KLAR TALE: Bonde Teis Lundegaard satt i denne salen for 200 år siden og argumenterte for at flest mulig burde få stemmerett. Foto:

- Det er mannen og ikke jorda som skal tale på tinget!

Karsten Alnæs: Slik fikk Norge Europas mest demokratiske grunnlov

Da eidsvollsmennene diskuterte stemmeretten, var det en høyrøstet bonde fra Sørlandet som kuppet diskusjonen.

Typisk for den norske Grunnloven er den vekt den legger på folkesuvereniteten og likhetstanken. Grunnlovsfedrene slo for eksempel fast at verneplikten skulle gjelde alle, høy og lav, husmann og storbonde, matros og reder. Det skulle herske likhet for loven. Under Riksforsamlingen benket de seg, ikke etter stand og klasse, men i alfabetisk rekkefølge.

Det mest markante uttrykket for at klasseskiller og privilegier skulle avskaffes, var at Riksforsamlingen bestemte at «ingen baronier, grevskap, stamhus eller kommersfidei skulle tilstedes i fremtiden». Det vil si at adelen skulle oppheves, likhetstanken skulle råde, den gamle urettferdigheten med særretter hørte ikke hjemme i det nye Norge.

Et vitnemål om at et slikt ideal hadde oppslutning i alle grupper, er det svar grev Herman Wedel Jarlsberg i 1810 ga til en svensk adelsmann som spurte hva slags rolle egentlig adelen skulle ha i Norge. «Når det gjelder adelen i Norge,» svarte Wedel, «har vi nesten ingen, og de få vi har, må finne seg i å oppføre seg som vanlige folk, eller flytte til strøk som passer bedre for deres opphøyde natur».

Det var også noe over 40 representanter som stemte for at den dalevende adelen skulle avskaffes, men føringene for total avskaffelse var sterke, og tre storting som fulgte etter 1814 vedtok derfor at den endelige henrettelsen måtte finne sted. Karl Johan nektet sanksjon og truet med at stormaktene ville intervenere, men Stortinget, med grev Wedel i spissen, vendte likevel tommelen enstemmig ned! Det skjedde i 1821.

Når det gjaldt hvem som skulle ha rett til å stemme, hersket det enighet om at i en konstitusjon som bygde på den grunntanke at makten og suvereniteten lå hos folket, måtte stemmeretten være vid.

I utgangspunktet mente likevel mange at gjorde man den personlige kongemakten stor, burde stemmeretten på grunn av en etterstrebet balanse være svært vid. Innskrenket man derimot den personlige kongemakten, burde man også innføre mer restriktive regler for hvem som hadde rett til å stemme.

Fordi vi mangler referater fra Riksforsamlingens forhandlinger, er vi litt usikre på posisjonene til de ulike eidsvollsmenn. Men ved hjelp av dagboknotatene kan vi trekke den konklusjonen at debatten ble skarp. Prins Christian Frederik spilte i kulissene som rådgiver for en innskrenket røsterett, og fremtredende eidsvollsmenn som Falsen, Sverdrup, Christie og flere gikk inn for at bønder som drev eller leide matrikulert jord skulle ha rett til å stemme, men at det ikke skulle gjelde dem som disponerte over de minste gårdene.

Dersom dette standpunktet hadde seiret, ville omtrent en tredjepart av bøndene blitt utelukket fra røsteretten.

Prosten Schmidt fra Eiker og artilleriløytnant Peter Motzfeldt fra Bergen gikk imot dette. De fikk støtte fra en gruppe militære og trolig fra Herman Wedel Jarlsberg.

Les også: Grevinnens desperate brev (VG+, krever innlogging)

I overleveringen spiller imidlertid bonden Teis Lundegaard fra det nåværende Lyngdal en avgjørende rolle. På sin klingende Listerdialekt ga han et slående motargument mot en innskrenking av stemmeretten som gikk rett i hjertet på flertallet:

«Brugaren av større jord treng ikkje ha større forstand enn Brugaren av mindre jord, og det er mannen og ikkje jorda som skal tala på tinget.»

Og slik ble det: Et sted mellom 30 og 40 prosent av menn over 25 år fikk stemmerett - europarekord den gangen.

Men kvinnene var det få som tenkte på, selv om de faktisk var nevnt i et grunnlovsforslag som for lengst er havnet i glemmeboka. Først nesten 100 år senere - i 1913 - var stemmeretten utvidet til alle voksne kvinner og menn.

Karsten Alnæs

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder