jordmødrene Alice og Sidsel er dette en del av hverdagen. Tiden er den største utfordringen, sier de.

– Ideelt sett skal vi snakke med alle kvinner etter fødsel. En samtale hvor du går gjennom fødselsforløpet. Når jeg tenker på hvor mange slike samtaler jeg hatt med kvinnene de siste årene. Det er ikke mange. Vi har rett og slett ikke tid, sier Alice.

Begge ønsker det beste for kvinnene som kommer inn døren på fødeavdelingen, og for barnet hun skal ta med seg hjem igjen.

– Helsevesenet bruker mye det begrepet «godt nok». Godt nok, ja greit nok, det gikk bra, de overlevde. Men vi ønsker å yte maksimalt, sier Alice.

– Vi ønsker at de som går ut herfra skal ut med en sånn, yes, jeg har klart det, jeg har født et barn!

Avdelingssjef ved kvinneklinikken på Sykehuset Østfold Åse Kari Kringlåk skriver i en e-post til VG at det er beklagelig at Merete har hatt denne opplevelsen fra et keisersnitt utført hos dem.

– Vi er opptatt av at planlagte keisersnitt skal være en god opplevelse for mor og partner. At hun var redd og ikke følte seg trygg er leit å høre, sier Kringlåk.

Om bedøvelsen skriver hun videre at man ikke skal oppleve sterke smerter under keisersnitt, og at det er et sjeldent, men ikke ukjent fenomen å oppleve at bedøvelsen ikke er god nok.

Om så skjer gir man mer bedøvelse/smertestillende medikamenter, om det ikke holder velger man å gi pasienten narkose.

– Dette var et planlagt keisersnitt, og man hadde derfor ingen hast, det er da god tid til å vente på at bedøvelsen virker som den skal.

Kringlåk legger til at de tar alle tilbakemeldinger fra pasienter på alvor, og at de har invitert Gamst og samboeren til en samtale for å høre om hennes opplevelse.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol sier til VG at det ikke er grunnlag for å hevde at sykdommer som gjelder behandling av kvinner har en dårligere finansiering enn sykdommer som gjelder menn.

Men hun sier det er viktig å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for å si noe om hvorvidt kvinnehelse er skjevfordelt økonomisk eller ikke.

– Derfor jeg glad for at vi får en NOU om kvinnehelse for første gang på veldig mange år, sånn at vi kan vite, heller enn å tro og mene.

Hun peker også på at det er ulike ønsker fra fagmiljøene når det kommer til finansiering av fødselsomsorgen, men sier regjeringen har redusert andelen som finansieres gjennom DRG-systemet fra 50 til 40 prosent.

Eva Wensaas i Helsedirektoratet understreker overfor VG at sykehusene ikke bare får penger gjennom DRG-systemet, men at de får 60 prosent av pengene sine gjennom det som kalles basisfinansiering.

De pengene står de regionale helseforetakene står fritt til å fordele til helseforetakene, som igjen fordeler til ulike avdelinger og helsehjelp.

Hun sier DRG-systemet er basert på faktiske kostnader knyttet til behandlingen.

– Man kan derfor ikke se refusjoner isolert fra kostnadssiden eller uavhengig av basisdelen av finansieringen. I tillegg er DRG-systemet gjennomsnittsbasert, og det er problematisk å se på en delgruppe av pasienter og sammenligne disse med en annen tilsynelatende lik gruppe, skriver Wensaas.

Hun påpeker også at DRG-systemet ikke skal være styrende for de faglige prioriteringene – og at man må se finansieringen samlet, og i lys av lover og retningslinjer.

– I dette kan det ligge at basisbevilgningen kan brukes til å prioritere eller bevilge mer penger til bestemte enheter eller behandlinger fremfor andre.

Hun viser også til at DRG-kodene oppdateres årlig etter innspill knyttet til endringer i medisinsk praksis og kostnader. Her har helseforetakene mulighet til å spille inn endringsforslag.

For ordens skyld: Merete Gamst har tidligere vært ansatt i VGTV, og har i dag permisjon fra jobben i Schibsted Partnerstudio. VG er også eid av Schibsted.